Let videre, let videre!

Festtalen ved tildelingen av årets Lindemanpriser ble som vanlig holdt av styreleder i Lindemans Legat, Einar Solbu. Her gjengis Solbus tale i sin helhet:

 

“Kjære medlemmer av Lindeman-slekten. Kjære mottakere av årets Lindeman-pris, Terje Kvam og Sven Nyhus. Kjære alle dere som i dag har villet være med i feiringen av 200-årsjubileet for Ludvig Mathias Lindemans fødsel og de to prismottakerne!

I filmen som ble lansert for et par år siden om den kjente og nå avdøde koreografen Pina Bausch, forteller en av danserne i kompaniet hennes at når hun spurte Pina om råd, om hva hun skulle gjøre for å videreutvikle det hun arbeidet med, svarte den store koreografen: «Let videre!». «Men», sier danseren, «hun ville aldri si hva vi skulle lete etter, eller hvor eller hvordan vi skulle lete».

Let videre! var budskapet. Men – etter hva? Hvordan?

Hun tenkte vel, Pina Bausch: vet du ikke hva du skal lete etter, eller hvordan du skal lete, har du ikke noe i mitt kompani – eller på dansescenen – å gjøre.

At ønske riktig

Søren Kierkegaard, som vi feirer 200-årsjubileum for i 2013, og som altså, i likhet med jubilanten vi feirer i kveld, hører til blant romantikkens store enere, tilbyr et lignende bidrag til den som forsøker å komme videre. «… at ønske er ingen kunst, det er ganske rigtig […] at ønske rigtig, det er derimot en stor kunst, eller rettere, det er en gave. Det er det uforklarlige og hemmelighedsfulde ved geniet, …».

Jeg er varsom med å bruke begrepet geni. Men vi feirer i dag personer som i alle fall har vist at de vet hvordan man ønsker riktig, som vet hva de skal lete etter, og hvordan de skal lete!

Ønsk en fornyet, norsk, sterk musikk-kultur i landet, må det ha vært en stemme som sa inne i årets 200-årsjubilant, Ludvig Mathias Lindeman. Ønsk at folkets egen, levende musikk blir synlig og hørbar for mange. Ønsk at menighetssangen i norske kirker og allsangen i norske skoler blir vital og kraftfull. Ønsk at vi får norske organister som har solide kunnskaper og ferdigheter. Ønsk at norske kirker får gode orgler. Ønsk reservoarer av norsk repertoar for skole, hjem og kor. Og stemmen må ha fortsatt å hviske gjennom hele livet hans: Let videre. Let videre!

Visste hva han lette etter

Og han lette, Ludvig Mathias Lindeman. Gjennom et langt liv som musiker, organist, komponist, orgelkonsulent, folketonesamler og folketoneutgiver, sangsamlingsutgiver, koralbokutgiver, musikklærer, kulturpolitisk strateg. Han visste hva han lette etter, hva han ville og måtte finne. Og han visste hvordan han skulle lete, slik at ønskene hans, riktige som de var, kunne forvandles fra å være ønsker til å bli virkeligheter.

Danseren fikk rådet: Let videre! Og hun lette videre, for hun visste at som kunstner måtte hun det. Vondt gjorde det. Skader fikk hun. Men hun visste at skadene og sårene var nødvendige. Skulle hun unngå dem, ville hun måtte lete etter noe som ikke var verd å lete etter, for henne som danser, som kunstner. Hun måtte tåle, tvinge blikket videre, bortenfor det som gjorde vondt. For det var der det var å finne, det hun lette etter.

Han fikk noen sår og skader, jubilanten vår også. Det gjorde vondt når striden raste som verst, når hans nærmeste kolleger sto steilt mot ham i salmesangstrid og strid om orgler og om måten han noterte ned og arrangerte norske folketoner. Når de, i harske utfall, trakk i tvil motivene hans for å lete slik han gjorde. Men han hadde blikket på ønskene og visjonene sine, og gikk videre med de livsoppgavene han hadde sett at han hadde.

En av de største pionerene

Han kom til hovedstaden som ung student. Fra Trondheim. Fra en musikerfamilie og et musikkmiljø som hadde gitt ham solid bagasje. Han spilte allerede godt, han kunne sin kontrapunkt og sin musikkhistorie, han hadde klare oppfatninger om hva som var godt og ikke godt i musikk. Han skulle naturligvis ikke bli musiker som sin far. Han skulle bli noe ordentlig, noe det sto respekt av. Han skulle bli prest. Han ble ikke prest. Han ble noe det skulle vises seg å stå stor respekt av. Han ble en av de største pionerene i musikk- og kulturlivet vårt.

