Runar Tafjords livsmotto er lytt, lær, skap og del. Og ettersom han fortsatt synes han lærer mye og har masse å dele med andre, så har han ikke tenkt å bli pensjonist på mange år ennå. Nå får hornisten og pedagogen Lindemanprisen for 2023.

-Sjokkert og beæret, sier 65-åringen, som hadde sine første gåsehud-opplevelser med musikk allerede som liten gutt.

-Far spilte trekkspill. Heimen vår i Langevåg var full av musikk, og jeg kan huske at jeg, min tvillingbror Terje og min eldstebror Stein Erik fikk sitte i stua når far skulle øve med bandet sitt, Tafjord Kvartett. Det svingte bra i stua vår da, musikere smilte, ble røde kinna og «fikk fot» mens de spilte. Jeg ble varm i kroppen og begynte å svette, så sterkt var det. Og jeg fikk med en gang abstinenser, og ville ha mer. Jeg var kanskje 4-5 år den gangen.

-Disse øyeblikkene sitter som spikret i minnet; at musikkens magi kan være så sterk både for voksne og barn, og på samme tid.

I denne samtalen deler årets Lindemanprisvinner noen inntrykk fra et langt liv som musiker og pedagog. Men lå det egentlig tidlig i kortene at søsknene Runar, Terje og Stein Erik Tafjord skulle bli musikere?  

-Nei, det gjorde nok ikke det, forteller han.

-Til å begynne med lærte vi jo å spille på gehør. Uten noter. Vi fikk lov til å leke oss med musikken, sammen med de voksne i familiebandet. Jeg kaller det «å få sitte på», og det var en fantastisk opplevelse. Dette fortsatte vi med gjennom ungdomstida, etter hvert også i korps, band og andre samspillopplegg. Selv om vi etter hvert naturligvis også lærte oss noter.

-Så møtte vi jo Førde-tvillingene Helge og Jarle og lillebroren deres, Jan Magne. Vi bestemte oss for at vi ville spille sammen, eller leke sammen som vi kalte det.  Vi utdannet oss på forskjellige steder. Stein Erik og jeg i Oslo, Førde-gjengen i Trondheim. Dermed fikk vi også litt forskjellige innfallsvinkler som kom godt med på starten av The Brazz Brothers.

Vi skal komme tilbake til The Brazz Brothers, dette unike samspillprosjektet som nå har holdt det gående uten stopp i over 40 år.

For – Runar Tafjord får Lindemanprisen som pedagog. Men han er så mye mer enn det. Han er utøver, instruktør, dirigent, komponist og musikalsk tilrettelegger. Så hva er han egentlig mest?

– Jeg er jo i første rekke utøver. En som henter ferskvare og som jeg formidler til elever som jeg har, til ensembler som jeg dirigerer, eller til musikk som jeg komponerer eller arrangerer. Men samtidig er utøvingen den delen av meg som det strømmer mest musikk gjennom og som jeg kan formidle videre til andre.  

-Det å være pedagog henger jo også i min verden mye sammen med det å være utøver. Som utøver er du faktisk en formidler av et budskap. Også instrumentalteknikken og metodikken som jeg bruker henger veldig sammen med det.

Men du hadde allerede vært dirigent og jobbet med undervisning, før du begynte på Norges musikkhøgskole?

-Ja, mens jeg ventet på å avtjene militærtjenesten så dirigerte jeg et skolekorps. Da kjente jeg at dette var en riktig vei, og at det var en måte å utøve og formidle musikk på som gjorde oss litt bedre enn oss selv – hver gang vi møttes. Å musisere sammen, i et fellesskap.

Men hva var du egentlig da du gikk på NMH? Pedagog eller utøver?

-Det spørsmålet er vel fortsatt aktuelt den dag i dag. Men den gangen følte jeg meg nok mest som utøver, siden erfaringsgrunnlaget hjemmefra var mest knyttet til utøving og samspill. Jeg syntes de pedagogiske fagene på NMH var veldig interessante, og ikke minst psykologien i det. Jeg hadde blant andre Joar Rørmark som lærer, og hans lekne innstilling, innspill og diskusjoner i klassen ble av stor betydning for meg.

Etter NMH ble det et par år som frilanser i Stabsmusikken, samt turne med forskjellige orkestre og med The Brazz Brothers. Han var også med i Ytre Suløens Jassensemble en periode, og det var første gang han spilte tradjazz med hornet sitt. Det syntes han var positivt utfordrende, han måtte blåse for harde livet og var dønn sliten etter hver konsert.

