Sven Nyhus synes det er berikende å høre springar fra både Telemark, Hallingdal og Valdres.

”Men de kan aldri måle seg med friskheten i Røros-polsen”, sier spelemannen, innsamleren, komponisten, programlederen, musikkprofessoren og bratsjisten. Tidligere i år ble han 80. Nå får han Lindemanprisen for sin store innsats på folkemusikkfeltet.

 

I dette intervjuer med Sven Nyhus tar vi noen tilbakeblikk på milepæler i hans liv. Der kanskje det meste har handlet om folkemusikk. Men i stor grad også om klassisk musikk, og mange år med bratsjen.

Selv sier han dette, på hva som har vært det viktigste for ham:

”Som musiker blir det nok kvartetten og komponeringen. Men også all instruksjonen rundt om i spelemannslagene, Toneheim-seminarene. Det har jeg hatt kolossal glede av. Men på den annen side – Oslo-Filharmonien, bratsjen. Den klassiske musikken.”

I juryens begrunnelse for å gi en av de to prisene i jubileumsåret for L.M. Lindeman, heter det blant annet at ”Sven Nyhus er en av vår tids store folkemusikkprofiler. Hans brede virkefelt og høye kunsteriske nivå har gitt ham en enestående posisjon i norsk musikkliv”.

I EN ROBÅT PÅ AURSUNDEN

At livet skulle ta så mange og så forskjellige vendinger, var kanskje ikke det han tenkte på den fine og varme sommerkvelden i 1947, da han som 15-åring satt i en robåt ute på vatnet Aursunden og spilte klassiske duetter på fiolin sammen med sin fetter.

Mye av slåttespillet og polstradisjonen fra distriktet satt allerede inne. Han hadde lært det meste av sin far Peder.

”Men så var det en del interesse for den klassiske musikken hjemme, særlig gjaldt det mor. Vi kunne få inn klassisk musikk via radio. På mellombølgen. Jeg husker det var mye skraping på radioen. Men jeg ble nå interessert i det, det samme var tilfelle med et søskenbarn av meg som var seks år eldre. Han og jeg tok noen turer fra Glåmos til Røros for å lære noter.  Så begynte vi å spille litt klassisk musikk etter noter. Notene hadde vi bestilt og det var duetter for to fioliner av kjente komponister. Og de var ikke vanskeligere enn at vi klarte det etter hvert”, forteller Nyhus.

Men det var også noe annet der som fenget ham.  I andrestemmene i disse duettene fikk han tanker om at dette kanskje var noe han kunne føre inn i slåttespillet. Begynne å improvisere andrestemmer. ”Det hadde ikke vært gjort før.  Svenske spelemenn hadde begynt med det tidligere, men det kjente jeg ikke til da. Først senere fikk jeg blant annet høre Rättvik Spelemannslag, og da tenkte jeg; farsken, de spiller jo slik vi gjør det her. Noen ymtet frampå om at vi hadde stjålet denne spillemåten fra svenskene, men det stemte jo ikke.”

IKKE ET ORGELTALENT

Nå var det verken felespiller, fiolinist eller bratsjist Sven Nyhus tilsynelatende skulle bli. Derimot organist. I slutten av tenårene reiste han en dag i uka gjennom en hel vinter tur retur Røros-Trondheim for å spille orgel med Ludvig Nielsen.

”Men jeg fant fort ut at jeg ikke var et orgeltalent. Nielsen var ikke akkurat humorens mann. Tvert imot var han ganske dyster, syntes jeg. Min seks år yngre bror Rolf kom derimot mye bedre ut av det med Nielsen.  Han søkte til og med om at Rolf måtte få spille til høyere organisteksamen i Nidarosdomen, i stedet for i Oslo.”

Så Sven Nyhus satte i stedet kursen sørover og til et permanent opphold i Oslo, og på det daværende musikkonservatoriet i Nordahl Bruuns gate.  Fortsatt med orgel som hovedinstrument.

