Da Det Norske Kammerorkester debuterte høsten 1977 lå det minst 100 timer med intens prøving bak.  Mye galskap, egentlig. Men reisen så langt med kammerorkesteret har vært helt fantastisk, sier Kristina Kiss og Terje Tønnesen i dette intervjuet.

Vi samlet Kiss og Tønnesen, som begge har vært med siden starten, og Per Erik Kise Larsen som har vært direktør og daglig leder siden 2004, til en prat om blant annet dette:

Hva lå bak opprettelsen av Det Norske Kammerorkester i 1977? Hva har vært de største utfordringene for orkesteret? Hvordan velger man ut musikerne?  Hva kjennetegner en god kammerorkestermusiker, og hva er forskjellen på orkesteret i dag og i 1977?

Derfor får de Lindemanprisen

Men altså, starten i 1977. Hvorfor etablere et kammerorkester?

Terje: Det handlet nok mest om et behov som det da ikke var noen ventil for. Man hadde de store, etablerte orkestrene. Men samtidig var det en ny giv, en ny generasjon som ønsket å gjøre noe annerledes, noe mer, noe utover det å ”bare” være i de store orkestrene.  Og så var det rett og slett en gjeng som mer eller mindre kollektivt bestemte seg for å gjøre det.

Bjarne Fiskum hadde på en måte noe av skylden. Han var en slags kime. Han etablerte et orkester i Trondheim i to somre – i 1975 og 1976. Der var også navnet Det Norske Kammerorkester inne i bildet. Men akkurat dette gikk litt i frø. Det ble ikke noe mer. Så kom høsten 1977 og da etablerte vi det som skulle bli den ordentlige stammen i Det Norske Kammerorkester. Til å begynne med var det et lite kammerorkester, i størrelsesorden 4-4-2-2-1 og med blant andre Kristina, Helge Stang Ås, Arild Solum og August Albertsen, som i dag jobber i Oslo kammermusikkfestival.

Og så var det meg.  Det vil si, det var egentlig de andre som kom sammen og så spurte de meg. Da tanken om kammerorkesteret ble tatt opp var jeg fremdeles student i utlandet.

Kristina: De fleste av oss som var med til å begynne med, var forholdsvis nyansatte i Oslo Filharmoniske Orkester. Jeg husker at da vi begynte å snakke om å etablere et kammerorkester tok vi det opp med en del eldre musikere i Filharmonien.  Det kunne vi bare glemme, sa de. Det hadde de prøvd før, uten å komme noen vei.

Starten var intens?

Kristina: Herlig galskap, egentlig.  I perioder holdt vi på nesten døgnet rundt på loftet på Foss skole.

Terje: Det ble noen timer med prøver, ja.

Kristina: Hemningsløst mange… Og det var ingen som spurte: hvor mye er klokka nå? Hvor mye får vi for dette? Det var rett og slett veldig gøy. Og det gjaldt for alle som var med.

Terje: Vi regnet på det og fant ut at før vi debuterte så hadde vi minst 100 timer med prøver bak oss. Første konserten var vel i begynnelsen av desember i 1977. Og det var et voldsomt program: Vivaldis De fire årstidene, Bartoks Divertimento, Händels Concerto Grosso, nr 7, og så var det uroppførelse av et stykke av Eivind Solaas som het Skogens Øyne,

Når skjønte dere at orkesteret var ”liv laga” og at det var noe dere kunne fortsette med?

Terje: Det tok vi aldri stilling til. Det var innlysende at vi skulle fortsette. Den første konserten var en stor suksess, så umiddelbart etterpå ble det satt opp nytt program og igangsatt nye prosjekter. Og vi fikk nesten umiddelbart platekontrakt, så det gikk ikke et år en gang før vi spilte inn den første platen. Det var med strykemusikk av Edvard Grieg. Den fikk vi også pris for.

Kristina: Vi tenkte vel aldri på at vi skulle gi oss. Mye av framdriften for orkesteret den første tida hadde å gjøre med noe som kanskje er litt sjeldnere i dag, nemlig at vi ikke først rakte ut hånda. Vi holdt fram både fiolin og cello og mere til, men ikke hånda før vi tok en tone. Det høres idealistisk ut, men det var ikke det, heller. Det var bare rett og slett et behov for å spille, for å være med på noe som hadde høy kvalitet. Alle var veldig opptatte av det, det var en brytningstid der unge studenter reiste ut og fikk med seg  impulser utenfra. I tillegg var Musikkhøgskolen forholdsvis ny, og Mariss Jansons kom til Filharmonien.

