Etter åpningen av Royal Albert Hall i London våren 1871 ble en rekke av Europas fremste organister, deriblant L.M. Lindeman, invitert til å gi konserter på det storslagne, nybygde orgelet. Gjennom Lindemans reisefølge, sokneprest Ole Tobias Olsen, vet vi en del om reisen, oppholdet og mottakelsen i London.

Av Harald Herresthal og Einar Solbu

29. mars 1871 ble Royal Albert Hall i London åpnet av dronning Victoria. Den store bygningen var opprinnelig planlagt av dronningens ektemann, prins Albert, som «a great public building devoted to the arts and sciences». Før prosjektet ble en realitet, døde prins Albert (1861). Det ble da besluttet at bygningen skulle reises som et minnesmerke over ham. I 1867 la dronning Victoria ned grunnsteinen, og fire år senere sto hun altså for åpningen av The Royal Albert Hall of Arts and Sciences, slik den omtales i dokumenter fra åpningen.

I den store salen satte orgelbygger Henry Willis opp et orgel av uvanlige dimensjoner. Det hadde 111 stemmer fordelt på fire manualer og pedal. De første årene var det ikke elektrisitet i bygningen, og orgelets belger ble drevet av to dampmaskiner på henholdsvis 13 og 8 hestekrefter.

Internasjonal konsertserie i Albert Hall

Orgelet ble innviet 18. juli 1871 av den engelske organisten William Thomas Best, som ble ansatt som Royal Albert Halls faste organist. I ukene etter innvielsen ble det holdt en serie orgelkonserter både av engelske og internasjonale organister. Orgelkonsertene inngikk i programmet for en stor internasjonal utstilling av «Selected Works of Fine and Industrial Art, Scientific Inventions and Music» som pågikk fra 1. mai til 30. september 1871. Landene som var representert på utstillingen, ble invitert til å la sin fremste orgelutøver holde et antall konserter på det nye, store orgelet. Ifølge en oversikt gitt av Henry Y.D. Scott på vegne av Her Majesty’s Commissioners i et innlegg i The Orchestra 18. august 1871, sto følgende organister på programmet: Georg Wilhelm Heintze (Sverige), Anton Bruckner (Østerrike), Alphonse Mailly (Belgia), Johan Loehr (Ungarn), Camille Saint-Saëns (Frankrike), Johann Georg Herzog (Bayern); Felix Lux (Hessen), E.A. Tod, (Würtenburg), organist Heinrici (Baden) og Ludvig Mathias Lindeman (Norge).

De utvalgte organistene

William Thomas Best (1826–97) tilbrakte det meste av sitt liv som utøver og komponist i Liverpool. I samtiden var han kjent for sine Bach-tolkninger, men gjorde seg minst like bemerket hos et stort publikum gjennom sine orgelarrangementer av symfoniske verker og opera-repertoar fra romantikken. Han hadde i kortere perioder stillinger i kirker i Liverpool og London, bl.a. i St. Martin-in-the-Fields, men var først og fremst knyttet til store konsertsaler. I Liverpool var han i mange år ansatt som organist i St. George’s Hall, og i London er navnet hans forbundet med Royal Albert Hall.

Camille Saint-Saëns (1835–1921) og Anton Bruckner (1824–96) hadde skapt seg navn som komponister, men var i sin samtid også kjent som dyktige organister. Saint-Saëns var organist i Madeleine-kirken i Paris, og hans ukentlige improvisasjoner under gudstjenesten var av et slikt format at Franz Liszt regnet ham som en av verdens fremste organister. Bruckner hadde vært domorganist i Linz, før han ble professor ved universitetet i Wien og orgellærer ved konservatoriet. Han improviserte fuger og fantasier over fedrelandssanger og temaer av seg selv og Richard Wagner, men hadde for øvrig et begrenset orgelrepertoar av andre komponister.

