Da Maja Solveig Kjelstrup Ratkje var ferdig med videregående var hun egentlig klar for å studere realfag. Et «hvileår» på Toneheim folkehøgskole sørget imidlertid for en solid kursendring. Og godt var det, vil mange mene. Også Maja selv.

Nå får hun Lindemanprisen som komponist.

I denne samtalen, som ble gjort i månedsskiftet mai/juni, forteller Maja Solveig Kjelstrup Ratkje blant annet om sin musikalske karrierevei, hvorfor hun ble komponist, hvordan utøveren av og til står i veien for komponisten, om hvordan det er å leve sammen med en musiker, hvilke verk hun anser som sine viktigste, hvordan politikk og musikk må henge sammen, og mere til.

Men hva tenkte hun da styreleder Einar Solbu i Lindemans Legat ringte og fortalte at hun skulle få prisen?

-.Jeg trodde jeg skulle bli spurt om å gjøre noe på et seminar eller på musikkhøgskolen.  Jeg tenkte i hvert fall ikke at det handlet om Lindemanprisen. Så det kom som lyn fra klar himmel, jeg ble både sjokkert og glad på samme tid.

Nå er det ikke første gang du får en pris, så er det noe spesielt med Lindemanprisen?

-Det er jo den viktigste musikkprisen i Norge. Rett og slett.  Det er bare å se på hvem som har fått den før. Jeg visste at blant andre Sidsel Endresen, Olav Anton Thommessen og mange andre dyktige folk har fått den. Så det er litt av et selskap jeg havner i.

Har du noe forhold til Lindemennene?

-Jeg forbinder dem først og fremst med kirkemusikk. Jeg fikk jo også et forhold til Lindemansalen i min studietid ved NMH, og skjønte da hvem de var. Jeg liker det at man lager en tradisjon, der man bruker de store klassiske navnene til også å knytte til seg de nye. Det gjør man jo egentlig med en sånn pris, også fordi man gir prisen til folk som gjør noe helt annet enn det man forbinder med Lindeman og tradisjonen rundt det.

Har du gjort deg noen tanker om hva du skal bruke prisen til?

-Om jeg ser bort fra at det dreier seg om en større pengesum som er utrolig kjærkommen når man er frilans kunstner, så håper jeg jo at prisen kan føre til at flere oppdager musikken min.  At flere vil høre den, at kanskje flere musikere vil framføre komposisjonene mine.

-For – det er ikke til å stikke under en stol at samtidsmusikken er veldig marginalisert i samfunnet vårt. Så en slik pris vil bety økt synlighet. Men jeg vil jo helst flytte fokus bort fra min person og over på det jeg lager.

Er det vanskelig?

-I hvert fall om man er en profilert utøver. Med tanke på det å ta plass så føler jeg nok ofte at utøveren S. K. Ratkje setter komponisten S. K.Ratkje i skyggen. I forhold til synlighet er det lettere å få øye på en utøver enn en komponist. Men det er jo det jeg er. En komponist, en skapende musiker.

Og den skapende musikeren Maja S- K. Ratkje dukket opp ganske tidlig under oppveksten i Trondheim..

-Jeg skjønte det ganske tidlig inni meg, men jeg hadde ikke ord for det. Jeg komponerte ganske mye på piano fra 7-8-årsalderen. Dels ganske ville ting, men også melodiske ting. Jeg husker godt følelsen av hvor spennende det var å lage noe nytt. Men jeg hadde ikke hørt om noen levende komponister, og jeg hadde ingen planer om å drive med musikk på heltid.

Maja gikk videregående på Strinda i Trondheim. Med fordypning i fysikk og matematikk.

-Jeg hadde ganske lett for realfag. Moren min er professor i kjemi, og det lå nok også en tanke bak om at man med en realfagutdanning lett ville få jobb seinere i livet. Og jeg syntes realfag var gøy.

-Samtidig holdt jeg på med musikk på fritida, og spilte mer og mer. Så da jeg var ferdig på vgs skulle jeg ta et friår og gå på folkehøgskole, før en teknisk utdannelse.

Maja havnet på Toneheim utenfor Hamar. Mest for å leke litt, sier hun. Hun visste at hun skulle studere noe helt annet etterpå. Men så var hun kanskje tatt av musikken allerede, selv om hun fortsatt så på det som en hobby.