Terje: Det skjedde jo mye spennende for oss. Tidlig fikk vi for eksempel kontakt med Mstislav Rostropovitsj, som jo av mange regnes som tidenes musiker innen klassisk. Vi ble en slags protesjeer for ham.  Han tok oss ut på turneer og til festivaler, og det gjorde at vi temmelig raskt ble etablert.  Så det å stoppe på veien var det ikke snakk om. Ballen hadde begynt å rulle. Og den rullet fort.

Kristina: Orkesteret var godt etablert før myndighetene fikk med seg hva som hadde skjedd. Men etter hvert ble jo orkesteret bl.a. sendt som representanter for norsk musikkliv til flere steder i utlandet. Men fortsatt var det omtrent slik at vi nesten betalte selv for turneene våre. Det var ingen lukrativ geskjeft. Men heller ikke det var gjenstand for store spørsmål innad i orkesteret.

Til å begynne med var det også et temmelig ungt orkester?

Terje: Når du ser coveret på den første platen vi gjorde, så er vi rundt 20 år alle sammen. Vi er blitt noe eldre, ja, he he. Av de som var med i starten er det vel bare meg, Kristina og Jørn som fortsatt er med.

Ingen av musikerne er i orkesteret på heltid?

Per Erik: Nei. Den eneste faste avtalen vi har er med den kunstneriske lederen som er engasjert for tre år av gangen, samt med eventuelle gjesteledere. Ellers er musikerne lønnet på timebasis som en konsekvens av at vi er et prosjektorkester som plukker musikere til de enkelte prosjekt. Men det å være kunstnerisk leder i Kammerorkesteret er nok heller ikke mye å leve av, mer å leve for. Terje har jo vært her siden starten, så for ham handler det nok mye mer om å få realisert sine musikalske ideer enn å ha dette som et heltids levebrød, noe det absolutt ikke er.

Orkesteret er nå fast tilknyttet Kammermusikkfestivalen i Risør?

Per Erik: Det er av ny dato og er i utgangspunktet et praktisk anliggende. Festivalen i Risør startet med et ungt orkester satt sammen av elever fra NMH under navnet Unge Strykere, som senere ble til Risør Festival Strings. Orkesteret ble i praksis etter identisk med musikerne som jobbet i Det Norske Kammerorkester. Dermed var det naturlig at festivalorkesteret byttet identitet til DNK når vi først tok over den administrative driften av festivalen.

Så det var tredje gang i år at kammerorkesteret var med som husorkester for festivalen. Økonomisk betyr det lite, men det gir en god synlighet for oss, og bidrar samtidig til at festivalen kan skilte med et internasjonalt anerkjent orkester å spille sammen med for de fantastiske solistene som kommer til Risør hvert år.

Kristina: Det er jo også interessante solister som deltar på festivalen og som orkesteret spiller med. Mange av dem igjen får nok et godt inntrykk av hva kammerorkesteret står for.  Ellers er det flere musikere knyttet til orkesteret enn det DNK til enhver tid består av. Noen er frilansere, men mange er også ansatt rundt omkring i andre orkestre og ensembler. DNK er prosjektbasert slik at det er en stor gruppe musikere å velge fra.  Og alle kan ikke være med hver gang.

 

Er det repertoaret som avgjør hvilke musikere som skal trekkes inn fra prosjekt til prosjekt?

Kristina: Ja, og etter hvem som kan.

Per Erik: Det er et stort trekkspill, dette. Fra å være et orkester som var sterkt basert på Oslofilharmonien og som hadde et mye fastere mannskap, så er orkesteret i dag på et stadium der vi plukker fra veldig mange forskjellige greiner i et musikkliv som har endret seg mye de siste årene.  Men det har vært en naturlig utvikling.

Terje: Jeg er enig i det.  Når det gjelder utvelgelsen av musikere til de forskjellige konsertene så har det vært noe prøvespill. Men forsvinnende lite. Mye skjer på feelingen og på rykte. Vi bruker bookere. De har blant annet lister de går etter. Kunstnerisk ansvarlig har for øvrig en rådgivende rolle i denne prosessen.

