Terje Kvam har vært domkantor i over 30 år. Like lenge har han ledet Oslo domkor. I desember blir han 68.  Men planer om å trappe ned har han ikke.

 ”Ikke ennå. Jeg synes fortsatt jeg har ting som er ugjort”, sier Kvam.

Nå får han Lindemanprisen for sin store innsats for kirkemusikken.

 

I dette intervjuet, som i stor grad handler om kirkemusikk og om hva som må til for at det skal bli god kirkemusikk, medgir Kvam at det å hele tiden strekke seg etter noe, ha ting som er ugjorte, koster litt mer etter hvert som man blir eldre.

”Det er kraftkrevende å drive med kormusikk på høyt nivå. Som dirigent i det hele tatt er du nødt til å gi så mye energi ut – for å få til et ordentlig resultat.”

”Så ja, det har blitt litt tønger nu ja”, sier Kvam, og røper en viss tilknytning til Trøndelag – fødsel på Levanger sykehus og farsslekt fra Ytterøya i Trondheimsfjorden, der han tilbrakte flere sommere som barn.

Oppveksten hadde et heller kosmopolittisk preg, Kvam bodde 10 av sine første 14 år i India, der faren virket som misjonær for Santalmisjonen.    Men faren var også utdannet sanger, og ble en viktig inspirasjonskilde for Terje Kvam da han i ung alder begynte å spille piano. Men debuten var forferdelig, minnes han.

”Jeg var vel 13 år, det var en langfredag, jeg hadde øvd og skulle spille piano til salmesangen under en gudstjeneste på den norske skolen i Shillong. Akkordene satt inne, men så var jeg bare så fryktelig nervøs. Så akkordene forsvant, og til slutt satt jeg bare og spilte melodiene med en finger.  Jeg trodde jeg skulle ha gått under. Men ingen sa noe…”

Debuten handlet også om Lindeman. Om koralboka.

”Den spilte jeg fra perm til perm. Og faren min sang dem”.

Lindeman skal vi komme tilbake til. Kvam ble etter hvert både musiker og teolog. Og har altså nå i snart en mannsalder jobbet med kirkemusikk.

Men hva er egentlig kirkemusikk?

Etter en lang tenkepause, svarer Kvam: ”For 10-15 år siden ville jeg ha vært relativt kjapp til å definere begrepet. Nå synes jeg ikke det er så lett. Men det som er sikkert er at det ikke har noe med en spesiell stil å gjøre. Folkemusikk for eksempel kan også være kirkemusikk. Og opp gjennom historien har så vel gregorianikken, renessansen, barokken, romantikken, altså alle periodene, bidratt til kirkemusikken. Bare det tilsier at det ikke er kun en stilart som er den ”riktige” kirkemusikalske stilen.”

”Men”, legger Kvam til, ”det blir heller ikke nødvendigvis kirkemusikk fordi musikken fremføres i kirken.  Så om jeg skal nærme meg en definisjon, så er det musikk som har med liturgi å gjøre. Altså, musikk som er skrevet til kirkelige handlinger og der budskapet, de kirkelige handlingene, står i sentrum.  For mange kan man kanskje tenke at det reduserer verdien, altså at det innsnevres til en hensikt, mens den store kirkemusikken er hinsides alt. Men det er jo ikke sånn. Bachs Matteuspasjonen for eksempel var jo egentlig en liturgisk gudstjeneste. Fremført på ettermiddagen langfredag i Leipzig. Det var lesningen av lidelseshistorien som fikk den formen.”

”Ellers er jo kirkemusikk i første rekke ikke kirkemusikk.  Det er musikk. Altså, det er ingen spesielle regler for kirkemusikk. En ters er en ters. Både i og utenfor kirken.  Sånn sette er det ingen forskjell. Det er bare det at musikken i kirken er skrevet til en spesiell setting, til en spesiell handling. Og den spesielle teksten er der for å levendegjøre det.  God kirkemusikk er altså god musikk, men skrevet til det formålet at den ikke bare skal akkompagnere, men utdype de liturgiske handlingene.”

EN REGULERT MUSIKK

I den forbindelse trekker Kvam fram noe Johann Sebastian Bach skrev i 1730, i et notat om kirkemusikken og forutsetningene for å bedrive god kirkemusikk.

