Årets Lindemanprisvinner passerte 60 i 2019. Men jobben er langt fra gjort ennå, mener Per Gisle Haagenrud.

 -Jeg har fortsatt enormt stor glede av å undervise, og så lenge den sterke drivkraften er der skal jeg holde det gående.

I 2020 kan Haagenrud se tilbake på 15 år som pedagog på heltid. I 2005 sa han opp en fast jobb som 1.fiolinist i Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) – orkesteret han ble ansatt i 25 år tidligere.  

Nå var ikke pedagog-drømmen- og virksomheten av ny dato. Allerede som 17-åring, og i gang med musikkstudiene, fikk han klar beskjed fra sin lærer Leif Jørgensen: «Skal du bli en god musiker eller god lærer, må du kunne noe om begge deler.»  Så jeg ble pusha der. Jeg var ferdig med en fiolintime på musikkhøgskolen og klar for å gå hjem. Men så sier Jørgensen at nei, du kan ikke gå hjem ennå. Det kommer en elev til deg som du skal undervise. Og sånn var det vel egentlig det begynte.

 Og mye undervisning ble det. Også gjennom årene i BFO. Stikkord her er De unges orkesterforbund i Hordaland, sommerskolen på Halsnøy, kulturskolen i Bergen, Griegakademiet, Valdres sommersymfoni, Barratt Due i Bergen og musikklinja på Langhaugen vgs i Bergen.

Vi skal komme tilbake til pedagogen Haagenrud. Men først litt om oppveksten på Gjøvik.

Strengt talt så var sjansene store for at Per Gisle Haagenrud kunne endt opp med et helt annet instrument, nemlig trekkspillet. Både farfaren, og spesielt faren, Henry Haagenrud, var anerkjente og dyktige trekkspillere.

MYE TREKKSPILL

-Det var mildt sagt mye trekkspill rundt meg i oppveksten, ja. Far var en svært god musiker, og kunne helt sikkert ha studert musikk. Men for hans generasjon var det viktig å ha en fast jobb for å forsørge familien, og så fikk musikkvirksomheten bli noe man gjorde på si. Han var en av de største trekkspillvirtuoser vi har hatt og hans mange komposisjoner brukes ofte av dagens utøvere.

Men han ville ikke at Per Gisle eller søsteren Anita skulle følge i hans instrumentfotspor.

-Nei, verken jeg eller søsteren min ble trekkspillere. Hun ble pianist og pedagog. Selv begynte jeg med fiolin i seksårsalderen – hos Rolf Bækkelund på Gjøvik. Det ble veldig fort spennende å lære seg et strykeinstrument. Det musikalske miljøet under ledelse av Rolf Bækkelund ble helt avgjørende for meg og mitt liv, i og med musikken. Fiolintimer, kvartettøvelser, orkesterspill. Et fantastisk sted å vokse opp.

I 1995 fikk Per Gisle tilbud om å ta over kulturskolen på Gjøvik – som bydirigent, rektor og lærer.

-Da gikk jeg noen runder med meg selv. Det var et svært fristende tilbud, men å bryte opp fra Bergen føltes ikke riktig.  

I løpet av ungdomstida var Haagenrud også borti hardingfela en periode. Og han spilte jazz og var mye brukt som studiomusiker.

-Jeg tror nok det har vært en berikelse for meg som lærer at jeg har vært innom alt fra folkemusikk til jazz og pop.

Er du opptatt av folkemusikk?

 -Jeg fikk låne en hardingfele noen år, og spilte mye gammeldans og folkemusikk. Et spennende instrument som har blitt veldig populært hos de yngre. Det musikalske og tekniske nivået hos flere av elevene på hardingfele har blitt svært høyt.

Annen erfaring i ungdomstida?

-Jeg var så heldig å få jobbe med Morten Gunnar Larsen og hans Ophelia Ragtime Orhestra på slutten av 70-tallet. En utrolig lærerik periode. Dette var noe helt annet enn hva jeg som fiolinist pleide å mestre. Å få bruke instrumentet på denne måten var en helt ny opplevelse. Improvisasjon hadde jeg ikke vært kjent med. Men den erfaringen det ga meg det året jeg spilte med disse fantastiske musikerne,  har vært til stor nytte og hjelp senere i livet.

