Av Harald Herresthal

Waisenhuset i Kongensgate 1, Oslo, der L.M. Lindeman underviste i sang, ble bygget i 1638 og har gjennomgått flere ombygginger. Her fra 2007. Foto: Mahlum/Wikipedia

Våren 1840 sluttet Jacob Andreas Lindeman som organist i Vor Frelsers kirke for å bli prest i Leikanger. Det ga de kirkelige myndighetene anledningen til å slå sammen organist- og kantorstillingen. Ludvig Mathias Lindeman, som hadde vikariert og i perioder vært konstituert som organist, søkte og fikk stillingen. I tillegg til å spille orgel på høymesser og den ukentlige aftensangen fikk han ansvar for sangundervisningen ved Waisenhuset. Det skyldtes at guttene i Waisenhuset fungerte som forsangere på gudstjenestene. Etter hvert ble Lindeman sanglærer ved samtlige skoler i Kristiania.

Lindeman ble i denne stillingen fra september 1840 og til sin død i 1887.

L.M. Lindeman var organist og kantor i Vår Frelsers kirke 1840–1887. Foto fra 1875 av P.A. Thoren. Bildeeier: Oslo Museum

Neppe et fremragede talent

I 1833 satte Stortinget av budsjettmidler til «Videnskabelige Reiser i Udlandet». Ordningen ble tre år senere utvidet, slik at også kunstnere kunne søke. De første kunstnerstipendene ble delt ut til arkitekter og malere. Ludvig Mathias Lindemans yngre søster, pianisten Juliane (1816–79), var den første musiker som forsøkte seg med en søknad, men uten å komme i betraktning. Det var kanskje ikke så rart, for med kunstnere tenkte man den gang først og fremst på malere og menn.

Etter fem år som profesjonell musiker, der han hadde «hver time av dagen besatt med undervisning», følte Ludvig Mathias Lindeman et sterkt behov for fornyelse. I oktober 1845 søkte han derfor om et ettårig reisestipend for «å videreutdanne seg teoretisk og praktisk i musikk, især den kirkelige». Han begrunnet sin søknad med at kirkemusikken som var så viktig for det religiøse liv, lå på et lavmål. Årsaken var at det gjerne var amatører og orkestermenn som satt på orgelkrakken. De forsto sjelden å gjøre annet enn å spille sine instrumenter og hadde ingen sans for kirkemusikken.

Selv hadde han fått musikkundervisning helt fra barndommen av. Som komponist hadde han forsøkt seg i flere retninger og skrevet fuger, kantater, fantasier, variasjonsverker for orgel og piano. Av større verker nevnte han de to kantatene i anledning Karl Johans død. Den ene ble fremført på universitetets minnearrangement, mens den andre ble fremført på en sørgehøytidelighet i Vor Frelsers kirke. Den ble fremført av et kor på 80 sangere med orkesterledsagelse i april 1844. Lindeman kunne ikke selv vurdere om verkene var blitt mottatt med bifall, men var sikker på at kantatene ikke var «fuskerverker». Han nevnte videre at han på den verdslige musikkens område hadde studert og utgitt en harmonisert samling med nasjonale melodier.

Lindeman hadde innsett at han aldri kom til å bli teolog. Musikken var blitt hovedinteressen i livet hans, og hvis han fikk anledning til å utdanne seg videre, mente han at han som sanglærer, kantor og organist i Kristiania kunne bety mye for kirkemusikkens utvikling i fedrelandet, og at han samtidig kanskje kunne være med på å «heve den nasjonale musikken gjennom en kunstnerisk behandling».

Reisestipendet skulle benyttes til studier i Tyskland, Italia og Frankrike for å lære mer om instrumentasjon og om metoder for undervisning i sang og musikk. Kirkedepartementet følte ikke noe behov for å rådføre seg med sakkyndige og konkluderte med at ingen av søkerne innen musikk «hørte til de fremragende talenter».

Musikk eller teologi

Ole Andreas Lindeman (1769-1857) var bekymret for sønnen som tok på seg så mange musikalske oppgaver istedenfor å studere. Malt av Balle Lund, 1860. Foto: Erik Olsen/Trondheim byarkiv (ref.: Tor.H41.B40.F2991)

Lindeman var skuffet over avslaget og ga i et brev uttrykk for at han lurte på om han måtte ta fatt på teologien igjen. Han hadde i alle fall ikke klart for seg hva han burde anse som sitt kall her i livet. Familieforpliktelser tvang ham til å fortsette som før. Faren hadde allerede i 1834 vært bekymret for hvordan det skulle gå med sønnen som fra første stund tok på seg så mange musikalske oppgaver at det var nødt til å gå ut over studiene. Den gang var det ikke bare cellospillet i teatret som faren syntes var en unødvendig tidstyv, men også etterspørselen etter klaverspilleren i private hjem. «Dette siste trodde jeg da, han ville kunnet avparere ved å spille Seb. Bachs saker for dem,» skrev Ole Andreas Lindeman til Jacob Andreas. I 1845 måtte den 33 år gamle Lindeman gå i tenkeboksen. Når det kom til stykket, var valget ganske lett. Han gjenopptok ikke teologistudiene.

_____

Neste artikkel i biografien: «De nasjonale melodiers samler»
Oversikt over alle artiklene i biografien
Se biografien som bildekarusell fra jubileumssiden.