Kunstverk og bruksgjenstand

Tradisjonsbærer og samtidsuttrykk

Liturgisk element og sosialt bindemiddel

SEMINAR OM UTFORDRINGER I VÅR TIDS SALMESANGPRAKSIS

Fredag 13. september 2013 kl. 1000-1645 på Norges musikkhøgskole

Arrangør: Lindemans Legat i samarbeid med Norges musikkhøgskole 

OPPSUMMERING

Sammenstilt av Einar Solbu

 

På seminaret deltok drøyt 40 personer hvorav de fleste var kantorer. Av deltakerne var 16 spesielt invitert som foredragsholdere, innledere og paneldeltakere.

I sin velkomst til seminaret gav styreleder i stiftelsen Lindemans Legat, Einar Solbu, uttrykk bl.a. for følgende:

• Når legatet har engasjert seg i temaet, er det ikke minst inspirert av feiringen av 200-årsjubileet for L. M. Lindeman, pioneren som så utviklingen av en levende menighetssang i norske kirker som sitt livsprosjekt.
• Legatet er bekymret for at fellessang synes å bety stadig mindre for folk. Det gjelder også i kirken.
• Et viktig spørsmål er hvilket ansvar den voksne generasjon har for å gjøre de unge kjent med den salmetradisjon den er vokst opp med. Innsikt er forutsetning for selv å kunne gjøre gode valg. I Lindeman-tradisjonen ser man på dette ansvaret som svært viktig! Mye tyder på at Den norske kirke i de senere år ikke har vært seg et slikt ansvar bevisst når det gjelder den lutherske, norske salmetradisjonen!
• Legatet ser dette seminaret som starten på et engasjement innen feltet salmesang. Håpet er at seminaret vil gi grunnlag for å meisle ut nye og gode initiativer og prosjekter.

Edvard Hoem holdt innledningsforedraget «Salmen i samtid og framtid».

Salmer og kvalitet

I panelet: Kjetil Almenning, Jørn Fevang, Elisabeth Holte, Tore Erik Mohn og Henrik Ødegaard.

I den første panelsamtalen var temaet «Salmer og kvalitet». Fra samtalen noterer vi følgende utsagn og synspunkter – her uttrykt i kortform:

• Et dikt med sterk bibelsk klangbunn blir til en salme når det får en melodi og menigheten tar den til seg. Den må være inkluderende i sitt uttrykk slik at de fleste kan kjenne seg igjen i teksten. Ordene er vanlige, men de må være satt sammen slik at det blir poesi. Det håndverksmessige må være i orden – metrikk og rim (hvis det finnes) må være ”i water og lodd”. Teksten må være kunstnerisk potent, man må oppleve at det var tvingende nødvendig å skrive den.
• Det stilles en rekke krav til en god salmemelodi: melodiomfanget må ikke være for stort, den må være i ”riktig” toneart – ikke for høyt, ikke for lavt, melodikken må være flytende med god balanse mellom trinn og sprang. Den må ikke være for komplisert for de fleste, men den må samtidig yte litt motstand. Harmoniseringen må være i stil med melodien.
• Man forventer slitestyrke og levedyktighet av en god salme. Slitestyrke kan være vise seg over svært lang tid i noen tilfeller, i andre over kortere tid. Det som har slitestyrke, er ofte litt mindre umiddelbart tilgjengelig.
• Salmen må gi gjenklang i den tiden da den brukes, den må være poetisk og snakke til meg. Den må ha et språk som går ut over det hverdagslige.
• Sjangerbredde er både naturlig og viktig. Men det er viktig at det stilles høye kvalitetskrav til salmer i enhver sjanger. Det er ingen motsetning mellom å ivareta salmearven og gjøre den ”god” i vår tid, og å gi rom for nye uttrykk. Begge deler er viktig. Alle salmer blir samtidssalmer når de brukes i vår tid!
• Salmen har samme status som Bibelen og mye annet i kulturen: de er viktige for mange, bare man slipper å forholde seg til dem i det daglige!
• Salmen er kirkens signatur!
• Er en sang en salme bare fordi den har fått plass i en salmebok? Ikke nødvendigvis!
• Allsangen er svært viktig for mennesker. Den frigjør pusten hos den enkelte og skaper en felles puls i en forsamling. I allsangen slår pulsen livet!
• Kvalitetsspørsmålet er vanskelig. Grensen mellom det faglige og det subjektive er flytende. Selv om alle kan ha en mening, må det faglige ha en tyngde. Det finnes flere måter å se på kvalitet på der det ikke finnes eksakte kvalitetskriterier. Én tilnærmingsmåte er å støtte seg til det som kalles intersubjektivitet – det mange med fagkompetanse mener. En annen måte beskriver Trond Ålvik i artikkelen «Noen betraktninger over uttrykket ”kvalitet”» i UNIPED, 1996, nr. 2, s. 14–22, hvor han bl.a. sier: «Oppsummert kan altså kvalitet bety i hvertfall fire ulike ting: samsvar med faste standarder, kundetilfredshet, ekspertskjønn og transformasjon. Et spørsmål som da naturlig melder seg, er: kan vi systematisere disse fire oppfatningene i forhold til hverandre? Før jeg svarer på det, vil jeg nevne et viktig uttrykk til, nemlig basislinje (engelsk: base-line). I forhold til en basislinje kan nemlig kvalitet bety to ting: 1) Kvalitet vil si at varen eller tjenesten oppfyller noen minstekrav. 2) Ved kvalitetsbedømmelsen forutsetter man visse minstekrav oppfylt, og konsentrerer i stedet interessen om det uventede og overraskende; det som gir oss en glede fordi vi ikke hadde forestilt oss at det kunne være slik.»
• For å understreke det kompliserte i kvalitetsdiskusjonen ble det også sitert fra Thomas Laubs forord til hans Musik og kirke hvor han om den danske Menighedens Melodier sier: «Og her er for enhver smag: lutherske melodier i stiv koralform og deres oprindelige rytmiske form; nyere fine romancemelodier og simple forsamlingssange; ganske nye melodier i bevidst tilslutning til den gamle kirkestil, og andre i moderne selvgjort kirkestil, og – endda mere i ingen stil. Det eneste man savner er en målestok til at værdsætte efter; for her må sandelig ”måles, vejes og vrages“, så modsat, ja modstridende musik måtte jo skaffe bugvrid i en sund menighedssangs indvolde.»
• I Kirkens kulturmelding – Kunsten å være kirke – drøftes kvalitetsbegrepet på en åpen måte. Det er viktig at samtalen om kvalitet er tema for kontinuerlig dialog. Det er viktig å utvikle nye begreper for stadig å kunne gjøre denne dialogen mer konkret og meningsfull.

