L.M. Lindeman skrev ned flere melodier til Draumkvedet, og i 1863 og 1885 ga han ut to arrangementer der han brukte fire av disse melodiene og deler av M.B. Landstads restituerte tekst. Disse forsøkene på å etablere Draumkvedet som et helstøpt verk skulle få avgjørende betydning for Thorvald Lammers og senere formidlere av kvedet.

Av Astrid Nora Ressem, Norsk visearkiv og Øyvind Norheim, Nasjonalbiblioteket

Thorvald Lammers framfører Draumkvedet i Johanneskirken i 1897

«Som Trondhjems domkirke hæver sig op over alle andre middelalderlige bygninger her i landet, saa hæver draumkvædet sig op over hele vor folkedigtning i evighedens egen majestæt.» Denne hyllesten til Draumkvedet skrev pastor Christopher Bruun (1839–1920) i 1897 like etter å ha overvært en konsertframførelse med Thorvald Lammers i Johanneskirken i Kristiania. Han formelig bruste over av entusiasme i sin beskrivelse av folkevisa og Lammers’ tolkning: «For mig var det en fest, da jeg hørte Lammers synge draumkvædet i Johanneskirken. Jeg syntes, at de høie hvælvinger løftede sig endda høiere. Det var som Olav Aasteson paany havde sat sig i kirkedøren og ’talde draumane sine’.» (Bruun 1897, s. 193, 197).

Dette er en av de eldste beskrivelsene vi har av en offentlig framføring av Draumkvedet. Thorvald Lammers (1841–1922) var en av Norges betydeligste mannlige sangere på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og han spilte også en viktig rolle som kordirigent. Han utdannet seg først til jurist, men satset etter hvert på musikken, og i begynnelsen av 1870-tallet studerte han sang i Stockholm og Milano. I perioden 1874–1877 gjorde han stor suksess som bassbaryton ved Christiania Theater, men hans skuespillerprestasjoner skal visstnok ikke ha vært overbevisende. Lammers fortsatte sine studier i Berlin, Leipzig og London, kom tilbake til Kristiania i 1879, begynte å arbeide som sanglærer og stiftet Korforeningen (fra 1902 kalt Cæciliaforeningen). I 1891/92 fulgte Lammers folkloristen Moltke Moes berømmelige forelesningsrekke på 40 foredrag om Draumkvedet. Dette var til stor inspirasjon for mange, og Lammers satte i gang med å fordype seg i folkevisene og holdt en rekke konserter. I 1896 framførte han en forkortet versjon av Moltke Moes restitusjon av Draumkvedet med fire melodier nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman. Han sang det hele a capella, altså uten akkompagnement. Dette var en stor og uvanlig begivenhet, det var fulle hus og konserten ble gjentatt flere ganger, bl.a. året etter i Johanneskirken da Christopher Bruun var til stede.

Draumkvedet i Sedelighedsforeningens regi

Konserten i Johanneskirken skilte seg litt ut fra de andre. Den var i regi av Kristianias sedelighedsforening. De hadde fått i gang 10-øres kirkekonserter der meningen var å åpne for «småfolks» adgang til god musikk og andre gode og foredlende fornøyelser. Man ønsket ikke at varieteene skulle være de eneste tilgjengelige forlystelser. Forsøket lyktes over all forventning, og i forbindelse med denne konserten skrev Bruun at «man trængte sig frem til koncerten ivrigere end nogensinde før, og billetterne var udsolgt flere dage iforveien» (Bruun 1897, s. 193). Allmuen kjente sin besøkelsestid. Lammers var en av tidens mest berømte sangere, kanskje som en popstjerne i datidens målestokk. Og interessen for folkeviser og folkekultur generelt og Draumkvedet spesielt må ha vært stor. Allikevel var det et lite ris bak speilet. Ifølge Bruun var det «en del kristelig interesserede mennesker, som syntes, det var urigtigt, at draumkvædet skulde synges i en kirke. […] Morgenen efter fandt jeg i min postkasse et brev, selvfølgelig navnløst. Det kalder mig ’en uomvendt prest, en, som gaar med gift og galde (draumkvædet) i sit sind, skjønt vi er i denne deilige passionstid’ og ’skulde have andre ting at tænke paa’.» Bruun holdt på sitt, og syntes Draumkvedet helst ikke skulle synges noe annet sted enn i en kirke. Han var stolt over å tjene i den første kirken Draumkvedet ble framført i på århundrer, og «jeg tillader mig at sende min varme tak til den feirede sanger, hvis mægtige røst har kaldt den norske kirkes ældste digt tilbage fra de dødes rige til de levendes land» (Bruun 1897, s. 193, 197).

