Denne statuen av Aase Nordmo Løvberg står på Fossmotunet – et bygdetun med gamle bygninger fra pionertiden i Målselv. Den – og et relieff og en byste av Nordmo Løvberg - er laget av billedkunstneren Merete Sejersted Bødtker. Foto: Einar Solbu
Aase Nordmo Løvberg (1923-2013) var den første sanger som fikk professorstilling i Norge. Det skjedde da Norges musikkhøgskole (NMH) ble etablert i 1973. I 1990 mottok hun Lindemanprisen. I 2018 kom hun på sokkel i hjembygda Målselv.
Av Einar Solbu
Aase var født og vokste opp i Øverbygd i Målselv. Historien om hvordan en norsk offiser som var innlosjert på gården Nordmo i aprildagene i 1940, oppdaget sangtalentet som satt ved husorgelet i stua på gården og spilte og sang en tidlig morgen, er både dramatisk og romantisk. Hvorom allting er, Aases store og naturlige sangtalent ble utviklet gjennom studier i Oslo og København.
Aase hadde en lang og innholdsrik karriere som sanger. Hennes lyrisk-dramatiske sopran var ettertraktet på operascener og i konsertsaler over hele den vestlige verden, og navnet hennes sto da også på plakater på The Metropolitan, Wiener Staatsoper, Paris-operaen, Bayreuth, New Orleans Opera House og Royal Opera House, Covent Garden.
I nesten 20 år var Stockholm Aases base, og i mange av disse årene virket hun ved Kungliga Operan. I et intervju i et dameblad, det må ha vært i 1969, gav hun uttrykk for at hun nok kunne tenke seg å komme tilbake til Norge.
Fra utdelingen av Lindemanprisen i 1990. På bildet (fra venstre): Einar Solbu, Aase Nordmo Løvberg (utøverprisen), Ketil Hvoslef (komponistprisen) og Joar Rørmark (musikkpedagogikkprisen). Foto: Jørn H. Moen/NTB)
Jeg var fungerende rektor på Musikkonservatoriet i Oslo (MKiO) da intervjuet sto på trykk, og, etter at jeg tilfeldigvis fikk se intervjuet, skrev jeg straks til henne og fortalte om planene det ble arbeidet med ved konservatoriet for å legge grunnlag for en norsk musikkhøgskole. Ett av våre viktigste grep i den sammenheng, var å knytte til institusjonen sterke fagpersoner som kunne bidra til å videreutvikle det faglige og pedagogiske miljøet ved institusjonen.
Til min og kollegiet på MKiOs store glede svarte Aase positivt på henvendelsen. I 1970 ble hun ansatt på det som den gangen var dosentvilkår. Da NMH ble opprettet i 1973 og overtok den høyere utdanningen ved MKiO, fikk Aase det utlyste professoratet i sang. På åpningsarrangementet av NMH i Universitetets aula i august 1973 sang Aase, akkompagnert av høgskolens første rektor, Robert Levin, den nyutnevnte komposisjonsprofessor Finn Mortensens verk «Greners tyngde» med tekst av Paal Brekke.
Vi som opplevde å høre Aase synge, vil sent glemme den vakre, naturlige stemmen. Selv etter mange år i store roller på verdens ledende operascener, hadde stemmen hennes beholdt sin naturlige timbre.
Foto: Einar Solbu
10. juni i år ville Aase ha fylt 95 år. Dagen var gjort til en stor festdag i hjembygda Målselv. En rekke enkeltpersoner og organisasjoner, med Elsa Nymo i spissen, hadde i mange år arbeidet for at Øverbygds store datter skulle minnes på en verdig måte i lokalsamfunnet. Denne dagen kunne resultatet av et langvarig og nitid arbeid synliggjøres. I løpet av festdagen ble tre minnesmerker avduket, alle skapt av billedkunstneren Merete Sejersted Bødtker.
Ved en gudstjeneste i Øverbygd kirke ble det avduket et vakkert relieff som skal stå på vollen utenfor kirken. Fossmotunet – et bygdetun med gamle bygninger fra pionertiden i Målselv, nå en del av Midt-Troms museum – var arena for avduking av et praktfullt monument, og til slutt ble en uttrykkssterk portrettbyste avduket i Istindportalen, kulturhuset i Heggelia. Bysten skal senere plasseres sentralt på Bardufoss.
Jeg var invitert til festdagen. I min lille tale ved arrangementet i Istindportalen, pekte jeg først og fremst på Aases store betydning i pionerfasen ved MKiO og NMH.
Denne bysten av Aase Nordmo Løvberg står nå i Istindportalen, kulturhuset i Heggelia. Bysten skal senere plasseres sentralt på Bardufoss. Foto: Odd-Inge Larsen
Aase Nordmo Løvberg var en beskjeden person som i liten grad var opptatt av å sole seg i offentlighetens lyskastere. Det er kanskje grunnen til at minnene om henne tilsynelatende er mindre tilstede i ettertidens kulturliv enn hennes enestående kunstneriske virke – i Norge og internasjonalt – skulle tilsi. Vi som kjente henne, jobbet sammen med henne og opplevde henne som en støttende kollega og varm venn, kan nå glede oss over at miljøet i Målselv har forstått å sette pris på Aases store innsats i norsk musikkliv. Det er all grunn til å takke alle dem som står bak minnesmerkene som ble avduket i juni 2018!