Kristina: De som booker er selv musikere. Ellers er som kjent prøvespill vanlig når man søker jobb i større orkestre og det gir en viss pekepinn på hva du kan eller er god for. Men det er ikke nødvendigvis en god pekepinn på hvordan du fungerer i et ensemble. Ofte henger ikke de to tingene sammen. Så av og til kan en musiker fungere fantastisk i en sammenheng med et ensemble som kammerorkesteret, men samme person er ikke nødvendigvis den som ”vinner” et prøvespill i et symfoniorkester.

I Det Norske Kammerorkester spiller vi stort alltid uten dirigent.  Derfor må vi ha noen ekstra tentakler som ikke bare handler om ører og øyne. Det handler også om noe udefinerbart som gjør at du vet hva du skal gjøre og hvordan, uten at det nødvendigvis er en dirigent som viser deg det.  Og nettopp dette er noe av det morsomste, synes jeg, med å være med i et lite ensemble. At det krever noe annet av musikerne, at du hele tida er på alerten, at du føler deg inn på hva som egentlig foregår.

 Terje: Særlig på konserter kan det være utrolig frustrerende å jobbe med en gruppe som det har funket bra med på prøvene, men som så faller inn i en ”symfoniker-feeling” når det kommer til konserter.

Kristina: Det er noe av kjernepunktet dette, at du vet hvilken rolle du har. Du skal på en måte innordne deg, men du skal samtidig bruke det beste ved deg selv, du skal bruke det beste av din karakter som musiker.  Den delen av deg må du ikke miste.

Slik sett har det vært utrolig interessant å ha vært med så mange år og sett hvordan ting har fungert forskjellig i forskjellige perioder og under forskjellige typer lederskap.  Med Iona Brown for eksempel, hvor man satt litt ytterst på stolen på nåler og prøvde å ikke stikke seg ut. Periodene med Terje og hans kunstneriske kvaliteter, det spesielle i å ha hatt en kunstnerisk leder i så mange år som ikke har gått tom. Det skjer nesten aldri.  Men… den strenge perioden med Iona var faktisk veldig nyttig, og jeg skulle ønske at noe av det kunne vært dratt litt fram igjen. For det er løsere snipp på godt og vondt nå, og vi trenger nok noen som holder oss i nakken. Men det må ikke være drepende, … det finns jo ledere som gjør at du skyggespiller, og det gjør vi i hvert fall ikke med Terje.

Hva er mest tilfredsstillende med å spille i et kammerorkester?

Kristina: At det er gøy.  Å spille bra. Å være med på noe som har så høy kvalitet. Derfor er det også i perioder kunstnerisk meget spennende i Filharmonien.  Når det blir stilt strenge krav og der kravene ble realisert.  Symbiosen mellom måten å lede på og musikernes styrke og spillelyst. Og om noe i høyeste grad har vært drevet av lyst, så er det kammerorkesteret.

Per Erik: Ja, og selv om det nå er mer slik at hånda kommer ut før man spiller, så er det likevel sånn at man skal holde fast ved det med lyst og at man ikke først og fremst spiller hos oss for pengenes skyld.  Da får man finne seg et annet sted å spille.  SÅ skal vi prøve å behandle folk ålreit og betale et anstendig honorar. Men motivasjonen bak Det Norske Kammerorkester er og blir ønsket om å gjøre fantastiske musikalske prestasjoner sammen med de aller beste musikerne som finnes i Norge.  Jeg tør hevde at for de aller fleste som spiller hos oss er dette en mye viktigere motivasjon enn pengene.

Sett fra mitt ståsted er det ellers en interessant observasjon, det historiske løpet til kammerorkesteret. Hvor medlemmene fra begynnelsen av og i en ganske lang periode framover, ble rekruttert fra Filharmonien og hvor det i perioder ikke var mulig å sette sammen orkesteret hvis man ikke hadde filharmonikerne å støtte seg på. Til i dag å kunne sette sammen et i antall ganske stort kammerorkester – uten en eneste filharmoniker.

Men det sier også mye om hvilken vei norsk musikkliv har gått.  Jeg synes for eksempel det er interessant å se hvordan også unge musikere fungerer godt i kammerorkesteret. Hvor kjapt de tar opp i seg og har evnen til å ha nettopp de tentaklene som trengs for å gjøre det bra hos oss. Selv om de verken har spilt mye eller lenge. Jeg tror arbeidet som er gjort i orkesteret gjennom mange år nå også avspeiler seg i utdanningen og gjør studentene bedre forberedt på det krevende kammermusikkspillet.