”Jeg gikk hos Arild Sandvold, han var en helt annet type enn Nielsen;  hyggelig og jovial,  og det hadde jeg mye glede av. Men så var det denne broren min, da, som knapt var konfirmert og som satt og spilte på husorgelet hjemme og som hadde overgått meg for lengst. Så jeg tenkte: dette kan ikke fortsette.  Da gikk jeg over på fiolin og hadde den som hovedinstrument et års tid, så bratsj.  Det var et instrument jeg var svært interessert i, selv om det ikke var så mange lærere å velge mellom.”

Etter en kort periode med Arvid Fladmoe (han var nesten bestandig bortreist, ifølge Nyhus) ble det Bjarne Brustad, den tids kanskje fremste bratsjist. Det ble seks år med Brustad.  Nyhus tok eksamen som orkestermusiker i 1956.

EN NY KOMBINASJON

I 1950 stiftet han Glåmos Spelemannslag, og var med så mye han kunne i årene framover. Men det var ikke så mye tid.

”Det var dessuten dyrt å reise, så det ble nok ikke mer enn 2-3 turer i året hjemover. Pluss sommerstevner. Men bratsjen skjøv nok fela litt ned på stigen. Den kom ikke fram så ofte som før. Men jeg hadde jo så mange slåtter i hodet”, sier Nyhus.

For 60 år siden var kombinasjonen av folkemusikk og studier i musikk noe nytt. Og ikke helt komfortabelt for mange.

”Det var jo nesten ingen fra folkemusikkmiljøet som studerte musikk den gangen. Før meg hadde det vært to stykker, Sigbjørn Bernhoft Osa og Magne Manheim. Sistenevnte ble jo etter hvert ansatt i Kringkastingsorkesteret. Litt også fordi han kunne spille hardingfele og det ville dirigent Øivind Bergh gjerne ha. Men jeg tror ingen av dem deltok på kappleik. I 1954 hadde Hans Brimi, Egil Storbekken og jeg  tatt initiativet til et større stevne/kappleik for dem som spilte vanlig fele. Det ble holdt på Tolga i 1954 og det kom folk fra bl.a. Røros-området, Østerdalen og Gudbrandsdalen.  Der vant jeg.  Neste år skulle være i Vågå, og det begynte å bli mange folk. Mens vi var der hadde mor og far, som var med, overhørt en samtale der det ble sagt noe slikt om meg:  ”det er jo forferdelig at han skal være med på kappleik, for han driver jo og studerer musikk…”

”Jeg vant også i Vågå, men tenkte: søren heller. Så jeg bestemte meg for ikke å gjøre det mer. I dag er det litt rart å tenke på.  For nå er det jo blitt helt vanlig, også for folkemusikere, å studere musikk. Og på kappleik blir de bedømt på lik linje med dem som ikke studerte. Og slik må det være. Men i sin tid ble det nok betraktet som ikke helt rent å være folkemusiker og samtidig studere musikk. Det var litt sånn at man helst skulle ha en vanlig jobb, og så drive med spilling på fritida. Og denne holdningen har nok holdt seg ganske lenge. I dag er den heldigvis borte.”

SPILTE INN 90 SLÅTTER

Klassiske studier til tross, så rakk Nyhus å gjøre et stort løft for tradisjonsmusikken hjemmefra i løpet av den første tiden i Oslo. I februar 1952 ble han kontaktet av O.M. Sandvik, som hadde en henstilling: Nyhus måtte kontakte den nye programsekretæren i NRK, Rolf Myklebust og få spilt inn det han kunne.

”Jeg syntes det hørtes spennende ut. Så jeg gikk og banket på hos Myklebust, presenterte meg og framførte ærendet mitt. Og innspilling ble det. I løpet av en uke spilte jeg inn 90 slåtter, det var de jeg kunne. Det var slåtter jeg stort sett hadde lært av far”, forteller Nyhus.

