Av Harald Herresthal

Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910), fotografert 1860. Foto: Budtz Müller & Co, Kbh. Eier: Nasjonalbiblioteket (ref.: blds_01191)

Kulturpersonligheter som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Åsmund Olavsson Vinje ga utover i 1850-årene stadig sterkere uttrykk for hvor viktig det var at den nasjonale kunsten fikk vokse frem etter at norsk kulturliv i lang tid var blitt dominert av tysk musikk og dansk litteratur og scenekunst.

Som et ledd i nasjonaliseringen av norsk musikk var det viktig å samle inn og løfte folkemusikken i folks bevissthet. Ved å gjøre den tilgjengelig ville komponistene få et avgjørende utgangspunkt til å skape en mer nasjonalfarget kunstmusikk. Ludvig Mathias Lindeman, som i en tid allerede hadde arbeidet med utgivelsen av det folketonestoffet han tidligere hadde samlet inn, håpet at opprettelsen av Det Norske Selskab i Kristiania i 1859 kunne bidra til at han fikk sine arrangementer utbredt og utgitt.

Ole Bull (1810–80) fra tiden han spilte med Lindeman, rundt 1860. Ukjent fotograf.

Ole Bull, som i 1848 oppildnet studentene med sine improvisasjoner over norske folkemelodier og slåtter, og som i 1851 hadde grunnlagt et norsk teater i Bergen, var høsten 1859 med på å grunnlegge Det norske Selskab. På medlemsmøtene spilte Lindeman ofte sine folketonearrangementer. «En rikdom av folkemelodier fylte salen und hans spill,» skrev en av tilhørerne etterpå. Ole Bull var henrykt over å finne en musiker som hadde tatt seg tid til å nedtegne folketoner. De øvde sammen i timesvis i flere dager før de den 29. november Lindeman spilte noen av folkemelodiene i Det Norske Selskab. «Organist Lindeman spilade på Fortepiano norske Lundar (Melodiar) og Slåttar, og Bull spilade attår med Fela,» skrev Vinje (Dølen, 4.12.1859). Mens Bull og Lindeman spilte,  gikk brannalarmen. Det brant i huset til Lindeman som mistet alt han eide, blant annet sitt bibliotek og en rekke av sine egne og sin fars komposisjoner. Som ved et under klarte man å redde en samling med 400 upubliserte folketoner og slåtter.

L.M. Lindemans hus i Kristiania etter brannen i 1859 (til venstre). Husets adresse var Hegdehaugsveien 27. Foto: Oslo Museum (ref.: F14625d)

« … det brenner opp en melodi hver dag»

Lindemans bolig i Hegdehaugsv. 27 før brannen. Ukjent fotograf

Denne dramatiske begivenheten ga Bjørnson en kjærkommen anledning til å fremheve Lindemans innsats for å samle inn de norske folkemelodiene, som folket «brenner inne med». Bjørnson skrev i en avisartikkel i Aftenbladet at Lindeman hadde fått et par små stipendier for å samle inn norske folkemelodier, men at det ikke var nok til at han helt og fullt kunne gå inn for en så viktig nasjonal oppgave. Det meste av tiden hans gikk med til organisttjeneste og til å undervise ved Pipervikens, Hammerborgs og Grønlands allmueskole, på Borgerskolen, i byens Waisenhus og ved det teologiske seminar:

Kan ikke nettopp denne ildebrann nå lyse så vidt opp for oss, at vi ser, hvilken mann vi eier i Ludvig Mathias Lindeman, og hvilken skatt han er i stand til å samle oss, når han gis tid til det? Disse melodier, som folket «brenner inne med», burde gjennom snart tililende hjelp reddes. La nå ham, som her har tapt sin formue, få den, han setter den høyeste pris på, nemlig evnen til å samle og redde det norske folks historie i musikk.  (Aftenbladet, 28.10. 1859)

L.M. Lindeman ble statsstipendiat i musikk før Edvard Grieg (1843–1907). Her fra 1888. Foto: Elliott & Fry / Wikimedia

«Men det brenner i grunnen opp en melodi hver dag, så lenge man ikke gjør noe for å sikre dem en samler som Lindeman,» het det til slutt i artikkelen. Bjørnsons innlegg fikk den ønskede effekt. Allerede samme høst søkte Lindeman på Johan Sverdrups oppfordring om en årlig støtte på 300 spesidaler til å fortsette sitt innsamlingsarbeid. Stortinget vedtok enstemmig å bevilge beløpet. Lindeman ble dermed den første musikeren som før Edvard Grieg og Johan Svendsen fikk et årlig statsstipend.