Ja, hvordan bygger man et godt ensemble i dag?

Per Erik: Diskusjonen går blant annet på dette: er det å bygge opp et godt ensemble det samme som å bygge på de samme menneskene over lang tid? Er det det som gir den beste kvaliteten på ensemblet? Eller kan det gi like bra kvalitet å sørge for at du har ekstremt gode musikere som har de tekniske ferdighetene og de egenskapene som trengs for å være med, og som på veldig kort tid oppnår mye av det samme? Drømmen hadde jo vært å ha med de aller beste hele tiden og bygd ensemblet rundt disse, men der er vi ennå ikke i vår økonomiske virkelighet. Det får være fremtidsdrømmen vår å få økonomi til å etablere oss der. Da snakker vi virkelig om å kunne nå verdenstoppen.

De gangene jeg synes kammerorkesteret lykkes aller beste, er når blandingen av filharmonimusikere KORK-musikere, musikere fra Operaen og andre orkestre mikses med de beste av de unge. Da blir det helt strålende, og da finner orkesteret sin egen orkesterkultur uten å ta med seg for mye fra de orkestrene de ellers kommer fra.  Det er en viktig prosess å kunne ta et skritt ut av den ”normale” musikervirkeligheten og skape en egen geist i det å spille i DNK.

Kristina: I den forbindelse vil jeg forresten hevde at når man tenker på alle kunstgrenene vi har her i landet vår – så står norsk musikkliv i en særklasse, også internasjonalt.

Om Terje Tønnesen og Kammerorkesteret er det sagt at de har tøyd grensene for hva som er kammermusikk. Hva vil det si?

Terje: Vi har vel gått ut over hva som er aksepterte, klassiske fremførelser på konsert, med musikkstykker. Og det er vel det som er å tøye grenser.

Hva har vært viktig for deg i forhold til valg av repertoar?

Terje: Allsidighet. Men vi vedtok et slags prinsipp for noen år siden at det skulle være kammerorkesterets formål å ta vare på og utvikle tradisjonen på den ene siden, og paradoksalt nok angripe den.  Altså stille spørsmål ved tradisjonen. Og det føler jeg er et formål vi har levd etter.

Hvilke utslag har det gitt seg?

Terje: For eksempel har vi utviklet tradisjonen i forhold til forskjellige stilarter, det å kunne spille i hvilken som helst stilart, tatt vare på og foredlet den klangmessige og tekniske tradisjonen i kammerorkesterspill. For det er en egen måte å spille på som er ulik en kvartett, Dette har vi bevart og utviklet.  Det andre er at vi har gjort eksperimentelle konserter og satt musikken i en annerledes kontekst og som ofte har vært veldig radikal og som også er blitt kritisert til dels ganske tungt.

Men som Oscar Wilde sa: ”Når kritikerne er uenige er kunstnerne i pakt med seg selv”.  Jeg føler på en måte at det er noe av det som har skjedd.

Operaforestillingen Dido og Aeneas fikk hard medfart?

Terje: Det var en veldig ambisiøs forestilling der det bl.a. ble rappet, det ble skrevet ny musikk og vi dro inn hele Aeneiden. Opprinnelig er operaen basert på en liten del av Aeneiden. Vi stilte også tidsepoker opp mot hverandre for å vise hvordan man tenkte i barokken, versus hvordan Virgil tenkte i sin tid i år 0. Og hvordan det igjen står i konstellasjon til det moderne. Så det ble veldig komplisert og vanskelig. Men en super ide, synes jeg

Kristina: Og uansett var det utviklende for kammerorkesteret.

Terje: Ja, og så var det på en måte et statement, et vågestykke.

Kristina: Nå sitter både Terje og jeg ellers i Filharmonien, og har vært der ganske lenge. Der har vi prøvd å lage litt revolt og snu litt på flisa. Prøvd å imøtekomme kritikken om at alt er så forutsigbart og musealt, gjennom å ta til orde for å presentere gammel musikk i en annen språkdrakt og på en annen måte. Man kan overraske publikum, slik at de for eksempel får en helt annen opplevelse av et stykke de har hørt flere ganger før.  Men det er utrolig vanskelig å få til dette i en ”slagsskipsinstitusjon” som et symfoniorkester. Jeg synes ikke vi har fått det til ennå, men vi er i utvikling.