-Ellers var Ungdomssymfonikerne på Elverum årets høydepunkt for mange av oss unge musikere. Karsten Andersen, Harry Kvebæk og Leif Jørgensen.Vi hadde enorm respekt for disse fantastiske musikerne og lærerne, og de tre  var sterkt delaktig i mitt valg av yrkesvei. Vi ble kjent med de store symfoniske komponistene, musiserte med dem som var bedre, sugde inn all erfaring og lærdom. Et unikt orkesterkurs,  med opplevelser for livet.

FAST JOBB

Mens Per Gisle gikk på musikkhøgskolen fikk norsk orkesterliv et løft. Staten begynte å gi ekstra tilskudd til symfoniorkestrene, og det gjorde det mulig, blant annet for Bergen Filharmoniske Orkester, å øke antall musikere. Så da BFO utlyste en stilling som førstefiolinist i 1979, søkte Per Gisle, reiste bort på prøvespill og fikk jobben.

-Da var jeg 19.  Det kom litt brått på, og jeg tenkte nok: skal jeg ta en fast jobb allerede?  Læreren min, Leif Jørgensen, var ikke i tvil: prøvespill, og ta jobben om du får den! Så jeg takket ja – selv om jeg egentlig ikke var ferdig med studiene ennå.

-Jeg hadde vikariert i Oslofilharmonien siden 1978, så jeg hadde noe erfaring fra det å jobbe med og i et orkester, og hadde sett hvor fantastisk det var.

Det ble 25 år i BFO. Talløse konserter i inn og utland. Utrolig mange gode og fine minner. Legendariske dirigenter og solister. Masse lærdom å ta med seg.

-Men det å kunne ofre seg 100% for undervisningen lot seg ikke gjøre med full orkesterjobb. Jeg valgte derfor å si opp min jobb i BFO for å kunne undervise på heltid.

Nå jobber Per Gisle ved Bergen Kulturskole, musikklinjen ved Langhaugen videregående og Barratt Due avd Bergen.

Hva gir det deg å undervise?

-Dette med å se resultater av det du har lært selv. At du kan gi videre den kompetansen du har opparbeidet. Se at det bærer frukter. Skape et miljø. Å være med og prege unge menneskers liv. Mange av mine tidligere elever sitter nå i flere av landets profesjonelle orkestre. Det viktigste for meg som lærer er å utvikle elevens potensiale. Skape en solid plattform så det blir enkelt for eleven å utvikle seg videre.

ULIKE FORMER FOR TALENT

Men jobber du stort sett med talenter?

-Alle elever har vel en form for talent, om enn på veldig ulike måter. Noen har talent for å øve. Andre har talent for det tekniske osv. I enkelte tilfeller dukker det opp unge mennesker som har noe helt spesielt ved seg. Du skal kunne utvikle disse egenskapene på en riktig måte. Det er en stor oppgave. Men det er dette som gjør læreryrket så fantastisk utfordrende.

Har det hendt at du har vært nødt til å si til enkelte at du ikke tror vedkommende skal satse på å bli musiker?

-Ja, det har det. Men vi begynner ganske tidlig å legge både en plan A, B og C for elevene. Alle skal ikke  bli musikere. Men du kan bruke musikken til så mye.  Du kan bli lærer, du kan studere musikkvitenskap, musikkterapi osv. Det er så mye man kan gjøre innen musikk, uten nødvendigvis å bli utøvende.

-Så vi har hele tiden med oss en ide eller tanke om at man alltids kan bruke musikken til noe. Så jeg prøver å legge en plan, sammen med elevene. Gi dem en fornuftig orientering om hva fremtiden kan bringe.      

Hender det at elevens ambisjoner kan være større enn det som er virkeligheten?

-Ja, jeg tror nok av og til at elever ikke ser realiteten i ting. Derfor er det også viktig, og så tidlig som mulig, å få dem til å bli sine egne lærere. Det skaper en større seriøsitet rundt arbeidet. De må forstå hvor mye arbeid som må gjøres for å oppnå resultater.

-Altså, dette med talent… Det er nå greit å ha et talent for å spille eller synge. Men du skal også ha talent for å øve. Ønske om en sterkere tilknytning til musikken og musikkteorien er viktige momenter, og å gå mer i dybden.