-Det skjedde ting i løpet av året på Toneheim. Det ble et vendepunkt. Jeg møtte blant andre Hild Sofie Tafjord som jeg spiller med i SPUNK. Vi laget jazzband, spilte standardlåter. Jeg var med i kor, og til avslutninga på skolen laget jeg et eget verk. Men jeg hadde ingen bevissthet om at jeg var god til noe da jeg begynte der. Jeg hadde egentlig dårlig selvtillit. Den ble bedre i løpet av året på Toneheim. Og da fikk jeg også vite at det faktisk gikk an å studere komposisjon og at man kunne gjøre det på musikkhøgskolen. Mange av dem jeg gikk sammen med på Toneheim søkte seg til NMH. Det gjorde jeg også, men kom ikke inn på første forsøket.

-Men jeg ble oppmuntret til å søke igjen og gjorde det året etter. Jeg flyttet til Oslo etter Toneheim, tok forberedende og meldte meg opp i musikk grunnfag, for å holde musikken i gang.  Jeg begynte å ta timer i komposisjon. Og så gikk jeg på alt av ny musikk og nyjazz-konserter og kunstutstillinger. Jeg sugde til meg som en svamp, for det var så mye som skulle læres. Jeg kom inn på NMH året etter og da var det ingen som skulle tro at jeg ikke hadde musikklinje fra vgs. Så det gikk veldig bra.

.

Maja gikk på NMH fra 1996 til 2000. Hun ble uteksaminert fra komposisjonsstudiet med historiens høyeste karakter. Gjennom årene på NMH (og senere) ble hun involvert i en rekke forskjellige prosjekter. Både som komponist og som utøver.

Men har hun noen grense mellom utøveren og komponisten?

-Det spørs litt på hva slags prosjekt det dreier seg om. Om jeg synger med POING er det oftest andres musikk jeg framfører. Kanskje er det det prosjektet der jeg føler meg mest som en musiker. Eller når jeg spiller fele og folkemusikk med spelemannslaget her på Svartskog. Enkelte ganger er jeg også med i prosjekter der andre vil ha meg med som musiker. Men det er sjelden, for jeg har egentlig ikke tid. Samtidig gjør nok den erfaringen jeg har som musiker at skillet mellom utøver og komponist ikke har noen stengsler.

 -Går jeg inn i noe så går jeg inn med hele meg. Og jeg tenker som en komponist, selv om jeg er med og spiller. Jeg har jo dessuten flere prosjekter der jeg kombinerer de rollene  

-Jeg tror kanskje at det å være komponist er litt usynlig for folk. De er ofte ikke vant med tanken på at det faktisk finnes levende komponister som skriver musikk og som ikke spiller den selv.

Og kvinnelige komponister?

-Ja, og dem blir det heldigvis stadig flere av. Men fortsatt er det for få av oss.

Ja, hvorfor er det så få kvinnelige komponister?

-Ja, det har jeg virkelig lurt på. Jeg tror det er veldig mange faktorer som gjør at det blir sånn. En ting er at den klassiske komposisjonsrollen. Det har også vært få kvinnelige forbilder, men det har blitt flere nå. Vi må også i større grad dra fram eldre verker skrevet av kvinnelige komponister som ikke er på standardrepertoaret.

Regner du som en samtidskomponist?

-Samtidsmusikk er jo ikke en sjanger, men mer et begrep som beskriver at det lages nytt i vår tid. Jeg vil beskrive meg som en kunstner, og hovedvirket mitt går ut på å prøve å lage noe nytt – selv så vanskelig og kleint det kan være å si det. Jeg gjør så godt jeg kan, og av og til er jeg inne på et eller annet og har noen gode ideer. Men det er ikke alltid jeg klarer å realisere dem.

-Andre ganger, derimot, kan jeg få en slags a ha-opplevelse av at ja, her har jeg da fått til noe, og det ser jeg kanskje ikke før jeg er ferdig med noe.

Maja sier at noe av det som driver henne er ønsket om å tilføre noe nytt til verden og bidra til nye tanker og ideer.

-Det handler om å utfordre det bestående. Så jeg er nok en ekte avantgardist. Det har aldri vært noe mål for meg å bli kjendis eller populær. Da skulle jeg heller ha drevet med noe helt annet. Men det vil jeg ikke.

Men du blir spilt, du blir framført?

-Det gjør jeg. Samtidig er det kolleger av meg som ikke opplever det i samme grad, og som blir spilt altfor lite. Og hvor er alle orkestrene som spiller Arne Nordheim? Han burde jo blitt satt opp på programmet minst en gang i året av alle norske orkestre. Det nye får ekstremt liten plass, jo større institusjonene er, man klarer ikke engang å ivareta det nest nyeste. Og hvor er kvinneandelen i dette? Så det er mange problemstillinger. Jeg synes det burde være føringer ved alle musikkinstitusjoner om og med representativitet. Av både nytt og bakgrunn og kjønn.