L.M. Lindemans arrangementer av Draumkvedet

Lindeman døde 10 år før denne begivenheten fant sted. Hvis han hadde levd, ville konserten gledet ham stort. Gjennom alle sine utgivelser av folkeviser viser han at en av hans kampsaker var å gi melodiene tilbake til det norske folk. Kulturskatter som holdt på å dø ut, ble skrevet ned og gjort tilgjengelige på nye måter. Det var ikke bare en av Lindemans kongstanker, men en av nasjonalromantikkens grunnideer. Men denne tilbakeføringen til folket – først og fremst var det nok den «dannede» del av folket Lindeman og hans samtidige tok sikte på å nå fram til – kunne bare skje gjennom en bearbeidelse av det innsamlede stoffet i form av arrangementer, først og fremst for klaver og for forskjellige vokale medier som mannskor, blandet kor, to- og trestemmige arrangementer bl.a. beregnet på bruk i skolen, men også for en rekke instrumentale besetninger. Allerede i heftene som til sammen utgjør Ældre og nyere norske Fjeldmelodier (første hefte utkom høsten 1853), er alle melodiene «samlede og bearbeidede for Pianoforte», deriblant Draumkvedet. I 1863 kom 30 norske Kjæmpevisemelodier med fuldstændig Text harmoniserede for 3 lige Stemmer (2 Tenorer og Bas eller 2 Sopraner og Alt). Der finner vi Draumkvedet med fire melodier og seksti vers med tilvisninger til hvilken melodi som skal brukes til hvilke deler av teksten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ilustrasjon (klikk for større bilder): Draumkvede-melodier i Lindemans Ældre og nyere norske Fjeldmelodier: nr. 41, 91, 209, 405 og 635. Den siste melodien ble først trykt i det tillegget som sønnen Peter Lindeman utga i 1907. Det er de tre siste melodiene Lindeman bruker til sine Draumkvede-utsettelser i så vel 30 norske Kjæmpevisemelodier som i Norske Kjæmpevise-Melodier fra 1885. Som den fjerde bruker han en melodi han skrev opp etter Olav Ansteinsson Søning, Mo i Telemark i 1861.

Lindemans Draumkvede-arrangement fra 1885

På Carl Warmuths forlag ga L.M. Lindeman i 1884–85 ut seks hefter med Norske Kjæmpevise-Melodier harmoniserede for blandede Stemmer (enkelt og kanonisk). Hans sønn Peter Lindeman uttalte i 1922 i en artikkel om Draumkvedet i Musikbladet og Sangerposten at Thorvald Lammers hadde med sin korforening fulgt utgivelsen av disse heftene med stor interesse. Og da det sjette heftet med Draumkvedet kom ut, steg hans interesse til den høyeste grad av beundring og forbauselse. Lindeman brukte her versene 1, 2, 5, 7–12, 28–30 og 38–40 fra Landstads seksti vers lange restitusjon. Den hadde Lindeman brukt i sin helhet i utgivelsen fra 1863. Den første Draumkvedet-melodien benytter Lindeman til versene 1, 2, 5 og 7. Vers 1 og 7 har fått en firstemmig homofon utsettelse, mens vers 2 og 5 er ikledd en relativt avansert femstemmig kontrapunktisk sats. Til slutt synges vers 7 da capo. Denne første delen er den mest utarbeidede, og Lammers ble stående svært rådvill med hensyn til utførelsen av versene i de to polyfone avsnittene (vers 2 og 5) hvor hver av de fem stemmene er notert i hver sin taktart, forskjellig i hver stemme: taktartene 4/4, 3/2, 6/4, 3/4 og 2/4 opptrer samtidig. «Skjønt den folkemelodi som benyttes hertil, nemlig den gamle stevtone, forekommer kanonisk baade i alten og i 1ste bas, gir denne sammenstilling et merkelig indtryk av hvorledes Olav Aasteson kommer til kirken, mættet av sine mange underlige drømmesyn som han med uimotstaaelig magt higer efter at gjøre sine bygdefolk bekjendt med» (Lindeman 1922, s. 22). Peter Lindeman skriver videre at hans far var svært spent på å få høre dette avsnittet av Draumkvedet, og at han hadde fortalt at han om natten hadde ligget våken og tenkt ut hvordan dirigenten måtte markere rytmen i åttendedeler for at koret skulle kunne fungere etter bestemmelsene. Lammers begynte visstnok å innstudere verket med sin korforening, men Ludvig Mathias Lindeman fikk aldri anledning til å høre noen oppførelse. I 1885-utgaven av Lindeman er det altså bare et utvalg av versene som er med, ganske sikkert for å kunne etablere et «verk» som har både en akseptabel lengde og en tilfredsstillende indre sammenheng.