”Eine regulierte Musik, zu Gottes Ehren  und des Recreation des Gemüths”

”Til Guds ære, til sinnets rekreasjon og – regulert:  i form av planer og budsjetter!  I Leipzig på den tiden var de viktigste utgiftene til menigheten i Thomaskirken lønn til musikere. 4-6 fioliner, to bratsjer, en cello, bass, blåsere. Mannlige sangere i tillegg til guttekoret. De musikerne som trengtes var profesjonelle musikere som fikk betalt. Slik var det søndag etter søndag.  At man skulle bruke profesjonelle musikere som fikk betalt, var en av forutsetningene for Bach når han skrev ny musikk til hver søndagsgudstjeneste.

Ifølge Terje Kvam går ikke skillet mellom god og dårlig kirkemusikk på stil. Derimot på nivået i det som framføres. På hvor alvorlig man tar oppgaven.

”Og så går skillet på dette med at hensikten helliger middelet. For meg hører ikke musikken i kirken med til kirkens velvære, som den kan være foruten. Men til kirkens esse. Til kirkens væren. Uten musikk, ingen kirke.”

”Luther sier at evangeliet må synges. Ellers så er det ikke et evangelium. Så hvis du ikke synger det, så er det ikke noe godt budskap lenger.  Han snakker om viva vox evangelii – evangeliets levende stemme. Og det er helt nødvendig forbundet med musikk, med sang.  Kirken er jo kalt ecclesia cantans,  den syngende kirke. Så musikken er helt nødvendig for at den skal være kirke. Det har det vært helt siden den første sangen i katakombene.  I våre dager er det en sterk tendens til at musikken er et middel. Ikke minst kirkemusikken, for å oppnå en større tilstrømning. Og det er klart at dette er en sideeffekt av musikken. Men for meg er ikke dette det viktigste. Det er ikke derfor jeg holder på med det”, sier Kvam.

VÅR PLIKT

For ham er musikken et mål i seg selv.

”Fordi at… tonen er skapt av Vår Herre. Den ligger der som en mulighet. Og bare det at dette er nedlagt som en mulighet i skaperverket gjør det til vår plikt – som skapende mennesker – å ta det fram.”

For Kvam har altså den vokale musikken vært innfallsvinkelen.

”For meg representerer den en unik mulighet. At musikken som den eneste kunstart kan gå i kompaniskap med ordene og danne en symbiose. En symbiose der ord og toner forsterker hverandre. Akkurat det gjelder naturligvis ikke bare i kirken.  Det gjelder all poesi som synges, ikke sant? Der musikk og poesi forsterker hverandre, uten å avgi sin egenart. Egentlig er det et mysterium. Jeg kan ikke forklare det. Jeg bare vet at det skjer!»

Kvam mener det er viktig at tekstene koret framfører, framføres på originalspråket.

”Slik det nå er synger vi nesten utelukkende på originalspråket. Enten det er latin, tysk eller fransk eller norsk. Begrunnelsen for det er jo at komponisten har skrevet musikken til det språket teksten er skrevet på.  Og i nesten alle sammenhenger så er sammenhengen mellom tekst og musikalsk uttrykk veldig sterk.”

Så legger han til:

”Det er svært viktig å synge tekstene tydelig. Men det aller viktigste er å synge tekstens innhold. Hvordan få til det? Da må du for det første selv vite hva du synger. De store liedersangerne har en interpretasjon som er helt hinsides.  Det er klart vanskeligere å få til dette med et kor. Her skal alle sammen, 30-40 stykker, gjennom en prosess, de skal uttrykke noe felles, og det er mye vanskeligere. Men jeg har opplevd at det går an å gjøre ting med kor på konsert, interpretatorisk, som du ikke har avtalt. Der samvirke mellom kor og dirigent blir sånn at du faktisk kan improviserer fram ting du ikke har snakket om eller gjort før. Og der du får fram nyanser som verken jeg eller koret har avtalt på forhånd. En god konsert er aldri bare en gjentagelse av de beste prøvene. Prøvene er bare et grunnlagsmateriale for at du skal kunne få til noe som er helt sublimt”, sier Kvam.

VANSKELIG Å MÅLE

Domkoret har nå ca 45 medlemmer.  Alle leser noter, og de må gjennom en opptaksprøve før de kan bli med.  De må også dokumentere at de har hatt sangundervisning og at de har jobbet aktivt med stemme og stemmebruk.

Men hvor står domkoret i dag?

”Det er mange måter å vurdere det på. Selv om jeg synes det er vanskelig å måle slike ting. Men det har vært tider hvor det ikke har vært like lett å opprettholde en topp standard. Og noe av grunnen til det har vært at de ikke får betalt for jobben de gjør.