Er det noe med at orkestrene ikke tror at det vil komme publikum hvis de ikke spiller de gamle klassikerne?

-De vet jo at nye verk ikke vil sanke folk og at det til og med kan provosere publikum. Men det jo egentlig det publikum vil. Altså bli utfordret. De vet det bare ikke alltid selv.

-Men alt er jo i krise. Nå har vi hatt blå regjering i snart åtte år, og presset om klikk, målinger og antall treff og lyttinger og avspillinger har bare eskalert. Man ser dette både i NRK og i alle kulturinstitusjonene våre.  Og det økte markedspresset i kulturen har ført til at hele feltet egentlig er i krise. Kunstens egenverdi blir knapt omtalt lenger. Det er ikke en dag uten at man tenker strategi for å nå ut til flere.

-Man må stole på at kunsten har sprengkraft nok i seg selv, i stedet for å lage et maskespill rundt den.

For Maja går komponistgjerning og politikk hånd i hånd. Hun brenner etter å få fram andre syn på verden enn den bestående.

-Jeg er ekstremt opptatt av at vi må få til en endring i verden, et mer bærekraftig samfunn. Det ligger bak og i alt jeg gjør. Men det har jeg vært opptatt av siden jeg var ungdom og før jeg visste at jeg skulle bli musiker og komponist.

-Jeg viser det ikke nødvendigvis gjennom verkene mine. Av og til, jo.  Komponistgjerningen er ikke alltid politisk betinget. Men den blir det fordi jeg lever i verden, og jeg vil ikke gå rundt med skylapper. Jeg ønsker å bruke verden til å si noe i kunsten min. Det vil si, det BLIR sånn. For jeg har ikke noe valg.  Mange snakker om viktigheten av konsept og kontekst når man lager kunstverk, og konteksten er jo det livet her, i verden, Norge eller Svartskog for den saks skyld. Det nære til det store, eller det store i det lille. Når jeg kjemper for å bevare skogen min på Svartskog så har det med de store sammenhengene å gjøre.

Men føler du at du kan bruke komponistgjerningen eller virksomheten som artist til å kjempe for et bedre miljø?

-Ja, og det kan jeg gjøre på ulike måter. Jeg kan bruke den posisjonen eller synligheten jeg har til å snakke om det, og jeg kan lage kunst som tar det i seg som tema. Det har jeg gjort og verket Vannstand er et eksempel på det. Så skrev jeg – på bestilling fra alle symfoniorkestrene i Norge – et stykke til grunnlovsjubileet. Da benyttet jeg anledningen til å framheve Paragraf 112, miljøparagrafen, som ble grundig distribuert i alle programmer.. Da risikerer jeg at verket fortolkes inn i tittelen, men det kan jeg leve med.

-Jeg mener at kunst er så utrolig mye rikere og ligner så mye mer på den høyoppløselige, motsetningsfylte verden enn det politiske budskap gjør. Så når jeg er politiker føler jeg meg mye mer ensporet enn som kunstner. Jeg kunne aldri blitt politiker på heltid. Det er kompleksiteten i kunsten som gir meg næring.

Du har sagt noe sånt som at «det er stor variasjon i prosjektene mine. Men alle henger sammen i det å stille spørsmålstegn gjennom å utforske virkeligheten og samfunnet og det rådende. Og å legge sitt hjerte i det og være oppslukt»?

-Jeg har det bra når jeg lager kunst. Det er sikkert sånn kunstnere flest har det når man sitter og jobber med et verk. Det tar kjempelang tid, men det er så gøy. Jeg ser for meg at mitt virke ligner litt på billedkunstnere som sitter og jobber med utrolig nitide prosjekter med masse, masse små detaljer og så sliter man og flikker og så tar det ett år og til slutt er det ferdig. Men det er en tilfredsstillende prosess. Det er noe av det jeg mener med å ha det gøy. Eller egentlig ikke gøy, men mer meningsfylt og givende. Det er da jeg koser meg mest, når jeg kan sitte og….. komponere.

Men er du oppslukt?

-Nei. Men når jeg holder på med noe så kan jeg bli altoppslukende interessert. Det kan gjelde alt fra skogrydding til klatring, i tillegg til komponeringen.. Før jeg fikk unger og familie kunne jeg glatt sitte i studio 8-10 timer i strekk. Jeg glemte å spise, bare jobbe, jobbe, jobbe. Det var ingen som krevde noe av meg. Jeg var nok litt sånn Albert Åberg: Skal bare, skal bare…

Om et par år blir Maja S. K. Ratkje 50. Synes hun det er stor forskjell på komponisten Maja S. K.  Ratkje nå og hun som var nyutdannet fra NMH for 21 år siden?