Han syntes det var stas. Også fordi han fikk et pent beløp i honorar. Og musikken er tatt vare på. Det hender han hører enkelte av slåttene i kanalen Alltid Folkemusikk.

Stas var dette også for en del mennesker fra Nyhus’ hjemtrakter. At det begynte å komme folkemusikk fra deres trakter på radioen. Tidligere hadde det nesten bare vært hardingfele å høre.

”Såpass stort var dette for enkelte at de til og med la duk på bordet og tente lys når Folkemusikkhalvtimen gikk.  Og det toppet seg jo når selveste Johan Falkberget skrev ”En stor halvtime!” i avisa.”

”Men det skapte interesse for, og blest om musikken vår”, legger Nyhus til. Han rakk også et annet større folkemusikkprosjekt på 50-tallet før han ble ”oppslukt” av den klassiske musikken og bratsjen.

Den varte fram til 1971. Først noen år i Nationaltheatrets orkester (som ble operaorkesteret) og kringkastingsorkesteret, og så i Oslo Filharmoniske orkester fra 1961 og 10 år framover.

-Jeg ville nok helst til Filharmonien. Og det bød seg en sjanse da Petter Lutnæs, opprinnelig fra Trysil, gikk av for aldersgrensen. Jeg husker godt den dagen jeg skulle ta over hans stol i orkesteret. Han ba om stillhet et lite øyeblikk, og så sa han: Jeg vil bare ønske Sven velkommen, og så håper jeg at han her får et mye større og rikere pust fra den store verden…”.

I dag har for øvrig Nyhus’ ene datter, Åshild, samme plass og samme instrument i Filharmonien som det faren hadde.

HARDINGFELE PÅ HELTID

I 1971 er Nyhus å finne på Universitetet i Oslo. Med kontorer i Chateu Neuf, et lite steinkast fra der Musikkhøgskolen skulle komme. Og som konservator ved Norsk Folkemusikksamling. Det var professor Olav Gurvin som ville ha Nyhus dit

”Jeg nølte i det lengste. Jeg trivdes i Filharmonien. Og så hadde jeg i den perioden en del påtrykk fra Johan Falkberget om å gjøre ferdig et monument over Bergmannens musikk. Og å få skrevet og gitt ut boka om pols i Rørostraktene.  Men så tok jeg permisjon .”

Det skulle bli noe annet enn pols som ble Nyhus’ hovedoppgave som konservator.

”En dag kom Gurvin innom meg og så sa han: ”Det gjenstår en god del av det norske hardingfeleverket. Flere av dem som har holdt på med det, er døde. Eivind Groven orker ikke mer. Kan du fullføre verket?

” For meg var det et utrolig stort spørsmål å få. Jeg kom jo ikke fra et hardingfeledistrikt, og jeg kjente heller ikke så mye til den musikken. Men jeg hadde utviklet en del nytt innenfor notasjonsmåten, til det å notefeste slåtter.  Det var imidlertid en hake ved dette;  de bindene som var ferdige,  var trykt i Holland, i et notesetteri. Men nå skulle dette trykkeriet avvikles.  Her hjemme hadde vi ikke noe notesetteri, vi hadde heller ikke PC den gangen. Så dermed ble spørsmålet: kunne jeg håndskrive notene. Slik at det ser ut som trykk?  Jeg skulle få litt tid på meg…”

Nyhus’ håndskrevne noter ble godkjent. Men det var en stor jobb. Det hastet, det var en del som kunne vært nedtegnet bedre, det gjensto rundt 800-900 slåtter og enkelte distrikt var mangelfullt representerte. Det ble to store bind til slutt.

Og en del av innsamlingen var knyttet til reiser og opptak.

”Torleiv Bolstad – den store spelemannen fra Valdres – satt for eksempel i flere dager i Chateu Neuf og spilte inn slåtter for meg. Det var mye jeg måtte skrive om etter ham. Så det var ikke enkelt”, forteller Nyhus.