... og før Johan Svendsen (1840–1911). Foto: Wikimedia

I 1848 hadde han besøkt Valdres, Vågå og Meldalen, og i 1851 hadde han vært i Telemark. I sin beretning til departementet oppga Lindeman at han i 1860 hadde samlet inn 103 melodier i Tuddal og på Gran. I 1861 samlet han 72 melodier i Setesdal, 91 i Tørrisdal og 13 melodier på andre steder. Et utvalg av disse hadde han bearbeidet og publisert i en melodisamling til skolebruk, i Halv-hundrede Fjeldmelodier for mannskor og i de tre neste heftene av Fjeldmelodier for piano.

Statsstøtten fortsetter

Stortinget fortsatte å støtte Lindeman som dermed kunne si opp sin stilling som sanglærer ved borgerskolen. I de tre neste årene samlet han en stor mengde melodier i Østerdal, Hallingdal og på Modum, i Sørkedalen og Nordmarka, i Drangedal, Tørrisdal, Nissedal, Kvitseid, Lardal og Mo, Hadeland og Jevnaker, Lom, Våge og Fron, Grue og Brandvold og Maridalen. I de følgende årene reiste han følgende steder: Sigdal og Eggedal, Krødsherad (1867), Østfold (1868), Vestfold (1869), Sørum og Gjerdrum (1870), Trøndelag og Røros (1871), Østerdal (1872), Asker og Sørum (1873).

Melodiene ble utgitt for tre og fire stemmer i forskjellige sangsamlinger. Stortinget fortsatte å gi årlige bevilgninger på 300 spesidaler, som i 1877 ble omregnet til 1200 kroner. Fra 1870 sluttet Lindeman å sende inn reiseberetninger. I 1881 ba Stortinget Lindeman om å redegjøre for hvordan bevilgningene var blitt brukt.

I sitt svar skrev Lindeman at han på grunn av sykdom i noen år ikke hadde kunne dra på store innsamlingsreiser. Til gjengjeld hadde han brukt mye tid på sammenligninger av melodivarianter og arbeidet med forskjellige utgivelser. Med sine 69 år følte han seg mindre skikket til å reise rundt. Han hadde året før vært på en kort tur og oppdaget at han ikke lenger tålte alle strabasene med å oppsøke lier og sumpholdige steder i utkantene av bygdene hvor man ofte ikke kunne få en ordentlig seng eller nødvendig mat. Det var jo nettoopp på slike avsidesliggende steder han måtte lete etter de gamle melodiene. Han hadde innsett at han ikke kunne fortsette med dette, men hadde fortsatt glede og interesse av å arbeide med folkemelodiene «i det stille hjem». Antall innsamlede melodier var kommet opp i 2000. Han hadde harmonisert en stor del av dem. I tillegg til de trykte arrangementene hadde han en god del i manuskript.

Stortinget var fornøyd med denne forklaringen, men i Stortingets oversikt over bevilgninger het det ikke lenger at Lindeman fikk støtte for å samle og utgi norske fjellmelodier. Ordet «samle» var fra nå av utelatt.

Pionerarbeid

L.M. Lindemans pionerarbeid spilte en liknende rolle for norsk musikk som Asbjørnsen og Moe med sine innsamlinger av folkeeventyr gjorde det for norsk språkutvikling. En stor del av Lindemans innsamlede materiale ble utgitt heftevis i tidsrommet 1853–67, men mye er blitt liggende helt opp til vår tid. Det skyldtes blant annet en manglende interesse fra forlagenes side. Med Griegs støtte sendte Johan Svendsen i 1876 ut et opprop, der han gjorde oppmerksom på at mer enn 1000 av Lindemans melodier fortsatt lå i manuskript. Det var ikke bare av kulturhistorisk betydning at disse ble gjort allment tilgjengelige. Melodiene var samtidig «et uvurderlig materiale for den norske musikkens utvikling i nasjonal retning». På dette tidspunkt var det kommersielle markedet for slike utgivelser uttømt, og forlagene kviet seg for å fortsette utgivelsene. Svendsen oppfordret enhver kunst- og fedrelandsvenn til på det kraftigste å understøtte «dette i sannhet patriotiske foretagende».