-I en periode kombinerte jeg jazz og klassisk. Da kjente jeg også at den friheten det ga å spille jazz, den var helt ubeskrivelig. Så siden det har jeg bare fortsatt. Men jeg spiller fortsatt klassisk når anledningen byr seg.

Men det var altså som klassisk utøver på valthorn du begynte på NMH?

-I utgangspunktet, ja. Det var ikke etablert høyere utdanningstilbud for jazz eller jazzmetodikk på 80-tallet, da jeg studerte. På NMH var jeg så heldig å få instrumentalundervisning både av Odd Ulleberg, Frøydis Ree Wekre og Kjell Erik Arnesen. Det var stort. Jeg må også nevne fløytisten Ørnulf Guldbrandsen som under interpretasjonstimer var en enorm inspirasjonskilde. Han levendegjorde musikken langt utover notearket. Men jeg dro også med meg litt av det som jeg hadde fra oppveksten, altså dansemusikken og trekkspilljazzen som gikk på gehør og der jeg også spilte bass. Og bassen er jo fundamentet for all harmonisering, og det tror jeg har hjulpet meg mye.

Etter NMH ble det altså en del orkesterspilling. Og mye med Harmonien i Bergen.

-En fantastisk gjeng med utrolig flotte musikere. Fred Johannesen satt som solohornist og han var en enorm inspirasjonskilde for meg. Der var klangen og musikanten. I Harmonien fikk jeg også en stor opplevelse i møtet med den russiske dirigenten Dmitrij Kitajenko. Han greide å hente ut masse lyst og vilje fra hver og en musiker i orkesteret. Der var faktisk noen sekunder jeg følte meg vektløs.

-Jeg tenkte at her er det noe å hente som jeg kan bruke. For vi er jo hele tida på jakt etter noe som vi kan bli bedre på. Så det var en svært fin periode med ham og der det naturligvis også ble møter med mye utrolig fin musikk.

-Når jeg dirigerer korps så er det på prosjektbasis. Da griper jeg gjerne tak i Bach eller annen klassisk musikk. Jeg slipper aldri helt taket i den fantastiske, klassiske musikken. Den er med meg hele tida. 

Hvorfor ble det valthorn?

-He he. Det var en tilfeldighet. Dirigenten i Langevåg musikkorps ville at noen skulle begynne å spille horn. Jeg hadde egentlig startet med trompet, men så spurte han om jeg kunne tenke meg horn i stedet. Og så ble det slik. En gave, egentlig. Jeg fikk et halvt år undervisning med en hornlærer som kom i buss fra Stranda til Langevågen. Han brukte sikkert tre timer på reisen, så øvde vi i tre kvarter og så reise han hjem igjen. Men det ble en fin start for meg og hornet.

Hva er det med valthornet som gjør det til et fantastisk instrument?

-Først og fremst er det klangen.  Det har en rolig tone som tiltaler meg veldig sterkt. Og det er jo også det vi jobber med når vi underviser, at vi skal finne den riktige klangen, at hver tone skal være en juvel. Jeg har brukt mange år på å komme dit jeg er i dag. Men jeg tror nå at jeg har fått min personlige klang, og som jeg kan dele med andre. Men de skal ikke ha min klang, de skal tvert imot utvikle sin egen. Hver gang jeg møter elever er det viktig for meg at vi har en opplevelsesfaktor for å skape en motivasjon frem til neste gang vi møtes. Og der er klangen et viktig element.

Ja, hva er din personlige klang?

-Jeg vil si at den er litt spiss og rund. Eller også varm og vennlig. Rett og slett utifra sammenhengen jeg spiller i.

Du har aldri vurdert å bytte instrument?

-Nei, men jeg leker meg fortsatt med bassen. Både kontrabass og elbass.  Litt også fordi jeg skal skrive for andre instrumenter. Og bassen er et harmonisk fundament i alt dette.

Vi skal tilbake til Brazz Brothers. Starten fant altså sted i 1981. Men var The Brazz Brothers dels et «barn» av Ytre Suløens Jazzensemble?

-I en viss sammenheng var det nok det. For både Førde-tvillingene og min bror Stein Erik begynte først i Ytre Suløen. Vi som var litt yngre (Jan Magne og jeg) satt og hørte på, med store øyne og store ører – og hakeslepp. Og ble kraftig inspirert av de vi hørte, naturligvis.