Alphonse Mailly (1833–1918) er i dag mindre kjent som komponist, men ble i sin tid regnet for å være av en av Europas fremste organister. Etter en konsertserie i Paris i 1858 kalte Hector Berlioz ham for «L’un des plus savants virtuoses que l’art moderne du grand orgue ait produits» (en av de lærdeste virtuoser som det moderne orgelets kunst har frembrakt). Mailly ble i 1861 professor i klaver ved konservatoriet i Brussel og overtok senere orgelprofessoratet til sin berømte lærer, Jacques-Nicolas Lemmens.

Wilhelm Heintze (1849–95) hadde i 1870 avsluttet fem års studier ved Stockholms musikkonservatorium, og må ha vært en meget talentfull ung mann siden han kunne få et så smigrende oppdrag. Han ble senere musikkdirektør og dirigent i Jönköping, før han i 1881 ble organist I S:t Jacobs församling I Stockholm. Heintze avsluttet sin karriere som domorganist og director musices ved  universitetet i Lund.

De øvrige organistene har det ikke vært mulig å finne opplysninger om, bortsett fra Johan Georg Herzog (1822–1909), som var en kjent organist og professor ved kirkemusikkinstituttet og universitetet i Erlangen. Han ble imidlertid syk og ga ingen konserter i London.

Denne korte oversikten over de utenlandske gjestene forteller at Ludvig Mathias Lindeman var i godt selskap. At invitasjonen til å spille i London var prestisjefylt, ser vi blant annet av at konsertseriene nevnes i all omtale av de tidligere nevnte organistene.

Lindeman i London

Den 59 år gamle L.M. Lindeman hadde for lengst skapt seg et navn som en av Skandinavias fremste organister og improvisatorer, og han syntes det var en stor ære å bli spurt. Han fikk med seg sokneprest Ole Tobias Olsen (1830–1924) som reisefølge. Det letteste ville ha vært å reise med båt til England, men det kan hende at Lindeman var redd for å bli sjøsyk. Han valgte i alle fall å reise til London via København, Kiel, Köln og Calais til storbyen London. Det kan virke som en omvei, men de to nordmennene fulgte tidens jernbaneforbindelser mellom Tyskland og Frankrike. Ole Tobias Olsen har i detalj beskrevet den omstendelige reisen og oppholdet i London i «Erindringer fra Organist Ludv. M. Lindemans Kunstreise til London 1871» (pdf)

Programmene for Lindemans konserter kjenner vi fra Ole Tobias Olsens reiseberetning. I stor utstrekning improviserte han over norske folketoner, religiøse og verdslige. Han startet hver konsert med et impromptu, altså en improvisasjon i forskjellige tonearter. Formen var tredelt (langsom-hurtig-langsom), slik at han både kunne utnytte svake stemmer og avslutte med fullt verk etter en vilter og scherzo-aktig midtdel. Så fulgte fire folkemelodier og flere av Lindemans egne salmemelodier før det avsluttende postludium. Folketonene var kjente melodier som «Stusle sundagskvellen, «Astrid mi Astrid», «Oss har gjort kva gjerast skulde», «I fjor gjet eg Gjeita» eller «Pål sine høner». De egne salmemelodiene han presenterte, forteller oss hvilke av dem han selv likte best: «Aldri er jeg uten våde», «Apostlene satt i Jerusalem», «Dype stille, sterke milde», «Gud skal all ting lage», «Kirken den er et gammelt hus», «Kjærlighet er lysets kilde», «Min sjel, min sjel, lov Herren», «Saligheten er oss nær» og «Sørg, o kjære Fader du».