”Det du kunne gjort med profesjonelt kor, et betalt kor, er mye. Innøvingstiden ville tatt kortere tid, du kunne rekke over et større repertoar, vanskelighetsgraden kan økes, og det igjen utvider repertoaret. Ikke minst mot den moderne musikken. Der du får bedre muligheter til å gjøre kontemporær musikk. Også i liturgisk sammenheng.  Det er ikke lett å få till med amatørkor, fordi moderne musikk ofte er vanskelig og svært krevende. Du kan øve i ukevis på en fem minutters motett for å få det til, men når du skal levere gudstjenestemusikk hver uke må du ha profesjonelle for å få det til.”

Men Oslo domkor er ikke akkurat et vanlig amatørkor?¨

”Nei, det er det ikke, og vi har vært gjennom en prosess med evaluering og rådgiving til hver enkelt sanger, og det er vel omtrent så nær et profesjonelt ensemble som det går an å komme uten betaling.  Men å få et kor opp på profesjonelt nivå har ikke bare med sangerne å gjøre, det har ikke minst med rammen rundt det å gjøre. Vi har nå for eksempel folk med oss som sørger for rigging i for- og bakkant av konserter. Sånn sett, er vi et profesjonelt ensemble.»

Hva er årsaken til at man ikke får en økonomi som gjør det mulig å ha et heltids kor på profesjonell basis?

”Det bunner dels i en holdning som har gått ut på at orkester er seriøst, mens kor er sosialt.  Jeg tror denne holdningen er i ferd med å endre seg. Det er langt flere nå som skjønner at det å synge i kor også kan være en profesjon. Men noe av det som gjør det vanskelig er at du har ingen tradisjon for det i Norge – og i hvert fall ikke i kirken.”

MÅ SKAPE TRYKK

I tillegg har det vært en lang diskusjon om dette med profesjonelle kor i Norge. Mange modeller har vært skissert, men uten at det har fått Kulturdepartementet til gjøre noe. Terje Kvam har imidlertid håp om at det skal skje noe.

”Men da må også kirken selv gjøre noe, skape et trykk på bevilgende myndigheter. Når det ikke har skjedd, er det litt fordi det har vært en holdning i kirken om at det som er Gud mest velbehagelig er det som er frivillig. Dessuten en tanke om en amatørisme, som skal innbefatte alle. Det skal liksom ikke være for bra, heller. Så for kirken har det viktigste vært at det kommer folk.”

”Men hva hjelper det om kirken er full, hvis det de får servert ikke holder mål? Det må være ordentlig. Når folk kommer i kirken så skal de møte noe som har med grunnen i livet å gjøre. Som har med liv og død å gjøre.  Det er det som er kirkens oppgave. Den skal ikke drive med underholdning.”

Kvam mener også at kirken i mye større grad burde bruke orglene som står rundt om i kirkene i Norge. Å innby til salmekvelder med gitar, bass, piano, trommer og la orgelet stå urørt, er en desavuering av egen tradisjon, synes han.

”Det handler tross alt om en tradisjon som strekker seg tilbake til Bach og enda lengre. Opp gjennom historien har mange av de store komponistene skrevet fantastisk kirkemusikk til liturgisk bruk. Ikke til konserter. Men det er jo der vi får høre musikken i dag. Så i domkirken har vi jobbet en del med å ta musikken tilbake til der den hører hjemme.  Til gudstjenesten. Det tror jeg vil føre til at kirken fylles. Og at de som kommer får en innføring i og en musikalsk kommentar til teksten som er helt annerledes.”

GREI FORDELING

Terje Kvam er  domkantor, og har utdanning som organist. Men spiller han egentlig orgel selv lenger? ”Vi er jo to musikere i domkirka. Det er meg, og så er det Kåre Nordstoga. Vi har en fordeling som tilsier at jeg har hovedansvaret for korvirksomheten, mens Kåre har konsert/orgel-delen.  Men det er jo også slik at Kåre dirigerer når han må, og jeg spiller orgel når jeg må.  Den første halvannet året jeg var her, gjorde jeg alt sammen selv. For øvrig var det jo en liten sensasjon den gangen jeg ble ansatt, at de ga jobben til en som ikke hadde orgel som sitt viktigste instrument.  Jeg har organistutdannelse, jo, og har spilt til eksamen.  Men jeg har ikke dyrket det. For du kan ikke dyrke både orgel og kor – på topp nivå, det blir for krevende.»

«Men det er en veldig grei fordeling», synes jeg. «Han har sitt område, jeg har mitt. Og vi arbeider helt utmerket sammen.”

Hvor stor del av ditt yrkesaktive, og private for den saks skyld, går med til kor?