Fremme av fellessangen i kirken

I panelet: Thröstur Eiriksson, Beate Strømme Fevang, Kristin Vold Nese og Inger Elisabeth Aarvik.

Den andre panelsamtalen kretset rundt temaet «Å fremme fellessang i kirken», med andre ord hvordan man bør arbeide strategisk og pedagogisk med å legge grunnlaget for en levende menighetssang i menighetene. Paneldeltakerne viste gjennom sine innlegg hvordan det arbeides målrettet og høyst kvalifisert med å gjøre salmesang og annen fellessang til noe viktig i barns og unge menneskers liv i enkelte menigheter og lokalsamfunn. Fra samtalen har vi notert disse utsagnene og synspunktene:

• Salmene binder verden sammen!
• Det sang- og salmerepertoar vi har felles i det norske samfunn, har skrumpet sterkt inn i vår tid. Det er derfor viktig å velge ut et kjernerepertoar som gjøres til store gruppers fellesgods. Det arbeids med tanken om å utvikle en salmekanon som kan brukes i barne- og ungdomskorarbeidet i norske menigheter (Ung Kirkesang). Målet er at alle kirkens barne- og ungdomskor skal kunne 60 salmer utenat!
• Salmer må læres gjennom å synge. Korlederes og kantorers viktigste oppgave er å sørge for at barn og unge – og voksne – får oppleve fellesskapet i og gleden ved å synge sammen.
• Kantorer og korledere må involveres i trosopplæringen og konfirmantarbeidet. Salmesang må få en viktig plass i dette arbeidet. Trosopplæringsreformen burde hete tros- og salmeopplærlingsreformen!
• I korarbeidet i menighetene må salmesang stå sentralt. Også sang av de liturgiske leddene. Man må ikke bare velge repertoar som slår an umiddelbart. Stoff man må streve litt med i starten, blir ofte viktigere i lengden. Men det krever pedagogisk og systematisk arbeid fra de ansvarlige ledernes side.
• I repertoarvalget er det viktig å blande kjent og ukjent, nytt og gammelt, enkelt og krevende. Salmeskatten er som en brønn med svært mye i. Vi må kunne hente stoff fra forskjellige grader av dybde.
• Det er forkastelig å skille skarpt mellom barnesalmer, ungdomssalmer og salmer for voksne. Gode salmer kan synges med mening av alle. Det som voksne liker, vil barn også like hvis det blir formidlet med glede og entusiasme av de voksne til barna. Man behøver ikke alltid å forstå alt – det gjelder voksne så vel som barn!
• Det kan av og til virke som om kirken skammer seg over sin store salmeskatt!
• Det er essensielt at det hele tiden skapes nytt stoff. Det er blant annet behov for salmer med enkelt koreografi. Men det det nye må ikke føre til at vi setter tradisjonsstoffet til side. I tradisjonsstoffet må man velge det som kan oppleves som ‘gangbart’ i vår tid.
• Vi har lett for å tenke at barn og ungdom bare er interessert i popmusikk. De hører mye popmusikk, men samtidig er det svært mange av dem som lærer annen musikk, f. eks. på kulturskolen. Vi må derfor ikke imøtekomme unge mennesker med det vi tror er det eneste de er interessert i å delta i! Også barn opplever verdien i et språk som er større enn hverdagsspråket. Barn er ikke redde for stor ord, ei heller for ‘vanskelige’ melodier!
• Gjennom salmer og kirkelige korsanger lærer man bibeltekster. Forfattere og komponister bør engasjeres til å skrive enkle korsatser til gudstjenestebruk – gjenoppliving av motett-tradisjonen.
• Det er viktig å sette salmene inn i sammenhenger. Kirkeåret er en naturlig slik sammenheng. Det er også årstidene.
• Kirken bør utfordre kor utenfor kirken til å delta i gudstjenester. De bør tilblys gode korarrangementer, bl.a. av salmer, og oppmuntres til å øve de salmene som synges de søndagene de deltar på gudstjeneste.
• Enhver menighet bør ha en plan for å gjøre salmeboken og salmesangen sentrale i menighetens liv. Momenter i en slik plan kan bl.a. være: en salmekanon til bruk i trosopplæringsarbeidet og konfirmantundervisningen; alle ansatte må kunne salmeboken godt; salmer må brukes bevisst i gudstjenester, ikke bli fyllstoff; bevisst innøving av salmer i gudstjenestemenigheten er viktig; det må legges stor vekt på bevisst sangledsagelse, bevisst og dristig salmevalg, og på å ivareta et kjernerepertoar i salmetradisjonen vår (f. eks. Luther-salmer); det bør arrangeres egne samlinger for å synge salmer, og legges vekt på å fremme salmesangen utenfor kirken.
• Det ble vist til erfaringer fra Hallgrimskirken i Reykjavik der de i tilknytning til hovedstadens kulturnatt, arrangerer ‘Salmefoss’ – kontinuerlig salmesang i 6-8 timer.