Engelsk presse om konsertserien

Den engelske dagspressen var mer opptatt av den store internasjonale utstillingen som fant sted med Royal Albert Hall som sentrum, enn av de konsertene som inngikk i utstillingsprogrammet. Men i leserinnlegg kan man spore publikums forventninger og ønsker knyttet til det store orgelet. Den 29. juli skrev «A City Clerk» et innlegg i The Musical Standard:

Allow me to suggest through the medium of your columns that the authorities at the Royal Albert Hall might well employ the evenings on which that building is not used for other purposes, by a series of organ performances at popular prices, […]. To many like myself, it would be a great boon to hear first-class musicians on so large and complete an instrument; and doubtless there are eminent London, provincial, and foreign organists who would give their services of a moderate remuneration, in order to enhance their reputation […] while at the same time the programmes might be of such compositions as would materially advance the taste for good organ-playing.

Det er imidlertid tydelig at pressen gjennomgående ikke var fornøyd med det som skjedde. 12. august skrev redaksjonen i The Musical Standard en kritisk kommentar der de for det første undret seg over hvorfor man ikke fikk høre andre engelske organister enn Royal Albert Halls tilsatte organist, William Thomas Best. For det andre var man kritisk overfor det nivået de utenlandske organistene representerte. I artikkelen ble den svenske organisten Heintze, den ungarske Johann Loehr og – ikke minst – Anton Bruckner, eller Brückner som avisen skrev, kritisert. Med sarkastisk undertone står det at disse organistenes fremførelser « must have gladdened the heart of the true born Briton». Bruckner fikk særlig gjennomgå for sin fremføring av Mendelssohns orgelsonate nr. 1. Spillet hans sammenlignes med det man kunne høre på prøvespill til organiststillinger i England. Artikkelen avrundes med en oppfordring til de ansvarlige om at de må «bring forward some of our good English organists, and a more careful selection from those eminent in other countries».

Dagen før – 11. august – sto det en lang redaksjonell artikkel i The Orchestra, der forfatteren i detalj skildrer et tidligere Englands-besøk av den tyske organisten John Schneider, et besøk som ikke hadde vært særlig vellykket. Denne skildringen danner bakteppe for forfatterens kritikk av de utenlandske organistene som hadde spilt til da. Det er tydelig at artikkelforfatteren ikke er fornøyd, selv om svakheter i spillet i noen grad unnskyldes med at de gjestende utøverne ikke hadde fått nok tid til å gjøre seg kjent med det store orgelet og den lange etterklangstiden i salen. De utenlandskes programvalg ble også stilt opp mot W.T. Bests programmer. Mens Anton Bruckner improviserte over verker av Händel, Bach og Mendelssohn, og Johann Loehr blant annet spilte utdrag av symfonier av Liszt, marsjer av Chopin og sanger av Schubert, tok W.T. Best «gradually […] more attention to the public» idet han spilte ouverturer og utdrag fra operaer, fransk offertoriemusikk og Händels orgelkonserter.

Skepsisen til de utenlandske organistene går igjen i det relativt sparsomme pressematerialet som finnes. The Illustrated London News, som utkom hver lørdag, skriver den 30. september 1871 blant annet:

Performances on the gigantic organ in the Royal Albert Hall have been continued since the opening of the instrument. Besides the skillful playing of Mr. W.T. Best, the appointed organist of the institution, several foreign organists have displayed various degrees of merit in different styles and schools. […]

Men mottakelsen var langt fra bare negativ. I en lang, reflekterende artikkel i The Orchestra 25. august roses Saint-Saëns for sitt spill og for at han introduserer engelske lyttere til musikalske uttrykk slik de nå var utviklet i Frankrike og Belgia. Også Alphonse Mailly fra Belgia ble vurdert som en interessant utøver som viste nye retninger.

Det virker som om pressens interesse for orgelkonsertene i Royal Albert Hall ebbet ut etter de første ukene. Det skrives i alle fall så godt som ingenting etter den lange artikkelen i The Orchestra 25. august, bortsett fra en leder i The Musical Times 1. september. Her stiller artikkelforfatteren seg skeptisk til hele konseptet med Royal Albert Hall og det store orgelet. Med en god porsjon sarkasme mener han at man bør «begin to consider this gigantic building as a sort of suburban artistic hospital» der de som har gått til klassiske konserter og opera gjennom et helt liv, «shall dream away their days and evenings in lazily listening to reminiscences of the glorious times through which they have passed». Ellers finnes noen spredte ytringer fra enkeltpersoner, blant annet om at orgelet er for sterkt, og at repertoaret som framføres, er for klassisk og avansert. De fleste avisredaksjonene er ellers ganske tause.