”Formelt sett er det 60 prosent. Så er det 20 prosent til egenøving og 20 prosent til det øvrige som domkantor. Men det blir er jo mer enn dette.  Domkoret har for eksempel fast en prøve i uka. Men det er også prøver før gudstjenestene. Og når det er spesielle ting, konserter og mer, så øves det jo oftere. I påsken for eksempel, står vi jo her omtrent gjennom hele høytiden.”

Men domkoret er altså ikke det eneste koret som er knyttet til domkirken?

”Nei, det er jo blitt en hel korfamilie her.  Jeg etablerte domkoret i 1982 da jeg begynte, og så ble guttekoret startet et par år senere og jeg dirigerte det i en årrekke. Nå er det en annen som har tatt over dirigentjobben der, men jeg har fortsatt hovedansvaret for bl.a. planleggingen av korets virksomhet. I guttekoret er det nå ca 20 sopraner, noen aspiranter og noen herrestemmer. I alt rundt 35 medlemmer.”

FLERE KOR

Et par år etter guttekoret kom så Oslo domkirkes ungdomskor. Et klassisk kor med alter, sopraner, tenorer og basser, og som har både klassisk og moderne på repertoaret.  Antallet medlemmer varierer litt, akkurat nå er det heller få medlemmer.

Men er koret et slags de unges domkor?

”For dem som er i guttekoret og som kommer i stemmeskifte, skal det være mulig å gå videre til ungdomskoret hvis det frister. Noen går også videre fra ungdomskoret til domkoret. En av bassene i domkoret i dag har gått veien fra guttekor via ungdomskor til domkoret. Men noen automatikk er det ikke. Ellers så har også både guttekoret og ungdomskoret vært en slags rekrutteringsanstalt for andre kor.”

Og så er det  Consortium Vocale. I sin tid herrestemmene i guttekoret, da det ble stiftet i 1985. Koret har spesialisert seg på gregoriansk sang, og ble i flere år ledet av Kvam.  Nå er det Alexander M. Schweitzer som er dirigent.

”En fantastisk flink gregorianiker. Under hans ledelse har koret blitt et av de aller fremste gregorianske scolaene i Nord-Europa. De har sunget inn plater og de inviteres til gregorianske symposier overalt, forteller Kvam, som også nevner Trefoldighetskirkens jentekor som en del av korfamilien. Dette koret ledes av Edle Stray-Pedersen.

IKKE PENSJONIST ENNÅ

I desember blir Terje Kvam 68. Blir han da pensjonist?

”Jeg har ikke tenkt det. Jeg har mulighet til å holde på til jeg blir 70. Det vil jeg. Jeg har også noen tanker om hva jeg skal gjøre etter fylte 70. Men hva det handler om tror jeg ikke jeg skal røpe ennå. Å slutte helt med kor og musikk blir i hvert fall ikke aktuelt.”

Kvam vil heller ikke si noe om hvilke tanker han gjør seg rundt den som eventuelt etterfølger ham som dirigent for domkoret.  ”Jeg har tanker om det. Det finnes de som kan gjøre det. Men det er det andre som skal styre med, jeg vil ikke være en sånn syvende far i huset i den forbindelse”, slår han fast.

Men etter så mange år med domkoret, har du aldri gått lei?

”Nei, jeg synes at det hele tiden har vært noe å strekke seg etter. Så fortsatt er det ting som er ugjorte med koret.  Men samtidig er det klart at etter hvert som man blir eldre, så koster det litt mer. Det er kraftkrevende å drive med kormusikk. For, som dirigent i det hele tatt og for å få til at ordentlig resultat, så er du nødt til å gi så utrolig mye av deg selv. Så selv om det er blitt litt tyngre å holde på, så betyr ikke det at jeg går rundt og tenker at ”åh, det skal bli deilig å gi seg”.  Jeg har tanker om å fortsette med noe av det jeg holder aller mest på med, nemlig dette ad fontes-begrepet, eller til kilden. Det er et konsept som jeg tror er liv laga og som kan utvides til ikke bare å gjelde Bach-kantater og Mozart-messer, men også alle andre stilarter. Alle musikkhistoriens stilarter har bidratt med vesentlig liturgisk musikk, men den blir ikke brukt. I hvert fall ikke i den konteksten det var skrevet til. Nemlig liturgien som et musikalsk liturgisk drama. Det er drama. Og å virkeliggjøre det, det er stort. Da får jeg også bruk for den andre delen av utdannelsen min, teologi og liturgikk.»

Ja, din utdannelse i teologi, har den hjulpet deg til å gjøre en bedre jobb som kordirigent?

