L.M. Lindeman. Ukjent fotograf. Eier: Nasjonalbiblioteket

Under en studentfest i 1851 skålte studentene for «Lindeman, de nasjonale melodiers samler». Det viser at studentene ganske tidlig skjønte og satte pris på hans jakt på den nasjonale tonen i folkedypet. 

Etter at han fikk avslag på reisestipend til utlandet fikk Lindeman i februar 1848 midler fra universitetet til å reise til flere norske fjellbygder for å opptegne folkemelodier. Da var det gått åtte år siden han hadde utgitt sin første folketonesamling.

«… til salmesangens forbedring»

Årsaken til reisen var at hans fars koralbok ikke hadde fått noe særlig gjennomslag. Ute på landet var det stor misnøye, og folk ønsket helst å synge slik de hadde vært vant med. Forsøkene på å tvinge menighetene til å synge nye melodier var ikke bare mislykket. Kirkesangen var ganske enkelt i ferd med å forstumme. Lindeman ønsket derfor å samle inn salmetoner fra fjellstrøkene for å se om disse var egnet til «å virke til salmesangens forbedring».

Lindeman oppdaget imidlertid at den «folkesalmesang» han skrev ned etter Andris Vang i Valdres var altfor egenartet til å kunne danne grunnlag for en felles menighetssang. Derimot forsto han heldigvis at denne sangen var bevaringsverdig, og at melodistoffet med sine eiendommeligheter kunne bli en viktig kilde for utviklingen av en nasjonal kunstmusikk. Han samlet nemlig ikke bare inn kirkesangen, men også den verdslige.

I rapporten som han sendte universitetet etter innsamlingsferden, beskrev Lindeman vanskelighetene med å notere ned det folk hadde sunget og spilt for ham. Det gjaldt både rytmen som ikke lot seg innordne i vanlige taktarter, og intervallene som ofte var en kvart høyere eller lavere enn skalatonene i den tempererte skalaen Lindeman tok som utgangspunkt.

Resultatet av innsamlingen

Innsamlingsarbeidet i 1848 resulterte i 86 gamle salmemelodier, Valdriske Psalmøtona aat Kingos Psalmøbok ell Kjyrkjibok, og 83 verdslige melodier. Blant disse var «Gamle Viso», «Viso-Stubba», «Stubbø-Laatta», « Joleleike» og andre melodier. Noe av det innsamlede materialet ble allerede samme høst presentert i korarrangementer på Det philharmoniske Selskabs konserter. Mens Lindeman i sine opptegnelser gjorde omhyggelig rede for rytmiske og tonale eiendommeligheter, var alle de folkemelodier han offentliggjorde, beregnet på praktisk bruk og utformet i en enkel klaversats. På den kjente og mye omtalte kunstmønstringen på Christiania Theater i mars 1849 var han representert med en hel avdeling ferske folketonearrangementer, utført av et mannskor på 100 mann.

Fjeldeventyret

Waldemar Thrane skrev musikken til syngespillet Fjeldeventyret (1824), og Lindeman bidro til at hele partituret ble trykt og bevart for ettertiden. Her plakat fra oppsetning i 1858. Foto: Nasjonalbiblioteket (ref.: ts_00614)

I kjølvannet av den bølgen av patriotisme og nasjonalfølelse som revolusjonene ute i Europa hadde skapt, fulgte en sterk interesse for folkemusikk. Claus Pavels Riis’ syngespill Til Sætersble med Friedrich August Reissigers folketonearrangementer en kjempesuksess på Christiania Theater i 1850.

Samme år ble Waldemar Thranes Fjeldeventyret tatt opp på teatrets spilleplan. Utdrag fra dette syngespillet hadde i mange år vært populært sangstoff i mannskorene, og Studentersamfundet hadde allerede i 1843 bedt Lindeman om å skaffe til veie hele partituret med tanke på å trykke det i Studentersamfundets regi. I 1848 ble det dannet en komité for å redde «vårt eneste nasjonale musikkverk av noen betydning fra tilintetgjørelsen». I 1850 ble så endelig Thranes syngespill med Lindemans hjelp trykt i klaveruttog. I 1854 ga han ut den første rekken av Folkeviser for mannskor, som ble tilegnet Det Norske Studentersamfund.

Støtte til innsamlingsarbeidet

Det var ikke lett å få myndighetene til å forstå betydningen av det innsamlingsarbeid Lindeman hadde begynt. Han fikk riktignok støtte til å reise til Telemark, Hardanger, Bergen og Hallingdal i 1851, men i tidsrommet 1852–58 arbeidet han uten bevilgninger fra det offentlige. Han hadde likevel nok stoff nok til å begynne med utgivelsen av det som skulle bli standardverket i norsk folkemusikk, Ældre og nyere norske Fjeldmelodier, samlede og bearbeidede for Pianoforte. Det første heftet kom i 1853. Samlingen vakte straks stor oppmerksomhet, for man hadde ingen anelse om at det skjulte seg så mye vakkert og eiendommelig «borte i fellkrokene».

I det videre arbeid var Lindeman avhengig av å få folketonestoff uten selv å måtte reise ut til bygdene, men han visste råd. Hvert år strømmet bøndene inn til Kristiania i markedstiden for å selge sine varer. De kom inn fra bygdene med sang og spill. Lindeman behøvde bare å gå ned fra orgelgalleriet i Vor Frelsers Kirke og ut på torget. Der kunne han finne eldre bygdefolk, som mot litt betaling var mer enn villig til å synge for ham.

_____

Neste artikkel i biografien: Den første «statsstipendiat» i musikk
Oversikt over alle artiklene i biografien
Se biografien som bildekarusell fra jubileumssiden.