Fornyer av salmesangen

Av Harald Herresthal

Magnus Brostrup Landstad (1802–80). Foto: Store norske leksikon

I 1852 tok teologen og salmedikteren M.B. Landstad på seg ansvaret for å utgi en ny norsk kirkesalmebok. Fem år senere foreslo han at Kirkedepartementet skulle oppheve autorisasjonen av O.A. Lindemans koralbok slik at kirkesangerne og skolelærerne kunne ta hensyn til den form melodiene hadde fra gammelt av i de enkelte lokale menigheter. Årsaken var den strid og misnøye koralboken og valget av melodiformer hadde forårsaket mange steder. Landstads forslag ble sendt rundt til landets biskoper, men svarene var ikke entydige. Kirkedepartementet opphevet autorisasjonen av koralboken, og Landstad bestemte seg for å gjøre salmeboken ferdig før melodispørsmålet ble endelig bestemt.

Salmesangstriden

Ludvig Mathias Lindeman hadde helt siden han i 1840 utga melodibilaget til Wexels Christelige Psalmer posisjonert seg som landets fremste kirkemusiker og ekspert på koralsang. Som et ledd i forberedelsen av en kommende oppgave som koralbokforfatter hadde han dessuten med offentlig støtte samlet folkemusikk og gjort seg kjent med salmesangen i forskjellige bygder. Før Landstad og Lindeman rakk å utgi sitt første forarbeid til den nye salme- og koralboken, utga mannskordirigenten Joh. D. Behrens sin lille bok «Om den lutherske salmesang og dens gjenindførelse i den norske kirke». I boken, som kom ut i 1858, fremstilte Behrens den lutherske sangs «eiendommelighet». Han laget en historikk over salmesangens forfall og mente at man istedenfor dagens «missfostre» burde synge salmene på deres «opprinnelige toner og rytmer». Han gjenga 30 restaurerte koraler som eksempler. Året etter ga Lindeman og Landstad Martin Luthers Aandelige Sange, som inneholdt en oversettelse av salmetekster med tilhørende firstemmige koralsatser i såkalt rytmisk form. Boken inneholdt dessuten en lærd avhandling med mange anmerkninger.

Lindemans kritikk av Behrens ble starten på «salmesangstriden», som kom til å vare mer eller mindre uavbrutt i de neste 30 årene. Mens Behrens kjempet for å gjeninnføre reformasjonsårhundrets melodier i opprinnelig rytmisk form, ønsket Lindeman å følge en mer moderat vei ved å ta utgangspunkt i innsungne melodiformer, men ved samtidig å øke tempoet og live dem opp med punkteringer. Landstad ønsket at fornyelsen skulle ta utgangspunkt i den norske folkemusikken, men etter sine innsamlingsreiser rundt i bygdene var Lindeman overbevist om at heller ikke det var noen farbar vei. Han regnet kanskje med at med de mange koralvarianter som eksisterte rundt om i landet, ville det uansett ha blitt en strid om hvilken folkelig variant som skulle opphøyes og gjøres til en allmenngyldig melodi. Han hadde ingen tro på at de solopregede og sterkt ornamenterte koralvariantene kunne fremme salmesangen. En del av Landstads uttalelser tyder på at han kunne tenke seg å benytte kjente verdslige norske folketoner, som for eksempel «I fjo’l gjet’ e’ gjeitin». Det var en tanke som Otto Winter-Hjelm også var inne på. Han ivret for en restaurering av reformasjonsårhundrets koraler, men kunne som et alternativ ha tenkt seg en bearbeidelse av «folkeviser med alvorlig tone til kirkebruk».

Reviderte farens koralbok

Melodier til Landstads SalmebogEtter at Landstads salmebok ble autorisert i 1869, henvendte Kirkedepartementet seg til L.M. Lindeman for å be ham revidere O.A. Lindemans koralbok, slik at den stemte overens med den nye salmeboken. Han  laget en koralbokplan som ble godkjent av departementet, og i 1871 ga han ut to hefter med Melodier til Landstads Salmebog, som en form for prøvekoralbok. Det var imidlertid så sterke reaksjoner på forslaget at Kirkedepartementet oppnevnte en komité for å vurdere Lindemans løsninger. Lindeman tok lite hensyn til komiteens innvendinger, og i desember 1877 ble hans melodi- og koralbokforslag enstemmig godtatt og autorisert i Stortinget.

Fortsatt fantes det mange motstandere, og noen av dem utga til og med egne koralbøker, men Lindemans koralbok slo forbausende fort igjennom. Hensikten hadde vært å skape en enhetlig, nasjonal salmesang i hele Norge, og det lyktes, ikke minst på grunn av de mange melodiene han selv hadde laget. Danskene hadde allerede i mange år sunget Grundtvig-salmer på hans melodier. Da han på sin fødselsdag den 28. november i 1875 feiret sin 50-årige virksomhet som organist, fikk han fra danske venner av salmemelodiene sine tilsendt en flott sølvoppsats og et hyllingsskriv. Selv hadde han allerede i mange år benyttet egne salmemelodier på gudstjenestene i Vor Frelsers kirke, og gjennom det også skaffet seg en erfaring om hvilket tempo og hvilke melodiformer som fungerte. Den svenske musikkhistorikeren og kritikeren Wilhelm Bauck skrev etter et besøk i Kristiania at man i Vor Frelsers kirke hver søndag sang en salme med Lindemans melodi. «Denne synges av menigheten likeså livlig som de gamle,» skrev Bauck. Etter hvert sang melodiene seg også inn i resten av de norske menighetene. Som sanglærer i skolene og på det teologiske seminar hadde Lindeman gode muligheter til å fremme sine melodier og sitt syn på hvordan salmesangen skulle være. Svært mange av salmemelodiene hans er fortsatt kjernestoff i norske salmebøker.

100-årsminnet for Brorson

Tittelsiden til L.M. Lindeman: Melodier til Brorsons Svanesang. Jubileumsutgave, Cappelen 1912

I 1864 satte Lindeman melodier til Hans Adolph Brorsons Svanesang i anledning 100-års minnet for den danske dikterens død. Bare 12 av salmene kom ut, og en komplett samling ble ikke utgitt før i 1912. Av tittelen fremgår det at melodiene var komponert for sang og pianoforte til bruk i «det stille Hjem». Flere av dem er gjennomkomponerte. Lindeman tok ikke med noen kirkelige romanser i koralboken, slik tilfellet var i andre skandinaviske koralbøker. Men han hadde ikke noe imot å lage en religiøs romanse til hjemmebruk.

Sammen med Paolo Sperati og Carl Warmuth utga Lindeman også Brorsons Aandelige Sange. Det dreier seg om en rekke søtladne åndelige sanger av forskjellige komponister i alternative arrangementer for klaver eller gitar. Begge samlingene viser at Lindeman ikke hadde noe imot denne type kristen sang, men han laget et klart skille mellom det som skulle synges hjemme og det som egnet seg for det sakrale rom.

_____

Neste artikkel i biografien. Kantater på bestilling
Oversikt over alle artiklene i biografien
Se biografien som bildekarusell fra jubileumssiden.

Det er stengt for kommentarer.