-Noe av det som var fint med musikkmiljøet hjemme var at det ikke var noe skille mellom ung og gammel. Alle var inkludert, og alle hadde lyst til å dele. Ikke ulikt det man opplever i folkemusikkmiljøet, synes jeg.

-Samtidig med starten på The Brazz Brothers så var vi jo alle under utdanning. Selv ble jeg frilanser etter NMH og spilte mye med forskjellige orkestre. Jeg hadde utdannet meg på Musikkhøgskolen i musikkpedagogikk, men følte nok at jeg gikk på to studier samtidig, ettersom jeg også fulgte instrumentallinja.  Men det var en fantastisk fin opplevelse.

The Brazz Brothers er tuba, to trompeter, trombone, trommer – og valthorn?

Ja, vi startet i utgangspunktet som en klassisk messingkvintettbesetning. Så fikk vi ganske raskt med oss en trommis, siden repertoaret vårt ganske kjapt tok av i retning jazz og rytmisk musikk.  Jeg føler at valthornet er det instrumentet som gjør at den grove og den lyse messingen i The Brazz Brothers smelter sammen. Jeg ser også i andre sammenhenger at klangen i hornet ofte blir limet i musikken.

Hva gir det deg å spille med The Brazz Brothers?

-Det gir meg frihet. Og alle i The Brazz Brothers gir hverandre frihet til å definere både sin egen klang og rolle. Det som forundrer meg – nå har jeg hatt denne gruppa som arbeidsplass i 42 år – er at vi fortsatt gleder oss til hver gang vi skal møtes. Alltid. Og vi har aldri avlyst en jobb på disse årene.

Vi bor litt spredt – to i Ålesund, to mann i Oslo og to i Trondheim. Men selv om alle i The Brazz Brothers har gjort og gjør ting hver for seg, er og har dette bandet vært selve grunnsteinen. Og så lenge vi klarer å stå så skal vi fortsette.

Det finnes ikke noe The Brazz Brothers Junior?

-Nei. Det var noen oppe i Mosjøen som kalte seg Brazz Sisters. Men nei, ingen av våre barn er der. Men vi har jo egentlig tusenvis av barn som vi har møtt på vår vei som utøvere og kursholdere. På godt og vondt så har vi den rollen at vi kommer til et sted, underviser i 1-2 dager, skaper musikalske opplevelser og så stikker vi. Altså, vi tenner på, og så stikker vi av. Men dette er også et privilegium. Kanskje møter vi de samme musikantene etter et år eller to, og så ser vi at det har skjedd noe med dem – vi kobler oss på igjen.

Men når du kommer et sted og tenner på, kan du da være sikker på at det fortsetter å brenne?

-Det er jeg helt sikker på. Garantert. For vi får også et løft av dette. Når vi spiller og synger sammen med barn så er vi at alle like. Ingen er primadonnaer, alle putter sitt beste i potten.

I dette arbeidet er improvisasjon og rytmisk musikalsk lek viktige byggesteiner. Og ikke minst: gehørspill. Men hva er det egentlig?

-Kort sagt: vi går rett på musikken. Vi spiller først, og elevene hermer (eller at de lager sine egne stemmer). Og vi spiller sammen med dem. Da ser vi at vi får en bonus, vi får musikalske dialekter i tillegg. Slik som i folkemusikken. Det er en lett og en tilgjengelig måte å komme inn i musikken på. Det gjør også at fasiten på musikken ligger hos eleven. Ikke på et ark med noter.  Men det tar tid. Man må bruke lang tid på det. Men det er spennende, synes jeg.

-Og så bruker jeg gehørspill hver gang jeg møter en elev. I oppvarmingen begynner vi bare å spille på en akkord. Eleven følger meg, og jeg følger han eller henne. Vi «sitter litt på» med hverandre. Det siste er viktig, for alle elever er forskjellige. Jeg leter hos den enkelte; hva har du? Da kommer lytting inn som en viktig del.

Men hva blir forskjellen på å lære etter gehør eller etter noter?

-Først og fremst å komme nært inn på dialekten i musikken. På en stemning, et uttrykk, en fremdrift og en rytmikk (som kanskje er uleselig for barn). Hukommelsen trimmes, jeg tror det vi lærer på gehør sitter lenger i kroppen. Når for eksempel en ung hornist skal begynne å spille etter noter så er det faktisk et nytt skriftspråk, som tar mye av hjernekapasiteten. Det skal det også gjøre. Men jeg mener at det å bruke gehør som utgangspunkt er veien å gå. Jeg tenker på Mozart. Jeg er sikker på at de både improviserte og brukte auditiv læring også på den tida. Jeg er egentlig ikke så opptatt av forskjellene, vi trenger vel både noteskrift og musikalsk hukommelse?