Slik sett har det vært utrolig tilfredsstillende med kammerorkesteret, med stor takhøyde og ingen som sier ”nei, det går ikke, det kan vi ikke gjøre”.  For her er det slik at den kreative blir hørt. Og det igjen er også noe av styrken med orkesteret.

Per Erik: Det har vært en policy å ha med musikere som er åpne for å gjøre nye ting. Vi har egentlig ikke plass til musikere som ikke vil det, fordi de i så fall trekker i feil vei.  Det har nok også blitt slik at de musikerne som ikke vil det, de er ikke her.

Føler dere selv at orkesteret har vært i konstant utvikling?

Terje: Jeg synes da det. Vi vet mer og vi kan mer.  Som institusjon.  Selv om det hele tiden er en gjennomtrekk av folk.

Per Erik: Vi forsøker på en eller annen måte å være i vår egen tid. Vi blir jo preget av det som er rundt oss. Mens en stor og tung institusjon ofte har en tendens til å være litt… i utakt med sin egen tid, er vi opptatt av å kommunisere med vår egen tid, og være raske til å kunne endre oss. Men det er sagt noe tidligere som jeg synes er interessant. Det er at gjennom kammerorkesteret så har det blitt dannet en slags skole eller en spillestil som etter hvert har satt seg i så mange av musikerne som har vært innom orkesteret, det igjen har så forplantet seg ut i norsk musikkliv. Kanskje litt ubevisst, men at du legger sporer også i Filharmonien og andre orkestre til hvordan man tilnærmer seg musikken har kanskje også vært med på å endre spillestilen i flere norske orkestre uten at det nødvendigvis er lett å sette et stempel på det. Kanskje er det derfor også lettere etter hvert å finne folk som kan hoppe inn og som ikke har vært med så lenge, men som likevel har noe av dette i seg.

Kristina: Nivået har jo ikke blitt dårligere blant musikerne, tvert imot har det blitt høyere. Men det betyr ikke nødvendigvis at kvaliteten og nivået på orkestrene blir høyere fordi enkeltmusikere er blitt bedre. Jeg ser jo for eksempel at vi har unge musikere som er eminente, men noen av dem er nesten ekstremt rigide og ”prikk/strek-orienterte”.  Så hvis man skal trekke det høyere opp – til solistnivå – så er det sånn at mens solistene før hadde en karakter og du kunne høre hvem er det og hvem er det, så er mye i dag veldig polert, glatt og perfekt og – egentlig litt uinteressant.

Så det er begge deler. Men instrumentalnivået… det er mange flere som er der oppe.  Er det ikke sånn da, Terje?

Terje: Jo, og alle kan spille inn en plate. Men de egenartede profilene er blitt mer og mer visket ut i det internasjonale musikkbildet.  Så det er ikke så lett lenger å høre en fiolinist på radioen og vite hvem det er. Det kunne man lett høre på 70-tallet for eksempel.

Kristina: Ja, slik sett er det en oppgave…  en inspirasjon for et ensemble som kammerorkesteret, at man virkelig går sin egen vei  og ikke kikker hit og dit og prøver å finne ut hva andre har gjort. Men at man faktisk lager sin egen merkelige, men overraskende form, med kvalitet!

Men det er det dere gjør?

Terje og Kristina: Jo, ofte føler vi at vi gjør det.

Hva er de største utfordringene for orkesteret ved siden av de musikalske?

 

 

 

Per Erik: Jeg tror den største utfordringen nå er at musikklivet er i så stor endring og kvaliteten så høy, at vi faktisk har vanskelig for å få med den stammen av musikere som vi ønsker. Det er for så vidt et utenommusikalsk spørsmål, men i høyeste grad et kunstnerisk. Så vår utfordring er å greie å beholde et aktivitetsnivå som er godt nok tilpasset det som skjer rundt oss. Og så skal vi tilfredsstille et publikum, en abonnementsmasse, og lage prosjekter som er spennende inn i den abonnementsmassen som på sett og vis er konservative, men som etter hvert har lært seg å bli mindre konservativ fordi vi har utfordret dem på deres holdninger og skapt en skole også for dem. Nå elsker våre abonnenter det uforutsette og utfordringene vi gir dem.