Illustrasjon (klikk for større bilde): Fra Lindemans utsettelse av Draumkvedet for blandet kor (1885) med den polyrytmiske, kontrapunktiske behandlingen. Hele heftet kan lastes ned her: Kjæmpevise-Melodier 6 (pdf)

 

Uroppførelsen av Lindemans 1885-arrangement

Uroppførelsen av Lindemans verk skjedde først 11. mai 1934, med Konservatoriets kor i Margaretakirken i Oslo. L.M. Lindemans barnebarn, Trygve Lindeman, skriver i bladet Tonekunst i 1934 at grunnen til at det ikke har blitt oppført ved noen offentlige konserter tidligere, er trolig at man har latt seg skremme av polyrytmikken i 2. og 5. vers. Han understreker imidlertid at for et vel skolert blandet kor er dette verket en meget interessant oppgave. Ludvig Mathias Lindemans kontrapunktiske bearbeidelse har tydeligvis vært omdiskutert. Trygve Lindeman nevner i samme artikkel at Gerhard Schjelderup med bitende ironi skriver i sin bok om Edvard Grieg: «Ja, man [Lindeman] forsøkte virkelig på å behandle våre melodier og danser ’kanonisk’!! Således tok man i begyndelsen fatt på den sovendes prinsesses deilige drømme!». Trygve Lindeman la til at Schjelderup glemte «at selv Grieg ’den store kunstner som skulde vekke vår folkemusikk op til nytt frodig liv’, at selv han flere ganger har forsøkt å anvende den kanoniske form i sine bearbeidelser av folkeviser og ingen vil vel påstå at det virker uekte» (Lindeman 1934). Han fortsatte med å påpeke at det ikke var folkemelodisamler Lindemans mening å forbedre melodiene. Hensikten med arrangementet for blandet kor var rett og slett vært å skape et selvstendig kunstverk som viser hvordan «en hvilkensomhelst melodi – selv et så vanskelig kontrapunktisk materiale som en norsk folkemelodi – kan behandles kontrapunktisk på en eller annen måte. Man kan altså på den ene side betrakte dette verk som kontrapunktiske studier, men på den annen side må man heller ikke glemme at han på tross av den bundne kontrapunktiske form har klart å skape et virkelig musikalsk verdifullt kunstverk – og det er naturligvis det viktigste!» (ibid.). Diskusjonene om hvordan folkemelodiene kunne formidles og arrangeres foregikk med andre ord heftig også på den tiden.

Lindeman som arrangør av folketoner

Det kan i den forbindelse være interessant å se nærmere på L.M. Lindemans måte å nærme seg dette stoffet på. Lindeman var landets fremste kirkemusiker og tilhørte en familie som allerede gjennom hans far, Ole Andreas (1769–1857), og flere av hans søsken hadde inntatt en framtredende posisjon i norsk musikkliv, en posisjon som ikke ble svekket gjennom de kommende generasjoners innsats, ikke minst gjennom opprettelsen av Organistskolen i Kristiania i 1883. L.M. Lindeman var gjennom sin far og sine eldre brødre (Frederik Christian og Jacob Andreas) utdannet i en europeisk tradisjon som kan føres tilbake til Johann Sebastian Bach. Det var en tradisjon som la vekt på (orgel)improvisasjon og et grundig studium av satslære og musikkteori fra tidlig barokk og fram mot første halvdel av 1800-tallet. Denne tradisjonen preget i stor grad også L.M. Lindemans behandling av folketonene. Hans klaverarrangementer i Ældre og nyere norske Fjeldmelodier er ofte preget av organistens koralspill med sine gjennomgangstoner og gående basslinjer samt hyppige tilløp til kontrapunktisk sats (kanon, fugato, imitasjon). En sammenligning mellom f.eks. Edvard Griegs behandling av de melodiene han hentet fra Lindemans samling til sin utgave av Norges Melodier (1875) og Lindemans opprinnelige arrangementer, er illustrerende for de to forskjellige tilnærmingsmåtene: Griegs pianistiske løsninger, ofte med forenklede akkorder, som særlig i slåttene bidrar til å framheve danserytmen, kontra organisten Lindemans mer innfløkte satsbehandling.