Suksessen bak Lindemans innsamlingsarbeid skyldtes ikke bare hans musikalitet, men også hans tålmodighet og evne til å skape fortrolighet hos tradisjonsbærerne. I en av rapportene til Kirkedepartementet skrev han litt om hvordan han gikk frem:

Det skal mange og lange innledninger til for bare å få dreid samtalen inn på den tingen å synge; for først må man snakke med dem om været, så om «hvordan det går med jorda, så om slekt osv. Har man gjennom det fått samtalen inn på sang, må den fremmede først synge for dem; så skal det overtalelser og løfte om penger til for å få dem til å synge igjen. Når samleren endelig har fått ei slik gammel tannløs kjerring til å stemme opp, kan man nok tenke seg hva det skal til for gjennom disse underlige lyder og tremulanter å finne den egentlige melodien. (Sitert i: Nordisk Musiktidende, nr. 6, juni, side 84)

Johannes Haarklou har i en artikkel utdypet problemstillingen:

Den norske bonde er nå en gang dels mistenksom og dels unnselig like over for fremmede, især når det er «Storkaren», som er ute og går. Hertil kommer, at legpredikanter og dessverre også mange prester hadde prekt og rast især mot hardingfela og slåttene som djevelens instrument og en fandens musikk.  … Det var således ganske naturlig, at Lindeman ofte hadde vanskeligheter med å hente de musikalske skattene frem i dagen. Men han forstod å vinne folkets tillit. (VG, 12.4.1884)

Allerede samlingen Norske Fjeldmelodier fra 1841 viser at folketonematerialet inspirerte til en sjelden harmonisk dristighet i klaverbearbeidelsene. Enda mer gjelder det for samlingen Ældre og nyere norske Fjeldmelodier, som heftevis ble publisert i tidsrommet 1853–67. Samlingen inneholder religiøse og verdslige melodier: kjempeviser, bånsuller, langeleikmelodier og feleslåtter. Tillsammen dreier det seg om mer enn 600 innsamlede melodier. De fleste er samlet av Lindeman selv, men en god del fikk han også av andre samlere.

Mesterarbeid av blivende verdi, skrev Franz Liszt (1811–86) om Lindemans arbeid med folkemelodier. Her fra ca. 1860. Foto: Franz Hanfstaengl/ Wikimedia

Carl Warmuth var flere ganger i kontakt med Franz Liszt og sendte ham norske verker til gjennomsyn og vurdering, blant annet to bind av Ældre og nyere norske Fjeldmelodier (1853 og 1867). Liszt skrev i et takkebrev at han med stor interesse hadde studert samlingen og at Lindeman fortjente ros og takk for dette mesterarbeidet som var av blivende verdi. Liszt hadde for øvrig lagt merke til at springdansene i 3/4-dels takt var i slekt med masurkaene, mens hallingene i 2/4-dels minnet ham om den polske folkedansen krakowiak og til og med om den ungarske czardas.

En rekke norske komponister og folketonesamlere ønsket etter Lindemans død å studere hans originalopptegnelser. Sønnen Peter Lindeman ville ikke umiddelbart gjøre dette materialet allment tilgjengelig, og Edvard Grieg hørte til dem som på det skarpeste reagerte på at den unge Lindeman ruget over skatten av folkeviser «uten at vår slekt, som nettopp føler seg kallet til, gjennem kunstnerisk behandling å løfte denne skatten, får lov til å kjenne den». Peter Lindeman avrundet i 1912 farens innsamlingsarbeid med et siste hefte av Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Først i 1990-årene ble utgivelsesarbeidet tatt opp igjen og videreført av Øystein Gaukstad.
_____

Neste artikkel i biografien: Fornyer av salmesangen
Oversikt over alle artiklene i biografien
Se biografien som bildekarusell fra jubileumssiden.