Det er lenge siden Ludvig Mathias gikk rundt i Kristianias gater, siden han reiste rundt i Norge på samlerferd, siden han gikk trappene opp til galleriet i Vor Frelser. På én måte veldig lenge siden. På en annen måte ikke så veldig lenge siden. Min morfar, som levde parallelt med meg til jeg var godt over 30 år, ble født mens Ludvig Mathias var i full virksomhet. I et slikt perspektiv er det ikke så lenge siden. Allikevel, det er lenge siden, først og fremst fordi det er lysår mellom den verden Lindeman levde i i Norge, og den verden vi lever i i Norge i dag.

Tenk å kunne opplevd ham! Opplevd tiden han levde i, den gangen kunstnere og intellektuelle sto på barrikadene for det de trodde på. Ja, de sloss seg imellom også, men først og fremst kjempet de for en kultur med røtter i norske tradisjoner, for kvalitet i kunsten, for gode muligheter for kunstnere til å skape og utøve, for forståelse for kunstens betydning i samfunnet.

Tenk om…

Tenk å kunne vært sammen med dem i Studentersamfundet og i Kunstnerforeningen. Tenk å kunne reist sammen med Lindeman på noen av de talløse samlerferdene hans, sett og opplevd hvordan han fikk lirket gamle koner og gubber til å løfte fram fra glemselen, ja endog egen glemsel, visestubber, salmer og slåtter som hadde vandret fra slektsledd til slektsledd, og som var i ferd med å bli overskygget av alt det den nye tid hadde å by på. Tenk å høre ham spille, improvisere, fantasere, med røtter både i solide europeiske musikktradisjoner, i hans egen samtid – romantikken, og i det som levde av musikk i miljøer rundt om i landet der den kulturelle dansketåken ikke hadde lagt seg tilstrekkelig tykk til helt å kvele lokale sang-, spill- og dansetradisjoner.

Tenk å ha vært sammen med ham og Ole Tobias Olsen til London, til det enorme orgelet i den like enorme Royal Albert Hall og opplevd de store publikumsgruppenes begeistring over orgelfantaseringen hans. Eller, på hjemveien, til Vartov kirke og møtet med den kontroversielle Grundtvig.

Tenk å kunne se, eller rettere sagt lytte inn i hans indre når han skrev sine mange gode melodier. Kom de lett, av seg selv, så å si, eller strevde han? Tenk å kunne samtale med ham om de kampene han sto i. Kanskje finne ut at han ikke var så hard og steil som han av og til kunne virke som i debattinnleggene i salmesangstriden, men at han hadde en grunnleggende ydmykhet for de oppgavene han hadde påtatt seg.

Tenk å kunne vært sammen med ham da han åpnet og leste brevet som kom fra Kongens Cabinetskammerherre, Ferdinand Egeberg, den 14. mars 1884. «Herr Organist Lindeman», leser han. «Hans Majestæt Kongen har tenkt at besøge Organistskolen engang i dag eller i morgen, hvorfor jeg tillader mig at bede Dem underrætte mig, naar der er beleiligst. Ærbødigst …». — I dag eller i morgen …! Er jeg rede for det?

Tenk å kunne …!

Ønske stort og lete riktig

Men tanken på tidsmaskinen må vi la ligge. Vi må heller glede oss over det vi vet, over at vi ikke vet alt, men stadig har mulighet til å lete videre for å få vite mer. Og vi må glede oss over å kunne danne oss våre egne bilder av hvordan tiden var, hvordan menneskene var, og, i dag, i år, hvordan Ludvig Mathias Lindeman var. Stor var han i alle fall. En mann som lystret de indre stemmene om å ønske noe stort, om å lete videre, og som hadde særlige forutsetninger både for å ønske stort og lete riktig!

Stemmen som stadig gjentar ‘Let videre’ — oppfordringene, utfordringene — stanser ikke med Lindeman eller med de andre pionerene på 1800-tallet. De er der for enhver som legger øret til og lytter. Ludvig Mathias’ egne etterkommere lyttet til stemmen og tok utfordringen. De brukte livene sine til å legge nye steiner på det byggverket vi i vår språkbruk kaller norsk musikkliv. Peter Brynie Lindeman, Ludvig Mathias’ sønn, videreutviklet Organistskolen som han og hans far opprettet i 1883, til å bli et Musikkonservatorium med bred fagkrets. Og hans sønn igjen, Trygve Lindeman, tok skolen ytterligere mange steg i retning av å bli en fullskala musikkutdanningsinstitusjon. (Ja, de står på soklene sine der borte, alle tre, og følger med på hvordan det ønskes og letes, etter at de overlot oppdraget til staten og til stadig nye generasjoner av dedikerte musikere og musikkpedagoger.)