Finns det noen mal for hvordan man kan utvikle en musiker?

-Elevene er forskjellig skrudd sammen. Det er ikke to som er like. Og det er også noe av det som gjør jobben så utrolig interessant. Du må hele tiden tilnærme deg den enkelte. Hver elev har sin individuelle måte å utvikle seg på.

TALENTER Å TA AV

Når vet du om en ung musiker kan bli en virkelig god musiker?

-Jeg opplever noen ganger at unge elever har den nødvendige musikaliteten som skal til for å lykkes. De løser raskt øvenøkkelen og blir effektive og smarte i måten å jobbe på. Det er kanskje noe av det viktigste for å få maksimalt ut av den tiden du bruker på instrumentet. Fordi elevene utvikler seg så forskjellig, vil det være vanskelig å vite om de kan bli virkelig gode musikere.  

Hvorfor det ble viktig for dere å skape et miljø for talentutvikling i Bergen?

-I utgangspunktet er det jo talenter å ta av. Men du må bygge og lage et miljø for dem, slik at vi sammen kan føle at vi får til noe. Helt fra jeg selv var ung, har den sosiale biten rundt musiseringen vært viktig. Fellesskapet og samhørigheten rundt aktivitetene er en avgjørende faktor. Treffe andre ungdommer med samme interesser.

-I dag har vi et veldig godt opplegg på Kulturskolen i Bergen som ivaretar talentsatsingen helt fra de yngste. Du må bruke ekstra ressurser ikke bare på de som har nådd lengst, men også la de yngste elevene få de nødvendige utfordringene via mange glimrende pedagoger, flere fordypningstilbud, orkesterkurs, Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester, Barratt Due avd Bergen og Langhaugen videregående. Alt dette er faktorer som har bidratt til at bergensmiljøet hevder seg sterkt nasjonalt.

Hva som er din styrke som pedagog?

-Jeg har vært heldig som har hatt lærere som Rolf Bækkelund og Leif Jørgensen. Å ha lærere hvor du føler deg trygg. Lærere med kompetanse innenfor musikk og livslæring. Ærlige mennesker som gjør deg til et musisk menneske med all sin erfaring. Å bli tatt vare på. Mange viktige elementer å ta med seg ved siden av din egen kompetanse gjennom et langt musikerliv.

-Å skape et miljø er kanskje helt avgjørende. Behandle elevene profesjonelt. Snakke med dem, ikke bare til. Men også være en tydelig og bestemt lærer, og få elevene til å tro på seg selv.

Nå er du passert 60. Er jobben din gjort?

-Jeg har fortsatt enorm glede av å undervise. Ønsket om å utvikle seg ytterligere som pedagog er svært motiverende. Jeg håper også at jeg kan inspirere unge musikere til å videreføre lærergjerningen. Det er utrolig viktig for norsk musikkliv at vi også utdanner pedagoger.

 Omtrent alle i din nære familie driver med musikk. Også barna dine, Ole Cristian og Emilie. Pusha du dem til å bli musikere?

 -Ingen ting var bestemt. Men de viste tidlig interesse for musikken. Ole Christian valgte piano og Emilie fiolinen. De gikk ut fra Musikkhøgskolen med Diplom-og Master studie.

Men har du hatt ungene som elever?

-Både Emilie og Ole Christian har hatt glimrende lærere på Barratt Due og Norges Musikkhøgskole, men det har naturligvis vært mye musisering i familien.

TILLITSVALGT

Du har også jobbet med fagforeningsarbeid?

-Ja, jeg var tillitsvalgt og satt i styret i musikerforbundet i tre perioder på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. En spennende tid, da orkestrene i Norge var i en rivende utvikling.  Jeg synes også årene som orkesterformann i BFO var spennende, og der jeg lærte mye om dynamikken mellom administrasjon og musikere.

Og nå får du Lindemanprisen. Hva tenkte du da Einar Solbu ringte og fortalte at du skulle få prisen?

-I utgangspunktet synes jeg bare det å bli nominert var kjempestort.  Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av dette med priser.  Men da Einar Solbu ringte ble jeg veldig overasket. Det er en stor ære å få denne prisen, synes jeg.

Dette er Per Gisle Haagenrud. Les mer HER