-Jeg hadde det mer travelt før. Jeg hadde så enormt mye på hjertet, og jeg hadde det så travelt med å få til ting og jobbet svært mye. Jeg har det ikke så travelt lenger. Det er deilig at det for seint å være ung og lovende. Jeg er roligere nå, også fordi jeg blir trukket ned på jorda av det å bo nært naturen, og av familien. Når man er en sånn «all in»-person så kan det til tider bli rimelig intenst. Da trenger man jording – hvis man har tenkt å holde på livet ut. Og det har jeg jo.

Men som komponist?

-Jeg er jo svært lite opptatt av hva folk synes og hva som eventuelt måtte være tidsriktig. Det har jeg egentlig aldri vært. Det kjennes ut som jeg bestandig har holdt på med noe som ikke har vært i vinden. Til tross for høy aktivitet. Tingene mine har ofte falt mellom en rekke stoler. Å holde på med improvisasjon var i starten også en slags ikke-ting, om man er en seriøs komponist.  Men jeg var kanskje litt mer opptatt tidligere av å bli forstått.

Men bryr du deg mindre om hva folk synes nå fordi du har blitt tryggere på deg selv og det du driver med?

-Jeg skulle ønske det var et så positivt svar. Det handler nok mer om at det ikke er noen vits i å bekymre seg over det. Selv om jeg elsker å arbeide, så har jeg ikke bestandig klokketro på at det jeg lager har livets rett. Så jeg må av og til bekjempe det, og heller fokusere på arbeidet for det tar bort den frykten. Ellers så hadde jeg jo ikke klart å lage noe. Så nei, jeg har ingen suksessoppskrift når jeg skal begynne å lage noe nytt.

Maja synes det er lettere å opptre. Gjennom pandemien har hun savnet konsertering og følelsen av å være i gang.

-Å spille for folk har gitt meg en unik kontakt med musikken i en framføringssituasjon , og som komponist er jeg så takknemlig over å ha den erfaringen.

Hva har pandemien gjort med deg som artist og komponist, tror du?

-For komponisten har den kanskje vært bra, fordi jeg har sluppet å bli distrahert av konsertering. Men spillinga, den trenger jeg for å være i kontakt med musikken, og fordi det handler om å dele og være der musikken skjer. Når man sitter og komponerer et partitur, er man utenfor den tiden der.

I sommer opptrådte hun på Moldejazz, i et prosjekt som årets mottaker av De Unges Lindemanpris, Signe Emmeluth, har laget. Og så har det vært noe jobbing med Stian Westerhus –  trøorgel og sang. Det er med ting hun har laget selv, og er en videføring av musikken hun gjorde for Nasjonalballetten i Sult. Da intervjuet ble gjort jobbet Maja med en trombonekonsert for Donaueschinger Musiktage. Den skal framføres i oktober. Hun skal også gjøre et prosjekt som utøver med Ensemble Modern. Det er hun i gang med, og det skal også framføres i Tyskland på nyåret.

Om ikke så lenge er hun på Riksscenen i Oslo med Avant Joik. Det skjer 10. september. Avant Joik er med Maja som improviserer med stemme og elektronikk,  joikeren Katarina Barruk som også improviserer og videokunstneren Matti Aikio.  

Nytt av året er ellers en stor og permanent lydinstallasjon – To the surface i Kunstarena Torbjørnsbu gruver i Arendal.. Den ble bestilt til skulpturparken som er utendørs ved de gamle gruvene og ble åpnet i mai i år. Installasjonen styres av lokale vind- og værforhold.

-Den er veldig fin, synes jeg. Det er 2100 forskjellige lyder fra stedet som spilles av og bearbeides under påvirkning av lys, vind og luftfuktighet og temperatur.

Opp gjennom årene har Maja opparbeidet en stor verkliste. Men er det spesielle verk hun vil trekke fram, og som hun anser som viktige i sin komponistgjerning?

-Jeg kan jo begynne med starten; et stykke for saksofon og fire kanaler elektronikk som heter Sinus Seduction Moods two). Det ble skrevet til Torben Snekkestads eksamen på tenorsaksofon ved NMH. Det ga meg input og inspirasjon til å jobbe videre i årene på musikkhøgskolen med samme problemstiling,  i grenselandet mellom støy, sinustoner og overtonespekteret. Verket er fra 1997, men det ble en slags bærebjelke og staket ut kursen for mye av det jeg skulle holde på med i årene framover. Verket  Waves II b, som fikk en del oppmerksomhet,  ble til i en forlengelse av de overtonestudiene.