Musikalsk ledelse

I panelet: Ivar Jarle Eliassen, Inger-Lise Ulsrud og Terje Winge.

Den siste panelsamtalen hadde «Musikalsk ledelse av salmesang» som tema». Her kom fram synspunkter på hvordan kantor kan lede slik at det fremmer levende menighetssang:

• Orgelet er det instrument som har de beste egenskapene for ledelse av menighetssangen. Det er derfor svært viktig at de som utdannes som kantorer, er gode orgelspillere.
• Andre instrumenter skal naturligvis også bidra til å lede salmesang.
• For mange er det krevende å synge. Man må åpne seg og by på seg selv. Det er derfor viktig at kantor (og andre) sørger for å skape en trygg atmosfære.
• Kantors ledelse betyr alt for god menighetssang. Det liturgiske spillet må være tydelig og konsekvent, og det må reflektere autoritet og innlevelse. Spillet skal inspirere til sang, bl.a. gjennom rytmisk tydelighet og klare musikalske signaler.
• Kantor har en pedagogisk rolle i menigheten, ikke minst i forhold til å legge grunnlag for god menighetssang.
• Tempovalg, registrering og artikulasjon må stå i et naturlig forhold til det som synges.
• Det kan benyttes mange typer koralsatser som akkompagnement, men den firstemmige, tonale koralsatsen bør dominere spillet.
• Kantors og forsangerkors grundige forberedelse er viktig. Koret må være ‘på innsiden’ av alt som synges og av måten det skal musiseres på.
• Spørsmålet om akkompagnement av norske folketoner ble berørt og demonstrert – ny akkord på hver meloditone eller en mer langsomt skridende akkompagnementssats?

Oppsummering

ved Edvard Hoem, Harald Herresthal, Øyvind Norheim og Einar Solbu.

I oppsummeringen ble bl.a. følgende sider av seminartemaet fremhevet:

• Det synes å være behov for en salmekanon i Norge.
• Det bør oppmuntres til særlige initiativ for å skape en interesse for salmesang, jfr. f. eks. Salmefossen i Hallgrimskirken.
• Det er behov for stadig å få skrevet nye salmer. Det krever at noen er rede til å ta initiativ, og at det finnes finansiering for det.
• Salmeboka tilhører ikke bare kirken. Den tilhører alle som kan lese norsk. Å få en ny salmebok er slik sett en kulturell seier for Norge!
• Det er viktig å holde liv i en pågående dialog om kvalitet i salmetilfanget vårt.
• I formidlingen av salmer må vi ta i bruk samtidens virkemidler, bl.a. sosiale medier. Kjente og dyktige artister og kor må engasjeres. Det er viktig å få ryddet i rettighetsspørsmål slik vi ikke blir forhindret i å ta i bruk et bredt spekter av formidlingsmåter.
• All god kunst, også gode salmer, er for alle – både barn og voksne. Vi må ikke være engstelige for at barn og voksne må undre seg over det som ikke umiddelbart forstås.
• Vi bør med glede kunne slutte oss til tidligere generasjoner og deres livserfaringer – også ved å synge deres salmer – uten å gjøre deres uttrykksmåter til våre!

I løpet av seminardagen ble det sunget salmer fra den nye salmeboken som snart er tilgjengelig og tas i bruk 1. søndag i advent i år.

Til slutt ble det informert om at den gruppen som har planlagt seminaret – Harald Herresthal, Arne Holen, Øyvind Norheim og Einar Solbu – vil benytte seminaret som grunnlag for å fremme forslag overfor Lindemans Legat om nye tiltak for å fremme salmesangen i Norge.