Så er det viktig å finne et riktig nivå på dette orkesteret ut fra hvor mye vi skal gjøre. Og så har vi lyst til å gjøre mye, men kan heller ikke gjøre for mye. For da klarer vi ikke å gjøre det godt nok.  Jeg har en slags filosofi på at vi skal ligge på såpass høyt nivå at vi klarer å nå målet vårt med ca 90-95 prosent. I det øyeblikket vi klarer 100 prosent, da er det noe feil med parametrene et sted. Da har vi kanskje ikke hatt høye nok ambisjoner på egne vegne.

Så det Terje sier om Dido og Aeneas er et godt eksempel på det. For vi visste eller vet jo da at vi klarer ikke å gjøre dette helt perfekt. Vi har ikke penger til det, vi har ikke administrasjon til det og vi har ikke nok tid med musikerne. Men når vi gjør slike prosjekter har vi lyst til å peke i en retning og si at dette er en mulig vei å gå. Dette er ikke den perfekte måten å gjøre det på, men det peker i retning av noe nytt og en ny måte å tenke på. Slik ønsker vi å være med på å forme musikklivet til å utvikle seg i en ambisiøs retning.

Kristina: Men økonomien gjør vel at det er en del ting vi ikke kan realisere?

Per Erik: Ja, økonomien er alltid med på å sette begrensninger. Vi kunne jo nådd lenger hvis vi hadde mer penger.

Kristina: Så vi kunne nådd lenger hvis vi hadde mer penger?

Per Erik: Man bør alltid ha mer penger. (Latter).  Men per i dag mener jeg at det ikke nødvendigvis er økonomien som er vårt hovedproblem.   Ikke ut fra hvordan vi driver i dag. Men med mer penger kunne vi blitt enda mye bedre. For da kunne vi drevet på en litt annen måte. I et samspill med andre institusjoner kunne vi hatt for eksempel et ensemble som drev litt fastere. Med en litt fastere kjerne med musikere, som hadde kammerorkesteret som en del av jobben sin.  Og som slapp å gjøre det meste på fritida. Det tror jeg hele musikklivet hadde tjent på. I dag er musikklivet fremdeles så konservativt at det er veldig vanskelig å få til. Men jeg mener at vi burde ha et så godt forhold til både Kringkastingsorkesteret, Filharmonien og Operaens orkester at vi kunne gå inn og hente noen musikere ut, som fikk redusert tjeneste der og jobbet mer i kammerorkesteret en periode. Da kunne vi bygget et enda bedre ensemble og jeg er helt sikker på at andre orkestrene ville profitert på dette i form av både å skape mer interessante arbeidsplasser, og øke kvaliteten på musikerne og deres ensemblespilleevner.

Er dette mulig?

Per Erik: Ja, det er fullt mulig. Det står først og fremst på vilje. Men hindres kanskje en redsel for hva vi er. Vi oppleves nok som en konkurrent, og mantraet i for eksempel Filharmonien har jo vært å bygge dette ensemblet på en påstand om at det eneste saliggjørende er å ha de samme menneskene der i 100%-stilling 365 dager i året i 40 år. Det mener jeg er helt feil filosofi.

Kristina: Problemet i Filharmonien var at de ville ikke gi slipp på musikerne som skulle til Kammerorkesteret, Det var jo rett og slett sånn det var fordi en del av de musikerne Mariss ville ha i sin tid også var aktuelle for Kammerorkesteret.

Per Erik: Men man kunne valgt en konstruksjon der man ga noen musikere en permisjon i 2-3 år for eksempel, for å jobbe med Kammerorkesteret. Ikke nødvendigvis 100 prosent, men kanskje 40 prosent mindre i Filharmonien. Det hadde ikke gjort Filharmonien dårligere, men bedre.

Hvordan finansieres kammerorkesteret i dag?

Per Erik: Vi får statstilskudd, så er det egeninntekter og så er det litt sponsorinntekter. Vi har ingen stor hovedsponsor. Det er først og fremst statstilskuddet som gjør at vi holder hodet over vannet.

Terje: Det var mer sponsorinntekter før.  Men som med så mye annet er det markedet i ferd med å kollapse.