-Og så kom  den plata som heter Voice – rett etter at jeg var ferdig med studiene ved NMH. Jeg ville gå i dybden på det å bruke stemmen, og lage en plate der alt kommer fra stemmen, men elektronisk bearbeidet. Jeg samarbeidet med duoen Jazzkammer -John Hegre og Lasse Marhaug. Jeg brukte et par år på den plata.  Den var et viktig dokument, og det var også der jeg ble kjent som utøver ved siden av arbeidet i SPUNK.. 

-Jeg ble så spurt av Radio France om å lage en stemmekonsert. Der ble de to gjerningene veldig forent. Jeg laget en konsert der jeg selv var solist. Men igjen så hadde jeg Sinus Seduction som utgangspunkt. Så kom Gagaku Variations for Frode Haltli. Det er en studie av japansk gagakumusikk for akkordeon og strykekvartett, som ble gitt ut på ECM med Frode og Vertavokvartetten. Et kjempeviktig verk, egentlig, og som ble til på starten av 2000-tallet.

-Andre viktige verk for meg er bl.a. Crepuscular Hour fra 2010. Et mastodontisk verk for tre kor, 6 støymusikere og kirkeorgel. En time langt og senere utgitt som DVD på Rune Grammofon.

-Ellers har de verkene jeg har skrevet for Det Norske Jentekor har vært svært viktige. En trilogi bestående av tre verk som omhandler krig og fred (Ro – Uro), menneskeverd og utenforskap (ASYLOS) og kretsløp og økosorg (Sirkling) har blitt til over en periode på 12 år. Her har jeg også arbeidet med to norske poeter, Aasne Linnestå og Monica Aasprong, som har betydd mye for meg.

-Jeg har hatt mange samarbeidsprosjekt som har fått mye oppmerksomhet. SULT med Jo Strømgren og Nasjonalballetten var jo et godt eksempel på det. Babyoperaene lik ens.

Maja S. K. Ratkje bor i et hus i skogen, i Svartskog rett sør for Oslo. Der lever hun sammen med døtrene Marte og Frida, henholdsvis 12 og 14 år, og ektemannen Frode Haltli som er musiker og en av Norges fremste utøvere på akkordeon. Men jobber hun og Frode sammen?

-Nei, stort sett bare når vi spiller sammen i POING.  Men å ha en partner som også er kunstner er fint, fordi man bl.a. annet kan få en kvalifisert lytte- og diskusjonspartner når det trengs. Vi bruker hverandre som det.

Påvirker det deg å ha en musiserende samboer?

-Jeg har jo vært omgitt av musikk og musikere siden jeg var student. Men det er lettere å være i musikken, når man har musikk og musikere rundt seg på denne måten. Å ha en ektefelle som spille et instrument er jo kjempefint.

-Samtidig tror jeg ikke jeg hadde vært annerledes som komponist om jeg hadde vært gift med en forfatter for eksempel. Det er jo personavhengig. Det å høre gjennom andre sine ører når man jobber med musikk, eller se hvis man jobber med visuelle ting, er uansett veldig fint.

Tar døtrene dine Marte og Frida del i det du lager?

-Ja, ofte. De er så vante med det. De har hørt så mye og de har allerede en bred musikalsk horisont. Jeg tror de er litt stolte over det mor gjør, selv om de kan tulle med at det er mye rare lyder i blant. . Jeg merker at de synes det er spennende. Ungene har også deltatt i ulike kunstprosjekter. Marte er mer digitalt interessert, og Frida har blant annet malt et plateomslag for meg for Vannstand.

 Ungene dine har en musikalsk hverdag som er betydelig annerledes enn for de fleste jevnaldrende?

-Ja, og bare det å spille et akustisk instrument, som begge jentene gjør, er jo fjernt for veldig mange i dag.

Og så er hele familien med i Svartskogs eget orkester – Svartskog spelemannslag. Det er ekte vare – et folkemusikk- og gammeldansorkester.

-Det handler egentlig mest om musikkglede, om det å gjøre noe gøy sammen med andre, med sine nærmeste. Vi er en gjeng med naboer, med venner, og med «alle» ungene. Det er et fellesskap med foreldre og barn. Vi spiller musikk som det kan danses til og det er et rent overskuddsprosjekt.

-Om det er en avkobling for meg i forhold til det jeg jobber med profesjonelt? Nei, heller en påkobling. Musikk kan være alvorlig eller kompleks. Da er det ganske deilig innimellom å kunne spille en enkel mazurka eller vals på fele. Du snakker om variasjon-……