Trygve Lindeman gav også et oppdrag til stiftelsen Lindemans Legat. Gaven fra ham og hans hustru Marie Louise var svært sjenerøs, men samtidig utfordrende. Oppdraget fra Trygve var: let videre! Viderefør det jeg og mine forfedre har bygget gjennom flere generasjoner. Let videre! Heller ikke han sa hvor vi skulle lete eller hvordan, men han sa at vi skulle lete. Bygge videre — på vår måte. For at Norge skal få et sterkt musikkliv. For det er mitt ønske, og det var mine forfedres ønske, sa Trygve Lindeman. Og jeg vil føye til: det er det ønsket hele den store musikerslekten Lindeman har båret med seg. Ikke bare de tre som står der borte, men mange flere; før dem, samtidig med dem og etter dem.

Lindemans Legat — Lindemans arv, Lindemans testamente — fikk vi ansvar for. Vi — det er styret for Lindemans Legat — forsøker etter beste evne å lytte til den utfordrende stemmen. Vi leter etter gode initiativ som vi kan bidra til å realisere ved å støtte dem. Vi leter etter mennesker i vårt nå så rike musikkliv, mennesker som har vist at de ønsker riktig, som vet hva de leter etter og hvordan de skal lete. Vi setter lyskasterne på slike mennesker. Lar dem få vite at de blir sett; at det de gjør blir verdsatt som viktig og riktig. Vi setter lyskasterne på slike mennesker for at andre skal se dem og deres virksomhet tydelig; se dem som mulige forbilder. For kjeden må aldri stoppe opp. Letingen må fortsette.

Lyskastere

Lindemanprisen kaller vi disse lyskasterne. Lindemanprisen – etablert allerede mens Trygve Lindeman levde — ble første gang delt ut i 1978. Til å begynne med ble det delt ut tre priser hvert år, én til en komponist, én til en utøver, og én til en musikkpedagog. Fra 1994 gjorde vi prisen vesentlig større og har siden da delt ut én pris hvert år, vekselvis til en komponist, en utøver og en musikkpedagog. I år – i Ludvig Mathias Lindemans jubileumsår – deler vi ut to priser, og vi bryter vekslingen mellom komponist, utøver og musikkpedagog. Ludvig Mathias’ to store virkefelter var kirkemusikk og folkemusikk, derfor ville vi at prisene i år skulle gå nettopp til personer som har brukt sine liv til å lete målrettet og metodisk innen nettopp disse to fagområdene. Ved hjelp av to fagråd har vi funnet to priskandidater som det er en stor glede for oss å gi slik lyssetting at deres store livsverk blir tydelig.

Men før vi lar lyset skinne fullt og helt på Terje Kvam og Sven Nyhus, skal vi la det stå enda litt på 200-årsjubilanten. Gledelig er det at vi ikke er alene om å la lyset skinne på musikkhøvdingen fra 1800-tallet i dette jubileumsåret. Lindeman og hans store livsgjerning er blitt minnet, feiret og aktualisert rundt om i det ganske land i år: i familien og slekten, på festivaler, på konsertarenaer, i kirker og menigheter, i folkemusikk-kretser, på utdanningsinstitusjoner og i forskningsmiljøer, i arkiver og samlinger. Det er en stor glede for oss å feire sammen med så mange som verdsetter Ludvig Mathias Lindemans store livsprosjekt! Og ikke minst gleder det oss at så mange av Lindemans etterkommere har villet feire sammen med oss og et mangfoldig, rikt og stolt norsk musikkliv.

Lindeman hørte utfordringen og tok den. Etter ham er den blitt hørt og tatt av stadig nye generasjoner. Naturlig er det, her i Lindemansalen på Norges musikkhøgskole, å tenke spesielt på alle dem som siden 1883 har ledet, undervist ved og videreutviklet Organistskolen, Musikkonservatoriet i Oslo og Norges musikkhøgskole. Og like naturlig er det å la tanken gå til de 68 komponister, utøvere og musikkpedagoger som gjennom de siste 35 årene er valgt ut til å få Lindemanprisen.

Gratulerer

Jeg gratulerer musikklivet vårt – samfunnet vårt – med Ludvig Mathias Lindeman og alle de pionerer som på grunnlag av det fundament han la, har lett videre og funnet, har kjempet og bygget, for at kunstarten musikk skulle kunne berøre oss, nappe oss såpass tydelig i ermet at vi oppdager og erkjenner vår menneskelige sårbarhet. Og jeg gratulerer Terje Kvam og Sven Nyhus med dagen i dag og med prisen som de skal få om litt.

Men før de — etter tur — skal komme fram og motta sine priser, skal vi møte og følge en annen som lette, som åpnet seg for drømmene sine, som slapp til sin sårbarhet og slik fikk oppleve Gjallarbrui, vosemyrann og andeheimen — sider av livet som er skjult for den som ikke våger nettopp å erkjenne sin sårbarhet.

For er det ikke Olav Åstesons vandring – hans leting, hans søken etter å oppleve og tolke livets storhet — enhver kunstner ønsker å gi oss nøkler til?”

 

 

Publisert av knut 3. desember 2012.

Det er stengt for kommentarer.