Mottakelsen av Lindemans konserter

Lindemans første konsert var 31. august. Både den og hans øvrige konserter ble selvsagt annonsert, men ikke omtalt. Til gjengjeld forteller Ole Tobias Olsen at folk strømmet til Lindemans konserter og var så begeistret at han måtte gi ekstrakonserter. Dette støttes av generelle pressekommentarer om at publikum kom i store flokker til de to daglige konsertene, én klokken tolv og én senere på ettermiddagen. Av en notis i The Key går det fram at den belgiske kongen besøkte Royal Albert Hall «where M. Lindeman, the Norwegian Organist, performed a short selection of music to show the perfect acoustic properties of the Hall».

Det er neppe grunnlag for å trekke bastante slutninger om mottakelsen av Lindemans konserter i Royal Albert Hall. Mye tyder på at en del nasjonalpatriotiske miljøer mente at skaren av inviterte utenlandske organister hindret dyktige engelske organister i å komme i rampelyset på det nye, store orgelet i en tid da var publikumstilstrømningen stor takket være den internasjonale utstillingen. Det kan være en grunn til at pressen i liten grad interesserte seg for konsertene. En annen grunn kan være at det med daglige konserter over et langt tidsrom var lite aktuelt å skrive om alle programmene. På den annen side bekrefter London-pressen det Ole Tobias Olsen skriver, at publikum strømmet til konsertene og at  Lindeman ble møtt med «jublende tilrop» og «jublende takk av de mange tusen som fylte hallen». På vegne av det engelske publikum oppfordret utstillingens sekretær Lindeman om å gi to ekstrakonserter. Han mente årsaken til Lindemans suksess var at han hadde fremført sitt hjemlands nasjonale toner. Med det hadde han rørt engelskmennenes hjerter. De merket slektskapet til sin egen nasjonale musikk og ville høre mer. Både på denne og de neste konsertene ble Lindeman møtt med så voldsomme takke- og hyllingsrop at han måtte spille og improvisere det ene ekstranummeret etter det andre. Det kan knapt være noen annen grunn til at Lindeman ble bedt om å spille to ekstrakonserter, enn at de ble verdsatt av et stort publikum. Så selv om Ole Tobias Olsens beretning preges av at han var mektig stolt over vennens suksess, er det ingen grunn til å mistenke ham for å overdrive suksessen.

Les om Lindeman som orgelimprovisator.

Norsk presse om Lindeman i London

Det er naturlig å tenke seg at norsk presse ville rapportere om Lindemans London-suksess. Alt tyder på at den var taus. Et reisebrev Ole Tobias Olsen skrev til en venn, ble trykket i Nordlands Amtstidende 18. oktober 1871. Olsen skrev en beretning til Morgenbladet som valgte ikke å ta den inn. Han trekker den slutning at Nordlands Amtstidende sannsynligvis er «det eneste i Norge den gang udkomne Blad, som har nævnt noget om Lindemans Fremmøde paa den internationale Kunstudstilling som Repreæsentant for det musikalske Norge».

Olsen skrev på oppfordring fra redaktøren i Musikbladet, Peter Lindeman, Ludvig Mathias Lindemans sønn, en omfattende beretning. Denne ble, i noe redigert form, trykket som føljetong i Musikbladet i 1912–13. Det er Ole Tobias Olsens originalmanuskript, som befinner seg i Nasjonalbliblioteket  (ms 4° 3697), som er gjengitt her: «Erindringer fra Organist Ludv. M. Lindemans Kunstreise til London 1871» (pdf)