-Mesterne i gehørspill i mitt miljø er jo The Brazz Brothers. Vi har jobbet med det i hele vår tid, og slik sett kunne alle i bandet ha fått denne prisen. Det er et fantastisk kollegium å jobbe i, og veldig utviklende. Og så føler jeg faktisk at vi blir bedre og bedre, selv om vi har holdt på så lenge.

Kan hvem som helst lære seg å spille på gehør?

-Ja.

Eller må man ha litt musikkfølelse, eller forståelse?

-Jeg mener at musikkfølelse kan bygges opp. Og at enhver ikke bare kan synge med det nebb de har, men også spille et instrument. Musikk er for alle, og det ser jeg kanskje spesielt godt gjennom det arbeidet jeg har gjort med Fargespill.

-Fargespill ble først etablert i Bergen for 20 år siden av Sissel Saue og Ole Hamre. Dette ble adoptert til Ålesund for syv år siden. Da var det kommet flyktninger fra flere land til byen. På det meste var det flyktninger fra 34-35 land. De kan komme til Fargespill med bare en liten frase. Jeg husker ei lita jente fra Afghanistan. Hun var så stolt, hun hadde en liten melodistubb. Det var som å få en liten gave.

-Alle vi som er med og jobber i Fargespill Ålesund har en 20 prosent stilling i kulturskolen. Det er nesten ingen ting, men det er nok til at vi kan møtes en gang i uka.

-Og nå er det ca 60 barn og unge som er med i Ålesund, fra 8-9 år og opp til 25. Vi har ei hovedforestilling i året i tillegg til noen mindre konserter. Vi bruker et år på å samle sammen og foredle gavene (melodier og tekster) fra alle disse ungdommene. Og har de ingen så legge vi fram forslag, som en gave til dem. Så det er et veldig gavmildt miljø.

Hva gir det deg å være med der?

-For det første er det altoppslukende. Du går og tenker på det hele tiden. Det gir mening med det jeg gjør, ja, egentlig representerer det på mange vis en oppsummering av alt jeg har gjort hele livet. Ellers – og ikke minst – er det å se gnisten i øynene til disse barna. Da blir jeg minnet på hvorfor jeg begynte med musikk, og da er jeg tilbake til den abstinensen jeg fikk som fireåring hjemme i stua sammen med faren min.

Snakker vi her også om drivkraft?

-Absolutt. Men drivkraften ligger jo mest i uttrykket hos den enkelte. Jeg speiler meg i dem og i publikum. Men de speiler seg også i meg, så det oppstår et samspill der som er kjempeviktig.

Dette kommer til å fortsette i Ålesund?

-Helt sikkert. Og jeg tror det blir mer av Fargespill i hele landet. Jeg synes jo at det multietniske ​barne- og ungdomsprosjektet som Fargespill er og som Ole Hamre og Sissel Saue etablerte for 20 år siden, er bare helt genialt.

-Samtidig er det jo også et kunstprosjekt. Ikke en ungdomsklubb. Vi går etter kjernen i musikken. Det er ganske krevende, men kanskje er det dette vi har øvd et helt liv for å møte. Et møte med noe man ikke kan forutse. Det ukjente. Vi møter for eksempel melodier fra Iran, hvor vi vet ikke hvor eneren er. Men da må vi få dem til å danse. Da ser vi plutselig hvor tyngden i musikken ligger, at det er bevegelse som ligger til grunn.

Å jobbe med barn, hvor viktig er det for deg og hva gir det deg?

-Akkurat nå er det faktisk det viktigste jeg gjør. Å jobbe med og å spille med barn. At jeg har en utøvende rolle sammen med dem. Å se at jeg kan tenne en gnist eller få fram en lyst hos dem til å spille og til å fortsette. Da kommer også opplevelsesfaktoren, som er et must hver gang vi møtes. Slik at når vi går ut av den tilstanden som rår når vi er sammen, så har vi lyst på mer og ser fram mot neste møte. Det er ikke alltid lett å få til, men jeg prøver å få den gnisten til å være der. Da leter vi alltid etter det beste vi har i oss. Og så prøver vi å løfte det nest beste opp på samme nivå.