 

 

 

 

Illustrasjon (klikk for større bilde): Eksempel på L.M. Lindeman og Edvard Griegs utsettelser for klaver av den samme folketonen (Lindeman over, Grieg under).

Lammers bygger på Landstad, Moe og Lindemans bearbeidelser

Men tilbake til Lammers’ a capella-framførelse i 1896/97. Lammers kjente godt til Lindemans arbeid, både til det innsamlede materialet og til klaver- og korverkene. Hadde han noen gang hørt Draumkvedet slik Lindeman og de andre samlerne hørte det på sine reiser til Telemark? Folkemusikken hadde tatt steget til scenen allerede mange år tidligere, med spillemenn som Myllarguten. Vi vet også at dansere og spillemenn fra bygdene kom for å underholde Kristianias befolkning i byens tivoli og på andre forlystelsessteder. Det som nok kjennetegnet de fleste av disse, var at de hadde med seg tradisjonsmusikken allerede i oppveksten. Dans og spill var en del av det offentlige rom også i storbyen, men vi vet lite om at den tradisjonelle sangen har vært det. Vi kan godt se for oss at det ble sunget en og annen lystig skjemtevise fra scenen i et varietéteater, men kjempevisene, stevene og de religiøse folketonene hadde ennå ikke funnet veien opp på konsertpodiet. Thorvald Lammers, med sin klassiske sangbakgrunn, var en av de første som tok folkevisene inn i konsertrepertoaret. Det Draumkvedet som Lammers framførte, var noe annet enn det sangerne sang for samlerne. Diskusjonene om Draumkvedets alder, bakgrunn og om det er ei folkevise eller ei rekke med gammelstev, har vært mange og heftige, og det er ikke rom for å gå inn i den debatten her. Men i alle tilfelle vitner tekstoppskriftene om stor variasjon og alderdommelig telemarksdialekt, og selv om enkelte sangere bruker flere omkvedstekster, vet vi ikke om sangerne brukte flere melodier. Det er like sannsynlig at de brukte en grunnmelodi som de så varierte utover i versene og at de kunne hekte på forskjellige toner til de ulike omkvedstekstene. Med Lammers fikk Draumkvedet en fast form, både tekstlig og melodisk.

Lammers’ utgave av Draumkvedet

I heftet Norske folkeviser. Tekst og toner (Kristiania 1901) utga Lammers Draumkvedet slik han framførte det. Her er det 40 vers og 4 melodier. Han skriver i innledningen:

«Teksten har jeg med bistand af professor Moltke Moe, […] sammenstillet vesentlig efter Landstads «Norske Folkeviser» (Christiania 1853, Chr. Tønsbergs forlag). Tonerne til Draumkvæde har jeg hentet dels fra musikbilaget til Landstads ovennævnte værk [som L.M. Lindeman var ansvarlig for], dels fra L.M. Lindeman (Ældre og nyere Fjeldmelodier, Christiania, Warmuths forlag, og Norske Kjæmpevisemelodier, harmoniserede for blandede stemmer, Christiania, Warmuths forlag).»