Kristina: Men nå som Siv og Erna kommer så tror jeg det kanskje blir mer sponsorinntekter igjen.  Uansett har jo Siv Jensen etterlyst mer fokus på norsk kultur.

Hva har vært høydepunktet med Kammerorkesteret? Er det en konsert eller et prosjekt som peker seg ut?

Terje: For mitt vedkommende så var det nok en av de første gangene vi spilte med Rostropovitsj. Vi gjorde Sjostakovitsj 14. symfoni. Det husker jeg som en skjellsettende opplevelse. Og ikke bare på grunn av Rostropovitsj, men også på grunn av kona hans, Russlands største sangerinne Galina Vishnevskaya.

Kristina: For egen del, og i forlengelsen av det Terje sier, så hadde vi en eventyropplevelse i det karibiske hav. Rundt 83-84. Vi var på musikkcruise sammen med folk som Rostropovitsj, Vishnevskaya. Maurice André, Stafford Dean, Krystian Zimermann, Joshua Bell, James Galway. Eliten av verdens musikere var engasjert av et fransk cruiseselskap til å lage et musikkcruise – for stort sett rike amerikanere som var oppriktig interessert i klassisk musikk.

Terje: Vi var husorkester, vi seilte i Karibien i to uker og hadde konsert hver dag. Med forskjellig program.  Enten på båten eller i land.

Kristina: En magisk opplevelse. Det ble noen uforglemmelige møter med disse musikerne. Alt ble så hverdagslig, naturlig og hyggelig. Samtidig som vi jobbet hardt, og lærte ekstremt mye..

Per Erik: Jeg opplever at orkesteret får en veldig opptur med Leif Ove Andsnes på podiet og med Terje som spillende leder. En spesiell konsert husker jeg som en fantastisk opplevelse. Det var da vi spilte den siste konserten vår i den nå nedlagte Vinternattfestivalen. Terje var spillende leder i Beethovens 5.symfoni, og det låt bare helt utroligenergisk og sammenvevd, selv om det på generalprøven holdt på å falle helt fra hverandre. Jeg tror det skjedde noe der og da som vi alltid drømmer om skal skje når all energien som er mulig settes inn fra så mange gode musikere i målet om å få det til.

Terje: Men du så også veldig fornøyd ut da vi var i USA på turne i fjor

Per Erik: Ja, og det var på mange måter en veldig bra opplevelse

Har turneene vært en veldig viktig del av orkesterets virksomhet? En slags magnet?

Terje: Det tror jeg. Og så har de vært sammensveisende. Det så vi senest på den nevnte USA-turneen i fjor. Når orkesteret er sammen over tid så oppstår det en sosial familiaritet som binder oss enda sterkere sammen. Litt som noe av den ånden som var da vi begynte. At vi på en måte var samme sosiale gjeng. Festet sammen, var ute på byen sammen. Det ga en samhørighet som til tider senere ikke helt har vært der. Men noe av denne spesielle feelingen gjenoppstår når vi er sammen lenge om gangen, på turne for eksempel.  Ble veldig merkbart i fjor sommer, med først to uker i USA og så nær to uker på kammermusikkfestivalen i Risør etterpå. Med mer eller mindre de samme folkene. Da ble det litt rart å reise fra hverandre igjen.

Per Erik: Men det er også noe av utfordringen i dag. Å knytte dette orkesteret sammen, og få den følelsen som Terje snakker om nå. For det er veldig hektisk, folk løper hele tida og rekker på en måte ikke noe annet enn å gjøre det til en vanlig jobb.

Hva tenker dere om tildelingen av Lindemanprisen?

Terje: Jeg synes det er en stor ære. At det er en aksept for det man har stått for og gjort i så mange år. Så jeg synes det er ganske stort å få en sånn pris.

Men hva skal pengene brukes til?

Per Erik: Det viktigste er vel at vi bruker pengene til noe som kommer orkesteret til gode.  Som kan være med på å bygge opp og forsterke selve miljøet, og få orkesteret til å blomstre opp. Så det blir å lage et seminar, en fest, eller reise bort for å bygge ”lagånden”.

 Terje: Jeg har ikke kommet så langt som til å tenke på det. Men det er vel noen regninger som må betales…

 

 (Bildene i denne artikkelen er tatt i forbindelse med to prøver tidligere i år)