Men det var mye å lære, mye å bli stø på i forhold til hardingfelemusikken. Og selv om han setter stor pris på musikken fra alle hardingfeledistriktene, medgir han likevel at Valdres kanskje er et favorittdistrikt. Der har han vært mer enn andre steder. Og lydarslåttene derfra har han en spesiell forkjærlighet for. Såpass at han ga ut et eget hefte med lydarslåttene derfra i 1996, mens han var ved Musikkhøgskolen.

Lydarslåttene er på en måte den rake motsetningen til polsen?

”Først vil jeg si at hardingfelemusikken i det hele tatt er det. Og så kommer repertoaret med lydarslåtter, som er noe helt annet. Det er musikk som på en måte henger i lufta og som har en helt annen logikk. Så det å samle inn og gi ut et hefte med disse slåttene var en ganske slitsom affære å komme gjennom.”

I SISTE LITEN

Nyhus var kommet så langt at det sto igjen to slåtter han var i tvil om hvordan skulle starte. Oppstrøks eller nedstrøks?  Han hadde satt buestrøk hele veien i notene.

Mannen som kunne gi svar på dette var Andris Dahle. Men han var svært syk.

”Så fikk jeg en telefon; nå har ikke Andris Dahle lenge igjen. Han ligger bare. Men han ville nok ha truffet deg. Jeg satte meg umiddelbart i bilen og kjørte til Valdres sammen med en kjentmann. Andris Dahle kom opp av sengen, og ble hjulpet bort til en divan. Så ba han kjerringa hente to puter, slik at han kunne ligge høyt med hodet slik at han så buestrøkene mine og kunne korrigere dem. Slik ble også de to siste slåttene riktige.”

Fem dager senere døde Andris Dahle.

Allerede mens Nyhus holdt med det store hardingfeleverket, begynte han som programsekretær i NRK.

”Det var i 1978. Da hadde jeg jobbet så mye med folkemusikken at det ble naturlig å søke da Rolf Myklebust ga seg. Jeg ble der i 10 år. Mye reising, men jeg trivdes veldig godt. Hva slags preg jeg satte på Folkemusikkhalvtimen? Tja, jeg gikk vel litt nye veier, og fikk nok fornyet halvtimen litte grann”, sier Nyhus beskjedent.

PROFESSOR

Etter NRK ble det en periode som statsstipendiat, før han i 1990 ble utnevnt til professor II ved Norges musikkhøgskole. Noen år senere ble det en full professorstilling, og Nyhus bygde opp hele den folkemusikkutdanningen som i dag har en bred og naturlig plass ved Musikkhøgskolen.

På slutten av 80-tallet var Nyhus hjemme hos daværende kulturminister Hallvard Bakke. Han skulle hente døtrene sine Åshild og Ingfrid. De gikk begge og spilte piano hos Bakkes kone Gunvor Hals. Nyhus og Bakke begynte å prate om dette med en professorstilling.

”Bakke var tydeligvis interessert, og ga uttrykk for at det kanskje var på tide å få et professorat i folkemusikk inn på statsbudsjettet. Ja, det er jammen på tide, svarte jeg. Og slik gikk det. Noen år senere var jeg i Bergen og spilte. Det var en fredag, og det var mye folk. På andre siden av lokalet sto daværende kulturminister Åse Kleveland. Hun vinket på meg, Jeg trengte meg gjennom folkemassen og bort til henne. Så sa hun: Sven, nå kan jeg gratulere deg med fullt professorat. Det var blitt avgjort  samme dag. De hadde bare ikke rukket å sende meg et brev om det ennå.”

Tiden som professor i folkemusikk var ikke bare enkel.