Du blir 66 i desember i år. Tenkt noe på pensjonsalder?

-Ja, jeg har satt et tall. 90!

-Nei da, men jeg skal holde på så lenge jeg kan. Det har sammenheng med at livslang læring er viktig for meg. Det vil si, egentlig er det viktig for alle. Jeg ser jo ikke for meg et liv uten musikk eller uten å kunne dele musikken min med andre. Og så er jeg jo genuint nysgjerrig. Jeg har et livsmotto og det er «lytt, lær, skap og del». Det prøver jeg også å formidle til mine elever eller de jeg jobber sammen med. Vi er nødt til å være rause, spesielt når man jobber med musikk.

Slik sett er det jo raust av deg å dele ut De Unges Lindemanpris til Mira Thiruchelvam?

-Første gang jeg hørte henne bare smeltet jeg. Hun har en klang og en musisering som representerer noe helt nytt. Og siden har jeg fulgt med på hva hun har holdt på med. Hun stråler, synes jeg.

 Da Einar Solbu ringte og sa du skulle få prisen, hva tenkte du da?

-Først så stod det helt stille. Det kom jo som lyn fra klar himmel, og var absolutt ikke noe jeg hadde sett for meg. Ikke visste jeg at jeg var nominert til prisen, heller. Men det er en stor ære. Virkelig. Etter at jeg hadde fått beskjed om prisen måtte jeg gå inn på Lindeman-sidene og se hvem som hadde fått den tidligere. Da fikk jeg nok et lite hakeslepp. Så ja, dette er veldig stort.

På tampen av intervjuet snakker vi litt om det å sette ord på det man driver med. Ikke så lett, bestandig, mener Runar.

-Ofte så uttaler jo musikere seg via instrumentet sitt. For egen del så er det slik at siden jeg driver mye med instruksjon så er jeg også nødt til å sette ord på ting. Men jeg bruker mest auditive løsninger, og synger mye. Når jeg instruerer et storband så sitter jo musikerne med noter. Men i instruksjonen tyr jeg gjerne til sang. Jeg synger i det hele tatt mye.  For meg er sangen eller klangen, måten å synge på, et ideal for meg som instrumentalist.

Men når en musiker som deg skal sette seg ned og høre på musikk, hva da?

-Siden jeg jobber en del med arrangering og komponering så tenker jeg tekstur. Form og tekstur. Og harmoni. Det er noe av jeg lytter mest på. Jeg abonnerer også på musikkanalen Mezzo, der finner jeg mye bra. Og så prøver jeg å få med meg live-konserter, gjerne sammen med kona mi, Magnhild – som også er hornist. Vi var i Operaen i vinter og fikk oppleve Elektra, med Elisabeth Teige fra Ålesund. Det ble en heftig og stor opplevelse. Richard Strauss altså, fantastisk musikk og flott orkester!

Men spørsmålet var kanskje mer hvem du lytter på?

-Jeg lytter på veldig mye. Mye klassisk og jazz, men også worldmusikk fra hele verden. Akkurat nå går i det syrisk og norsk folkemusikk. Som tidligere nevnt lytter jeg også gjerne på klassisk musikk, som Bach, Mozart, Mahler, Bruckner og Richard Strauss – for å nevne noen.

Og kanskje dukker det siste opp i Runars nyeste prosjekt, en historisk gjenskaping av det som var blant hans første store musikkopplevelser, Tafjord kvartett med hans far.

-De var aktive på 50- og 60-tallet og spilte først og fremst musikk til dans. Men de var også tidlig ute med å spille jazz, og det finns noen opptak med dem i NRK.

-Så vi tenkte, dette er jo musikk vi trigges av. Vi har funnet fram repertoaret fra den gang, spiller litt av det og går så over i nye ting. Vi hadde flere konserter i Ålesund sist juni, og det blir sikkert noen til etter hvert.  Den nye Tafjord-kvartetten er min bror Stein Erik på tuba, min tvillingbror Terje på klarinett, meg på horn og så er det sønnen til Stein Erik, Elias på trommer. Han er utdanna på jazzlinja i Trondheim. Så har vi jo Stein Eriks eldste datter, Hild Sofie Tafjord, hun spiller også horn. Vi skal nok få med henne også, når vi spiller igjen.

Framtida er alltid uforutsigbar, men Runar har mange planer for åra framover.