”Definitivt. Ikke minst i forhold til det jeg har nevnt, kirkemusikkens teologiske begrunnelse, og så har jeg også jobbet mye med de poetiske tekstene i bibelen. Jeg har en teologisk embedseksamen, men ble aldri ordinert til prest.  Jeg valgte musikken på heltid i stedet. Det har jeg ikke angret på”, sier Kvam.

Han fikk altså veldig tidlig et forhold til musikk, Ludvig Mathias Lindeman inkludert.

”Ja, jeg begynte å spille piano som 9-åring, og Lindemans ”Koralbog til Landstads Salmebog» fulgte meg gjennom hele oppveksten. Den spilte jeg fra perm til perm. Lindemans melodier er jeg vokst opp med, og hans melodier og harmoniseringer har fulgt meg gjennom hele livet.”

UNIKE SALMER

”Så Lindeman hatt en dobbel innflytelse. Han har bidratt med folkesangene, men også sine egne melodier. Mange av dem er jo helt fantastiske, det er nok å nevne ”Kirken den er et gammelt hus”, ”Dype stille”, og ikke minst den kanskje den flotteste av dem alle, ”Som tørstig hjort monne skrike”. Den er helt unik, synes Kvam.

Som også framhever organisten Lindeman. ”Da det nye orgelet i Royal Albert Hall skulle innvies var L.M. Lindeman vel den eneste som ga flere konserter. Så han var en stor organist.  Ja, alle brødrene, egentlig. De improviserte jo fuger i Bach-stil, bare drysset dem ut av ermet”.

Da Kvam var ansatt i Nordstrand kirke, jobbet han med å få opp igjen de gamle salmene til Lindeman. Også i domkoret har det vært jobbet systematisk for å få de gamle salmene inn igjen.

”De representerer jo en skatt. En skatt som svært mye i den nye salmeboka ikke kan måle seg mot. 90 prosent av det nye stoffet er ikke i nærheten av å være så bra som mye av det gamle.”

”Sterke ord, ja. Men det står jeg for”, sier Kvam.

Hva betyr det for deg å få Lindemanprisen?

”Det er jo den kanskje viktigste musikkprisen i Norge.  Så ja, jeg setter enormt pris på det å få den, og ser den vel også som en anerkjennelse av det arbeidet som har vært gjort. Ikke bare for det jeg har gjort, men også for det særlig domkoret har utrettet. For det har vært langt, og tids- og energikrevende. Du vet, kirkemusikere blir ikke så mye lagt merke til.  Vi hører liksom ikke til a-kjendisene i musikkmiljøet. Så hadde jeg hatt som målsetting å bli en musikkjendis, hadde jeg nok valgt annerledes, sier Kvam med et smil.

IKKE STATUS LENGER

Han håper også at prisen kan være med og sette fokus på kirkemusikken. På god kirkemusikk. Og at prisen kanskje vil inspirere noen til å begynne på organiststudiet.

”For det trengs. Rekrutteringen til denne typen jobber er ikke god. Konservatoriene sliter med å fylle opp plassene.  I gamle dager var organist et statusyrke. Sånn er det ikke lenger. Så Kåre og jeg snakker av og til om at vi representerer en utdøende rase.”

Intervju med årets andre prisvinner, Sven Nyhus, kan du lese HER

 

Terje Kvam i korte trekk:

Født 1944 i Levanger. Domkantor i Oslo domkirke siden 1982.

Han vokste opp i India, hvor han fikk han sin første klaverundervisning. Han tok klavereksamen ved Trinity College i London tidlig på sekstitallet og organisteksamen ved Musikkonservatoriet i Oslo i 1963, nitten år gammel. Orgellærer var Arild Sandvold, domorganist i Oslo fra 1933 til 1966.

Terje Kvam har i tillegg til sin musikalske utdannelse tatt teologisk embetseksamen.

Fra 1971 til 1972 studerte han orgel og orkesterdireksjon i Stuttgart med professorene Rilling, Gönnenwein og Grischkat.

Ved siden av organiststilling i Tøyen kirke fra 1960 til 1967 og i Nordstrand kirke fra 1968 til 1982 hadde han drøyt fem års erfaring som lærer i liturgikk og liturgisk sang ved Menighetsfakultetet og ett år som sekretær for liturgikommisjonen og salmebokkomiteen bak seg da han inntrådte i stillingen som domorganist 30. juni 1982.

Fra 1973 til 1993 var han også lektor i kirkemusikk og korledelse ved Musikkhøgskolen i Oslo.

Terje Kvam har hatt stor betydning for oppbyggingen av den kirkemusikalske virksomheten i Oslo Domkirke. Grunnla Oslo Domkor,  Domkirkens guttekor, Oslo Domkirkes Ungdomskor og Consortium Vocale.