Lammers valgte å bruke tre av de fire av melodiene Lindeman hadde valgt ut til sitt korverk. I stedet for melodien fra Seljord («Mit Belte») brukte han en melodi Lindeman skrev opp etter Olea Crøger som sang melodien med tekst til balladen «Idde Hermo». På samme måte som hos Lindeman, og som i de aller fleste framføringer fra Lammers opp til vår tid, begynner første vers «Vil du meg lye, eg kvea full kan» med melodien Lindeman skrev ned etter Ivar Aasen en gang i 1840-årene. Aasen husket den gang ikke omkvedsmelodien, og i ettertid er det to omkvedsmelodier og -tekster som er blitt brukt: «Og det var Olav Åsteson, som heve sovi so lengje» og «Soli skjin aa vægjin fadde vie». Lammers brukte den første. Andre melodi dukker opp til 7. vers: «Eg la meg ned um joleftan og sterkan svevnen fekk». Den er fra en nedtegnelse Lindeman trolig gjorde etter Axel Christian Smith Arbo i Telemark. I Landstads Norske Folkeviser står den med to alternative etteromkved (og melodier): «Fer mánen skine og vegine felle sá viðe» og «Soli skin og vegen felle viðe». Lammers valgte også her det første alternativet. Tredje melodiskift er ved 18. vers: «So kom eg meg at votno dei». Dette er en melodi Lindeman skrev ned i 1861 etter Olav Ansteinson Søning, Mo i Telemark. Allerede til 21. vers skifter han melodi over til Olea Crøgers versjon av «Idde Hermo». Rytmen i omkvedsteksten «I brokksvalin der skal domen stande» passer med Crøgers omkved, men det finnes ingen melodioppskrifter som knytter dette omkvedet til noen melodi. Blant tekstoppskriftene finner vi det bl.a. hos Maren Ramskeid. I 36. vers skifter han til melodien etter Arbo, og til siste (40.) vers avslutter han med innledningsmelodien. Maren Ramskeid (f. 1817) fra Kviteseid var forøvrig gjennom sin episk sammenhengende overlevering på 30 vers, oppskrevet av Landstad mot slutten av 1840-tallet, en av de viktigste kildene til Draumkvedet.

Lammers’ utgave: Forelegg for senere utøvere?

Nærmest tilfeldig oppdaget vi at Lammers’ framføringer av Draumkvedet kan ha hatt betydning utover den store opplevelsen den hadde for de som hørte ham synge i Johanneskirken i gamle Kristiania. På 1950-tallet gjorde NRK opptak med Knut Askje, Lårdal i Telemark og Tora Raknes, Kviteseid i Telemark. Begge sang Draumkvedet og varierte mellom fire melodier. Disse ble transkribert av Ingrid Gjertsen rundt 1980 og trykt i Blom 1982, s. 217–225. Her er ikke alle versene tatt med, kun de som er sunget til de fire melodiene, så vi vet ikke hvor mange og hvilke vers de sang. Men melodiene er de samme som Lammers brukte. Vi ser også at de fire melodiene er brukt til eksakt samme versetekster som hos Lammers. Lindeman skrev ned ytterligere to melodier til Draumkvedet i tillegg til dem vi allerede har nevnt. Disse er, så vidt vi vet, ikke mye i bruk. Satte Lammers en standard som igjen inspirerte og som ble tatt opp av andre og mer tradisjonelle sangere? Spørsmålet er om Thorvald Lammers med sine skjellsettende framføringer i 1896/97 (og utgaven fra 1901) basert på M.B. Landstad, L.M. Lindeman og Moltke Moe, har etablert en tradisjon som sangere etter ham har brukt som forelegg for sine egne versjoner. Slik kan Lammers – tilsiktet eller utilsiktet – ha skapt et «verk» som også har slått rot i tradisjonsoverleveringen av Draumkvedet. Og som vi så ovenfor, var Lindemans korutgaver av Draumkvedet, både den for trestemmig kor fra 1863 og den for blandet kor fra 1885, inspirasjonskilder for Lammers’ utgave. Særlig i Lindemans 1885-utgave nådde tanken om å etablere Draumkvedet som et selvstendig musikalsk kunstverk et høydepunkt i denne høyst interessante restitusjonshistorien.

_____

Kilder

Blom, Ådel 1982. Norske mellomalderballadar. 1. Oslo.
Bruun, Christopher 1897. «Draumkvædet i Johanneskirken». I: Kirke og kultur 4, 1897, s. 193–197.
Lammers, Thorvald 1901. Norske folkeviser. Tekst og toner. Kristiania.
Lindeman, Peter 1922. «Draumkvæde.» I: Musikbladet og sangerposten, 1922, s. 22–23.
Lindeman, Trygve 1934. «En interessant uropførelse. L.M. Lindemans Draumkvæde.» I: Tonekunst, 1934, s. 92.
«Thorvald Lammers». I: Store norske leksikon / Norsk biografisk leksikon