”Nei det var ikke bare lett til å begynne. Stor motstand var det kanskje ikke, men det var heller ikke så stor velvilje for folkemusikk blant de fleste av lærerne. Så jeg gikk rundt og pratet med svært mange, og fortalte om verdien av å ha det. Det var nok noen som ymtet frampå, om at kan man ikke heller flytte denne utdanningen til Rauland eller Ole Bull Akademiet og så er vi kvitt den, liksom… ”

Til å begynne med var det heller ikke mange rene folkemusikkstudenter. Men de to første som gikk i gang med et rent folkemusikkstudium ved NMH husker Nyhus godt. Det var Vegar Vårdal og svenske Patrick Andersson.

DYKTIGERE ENN FØR

”Nå har studiet fått en mye større og bredere plass på Musikkhøgskolen. Det var nødvendig.  Mange studenter har gjort mye for det selv, gjennom å vise seg fram. Og Musikkhøgskolen har jo skjønt verdien av studiet.  Så det har blitt en viktig del av NMH.”

Vil du si at et slikt studium har gjort det lettere for en folkemusiker å leve på heltid som musiker?

”Det ser slik ut. Så vidt jeg vet har studentene som jeg hadde og de som har kommet etter, fått seg jobber som er relaterte til studiet. Og det har blitt mange flere muligheter”, legger Nyhus til, og nevner blant annet fylkesmusikerordningen og Rikskonsertene . Han mener også at dagens folkemusikere er dyktigere enn før.

”Ja, det er de. Men her er det mange faktorer som spiller inn. Folk har fått bedre instrumenter. Og ikke å forglemme alle kulturskolene, der de kan få begynne i tidlig alder. Det er viktig å komme i gang i så tidlig alder som 5-6-7 år.”

Nyhus selv har ikke feleelever lenger, men har hatt en del. Den virksomheten er det datteren  Åshild som har tatt over.

”Det er hyggelig å ha noen i familien som har lært, som holder på den gamle tradisjonen og som kan føre den videre”, sier han.

Men spille gjør han fortsatt. Både hjemme og ute. Nylig spilte han for eksempel på Landsfestivalen i Vågå, sammen med en annen musikkprofessor, trekkspilleren Jon Faukstad.

Og han øver så godt som hver dag. Både på fele og bratsj.

”Mest fele, da. Er nok det morsomste.  Så det kan bli både en og to timer hver dag. Men det må man. For plutselig så dukker det opp en eller annet forespørsel om å spille, og hvis du da ikke er i form…. For noen dager siden så ringte det noen og spurte og jeg kunne spille i en begravelse. Klart, at om du ikke har tatt i fela på flere dager så vil du kvie deg for å si ja.”

Komponerer du fortsatt?

”Nei, det har jeg ikke gjort det de siste 2-3 årene. Jeg har laget så mye, og det må jo brukes. Og det gjør det jo. Og ikke bare i Norge, men også i Sverige. Det har blitt stor spredning på det jeg har gitt ut, både på plater og på noter”.

Den komposisjonen av Nyhus som svært mange har fått et forhold til er valsen Bergrosa.

”Den skal jo alle spille og høre. Men det er faktisk 31 år siden jeg komponerte den. Gudbrandsdølene kaller den nasjonalvalsen, og det synes jeg er hyggelig”, smiler Nyhus.

At den også er blitt brukt mye i forbindelse med minnehøytidelighetene for 22. juli synes han er fint. Men hva er det egentlig med den?

ET PARADOKS

”Vanskelig å si. Jeg klarer ikke helt å skjønne det, for jeg synes jeg har laget andre ting som er vel så bra. Men det er nok noe med melodien og oppbyggingen av den som går hjem hos folk. Du kan kanskje si at det er et paradoks at den mest kjente melodien min ikke er en pols. Men  både i Røros-traktene og I Gudbrandsdalen er jo valsen sterkt befestet. Og det har den vært lenge.”

Føler du deg i slekt med L.M. Lindeman?

