Av Harald Herresthal

Ludvig Mathias Lindeman hadde sammen med sine kolleger i Statens musikkomité i mange år forsøkt å få Kirkedepartementet og Stortinget til å opprette et statsstøttet musikkonservatorium, blant annet sammen med Ole Bull i 1862.

Bakgrunnen for at den 71 år gamle kirkemusikeren og folketonesamleren stilte sitt navn til disposisjon, var nok ikke bare ønsket om å imøtekomme et økende behov for en organistskole for organister. Han ville med sitt navn hjelpe sønnen Peter til å etablere en musikkskole han kunne leve av. Peter Lindeman (1858–1930) hadde studert orgel, sang, cello og komposisjon i Stockholm i tiden 1879–80. I 1880 ble han ansatt som organist i Uranienborg kirke og var i ett år fra 1883 cellist i Christiania Theaters orkester. I 1884 debuterte han som cellist og reiste samme år på et kortere studieopphold til cellisten Grützmacher i Dresden.

Annonse for Organistskolen ved oppstarten

Høsten 1883 startet Ludvig Mathias Lindeman og sønnen Peter Lindeman en privat Organistskole i orgelbygger August Nielsens lokaler. Organistskolen hadde tolv elever det første året. De fikk undervisning i orgel, piano, harmonilære og sang. I 1885 kunne klaverfirmaet Brødrene Hals tilby skolen flere undervisningslokaler, og da ble organistskolen utvidet til også å gjelde andre instrumenter og omdøpt til «Musik- og Organistskolen». Skolen tok opp 60 elever og søkte om statsstøtte.

De tidligere søknadene om opprettelse av statlige musikkskoler hadde alle strandet på Stortingets uvilje mot å betrakte en musikkskole som et statlig anliggende. Kirkekomiteen og budsjettkomiteen gikk også denne gangen imot en bevilgning, men Johan Sverdrup klarte i stortingsdebatten å overbevise stortingsrepresentantene om viktigheten av at landet hadde en egen musikkskole. Det ble bevilget 1000 kroner, og med dette hadde Musik- og Organistskolen i Kristiania i alle fall fått en symbolsk støtte og en første anerkjennelse fra statens side. I ettertid er det ganske påfallende at Stortinget i en så viktig sak for landet nøyde seg med å bevilge den samme sum som enkeltpersoner fikk for sin utøvende virksomhet. Dette hadde en viss sammenheng med at man knyttet midlene opp mot personen Ludvig Mathias Lindeman.

Den 23. mai 1887 døde Ludvig Mathias Lindeman 75 år gammel. Sønnen Peter fortsatte Musik- og Organistskolen og søkte Kirkedepartementet om nye bidrag på budsjettet for 1888. Budsjettkomiteen foreslo å sløyfe bevilgningen helt, fordi stifteren var avgått ved døden. Som begrunnelse ble angitt, at de mente «Bevilgningen vesentlig var knyttet til hans person og begrunnet i hans betydning som musiker». Under debatten i Stortinget gikk Johan Sverdrup sterkt inn for en videreføring av statsstøtten og begrunnet det med at det mer og mer var blitt vanlig med orgler i kirkene, og da var det også nødvendig å utdanne folk som kunne behandle disse instrumentene. Skolen ble oppsøkt av elever fra hele landet og av mange ubemidlede unge mennesker, som vanskelig ville kunne fortsette, hvis skolepengene økte. «Skulle det ikke være den skjønneste måte, hvor på man kan hedre den fremragende musikers minne, at man i alle fall ikke nå vanskeliggjør fortsettelsen av det verk som han grunnla,» sa Sverdrup i den heftige debatten som gikk langt over den tilmålte tiden.

Det endte med at et flertall gikk inn for å fortsette støtten. Med et avslag fra Stortingets hadde Peter Lindeman vært nødt til å nedlegge skolen.
_____

Neste og siste artikkel i biografien: Drivkraft i norsk musikkliv
Oversikt over alle artiklene i biografien
Se biografien som bildekarusell fra jubileumssiden.