”Jeg hadde ham nok i tankene på de store innsamlingsreisene jeg foretok i 1969 og 1970, i Østerdalen og Gudbrandsdalen. Det var en helt annen tid han holdt på i. Og  ingen har gjort så stor innsats som nettopp han. Uten ham ville folkemusikkarven vært ganske snau. Men klart – i den tiden så var det et helt annet syn på dette med innsamling. De raderte ofte ut og satte inn, for å få det til å stemme med et klassisk mønster. I dag er det helt motsatt. Det ble en endring der, med Bjørndal og Groven.”

Nyhus synes også det er vanskelig å si om Lindeman har hatt personlig betydning for ham.

”Selvfølgelig har han det gjennom salmetonene, som jeg er begeistret for. Jeg har også hatt mye glede av fjellmelodiene. Men noe slektskap med ham føler jeg nok ikke.”

At Nyhus nå får Lindemanprisen synes han er helt utrolig.

”Jeg har vel kanskje tenkt at når jeg ikke har fått den til nå, så får jeg den vel aldri. Men så skjer det likevel, og attpåtil en slags ærespris. Så det er stort. Jeg får bare håpe at jeg har gjort meg fortjent til den.”

Men – av alt det du har gjort, hva har vært det viktigste for deg?=

”Som musiker så blir det nok Sven Nyhus Kvartett, og komponeringen. Men jeg har også hatt stor glede av virksomheten som instruktør i spelemannslag rundt omkring.  De såkalte Toneheim-seminarene, som jeg holdt på med i 24 år, hadde jeg også stort utbytte av. Men på den annen side – jeg kommer ikke utenom årene i Filharmonien.  De var også til stor glede og inspirasjon.”

Hva gjør polsen så bra?

”Først og fremst er den kolossalt livat og humørfylt,  og det gjør at den appellerer til folk. Og måten den danses på gjør at det blir kolossalt artugt for folk. Jeg synes det er berikende og friskt med både Valdres-, Tele- og Hallingspringar. Men de kan nok aldri måle seg med friskheten i Rørospolsen”, humrer Nyhus.

Intervju med årets andre prisvinner, Terje Kvam, kan du lese HER

 

Sven Nyhus i korte trekk:

Sven Kristoffer Nyhus (født 21. mai 1932 på Røros). Folkemusiker (på fele, hardingfele ) og klassisk (bratsj), komponist og tidligere professor i folkemusikk ved Norges Musikkhøgskole i Oslo.

Begynte å spille fele som ni-åring, og var fram til 1952 aktiv som spellemann i hjemtraktene. Han startet blant annet Glåmos Spellmannslag og transkriberte noter for lokal folkemusikk. Deretter flyttet han til Oslo og tok i 1956 eksamen som orkestermusiker ved musikkkonservatoriet. Han var solobratsjist i Nationaltheatrets orkester, Den norske Operas orkester og Kringkastingsorkesteret for å krone orkesterkarrièren i Oslo-Filharmonien fra 1961 til 1971. I Filharmonien var han i flere år alternerende solobratsjist.

I 1969 starta han folkemusikkorkesteret Sven Nyhus kvartett (senere også kvintett og sekstett) sammen med trekkspilleren Tore Løvgreen. De to er fortsatt med i orkesteret som ellers har hatt en rekke medlemmer innom. Orkesteret har gitt ut en rekke album, og vunnet to Spellemannpriser. I tillegg har Sven Nyhus gitt ut et soloalbum i 1977, samt CD-samlingen ”Pols i Rørostraktom”  i 1999.  Samme år fikk han Spellemannjuryens Hederspris.

Fra 1974 var han medredaktør av sjubindsverket Norsk folkemusikk (sammen med Jan Petter Blom og Reidar Sevåg), der han var med å transkribere noter for norske slåtter og folkemusikk. Verket ble avsluttet i 1981. Han har dessuten gitt ut en rekke større og mindre slåttesamlinger.

Fra 1978 og ti år framover var han sjef for Folkemusikkavdelinga i NRK og fra 1990 til 2002 var han professor i folkemusikk ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Han har komponert rundt 90 slåtter.

Nyhus er kommandør av St. Olavs Orden.