På reise: L.M. Lindemans innsamling av folkemusikk

I 1848 søkte Ludvig Mathias Lindeman universitetet om stipendium for å kunne samle og skrive ned melodier i norske fjellbygder. Med reisestipendiet han fikk innvilget, startet det som skulle bli et omfattende innsamlingsprosjekt.

Av Anne Jorunn Kydland

En rekke av L.M. Lindemans originalmanuskripter fra innsamlingsreisene fins i Nasjonalbibliotekets samling. Her fra «Smaastubba». Opptegnelser fra Valdres og Gudbrandsdalen sommeren 1848 (mus.ms. 6849, NBdigital). Lenke til hele manuskriptet, se note 6 nedenfor.

Før vi finner Ludvig Mathias Lindeman ute i felten med blyant og papir på leting etter folketoner, viste han sin interesse for norsk folkemusikk gjennom utgivelsesarbeid.
I Jørgen Moes Samling af Sange, Folkeviser og Stev. Norske Almuedialekter, som kom så tidlig som i 1840, hadde Ludvig Mathias Lindeman ansvaret for melodibilaget. Året etter ga han ut Norske Fjeld-Melodier harmonisk bearbeidede for Pianoforte. Men den form de publiserte tonene hadde og den noe pompøse ordlyden i subskripsjonsinnbydelsen (16. mai 1841, Morgenbladet), avspeiler heller nasjonalromantikkens vanlige forestilling om «Kjæmpeqvadene […] fra Hedenold» som bar «simple og fordringsfrie Toner» enn tett kontakt med autentisk, klingende tradisjon i et levende folkemusikkmiljø. (1) Dette skulle komme til å endre seg. Lindeman bar da også med seg i minnet folkemelodier som han hadde hørt hjemme i oppveksten. I 1848 søkte han universitetet om stipendium for å samle og skrive ned melodier i en del fjellbygder. Et lite reisestipendium ble gitt.

Folkepsalmesang

Fra L.M. Lindeman:«Kingos Psalmebog» ( mus.ms. 6847)

Fra L.M. Lindeman: «Kingos Psalmebog» (mus.ms. 6847, NBdigital). Lenke til hele manuskriptet, se note 5 nedenfor.

Interesse for folkekultur lå i tiden, men det var uvanlig at den i seg selv ble tillagt fullgod kunstnerisk verdi. Gjennom behandling kunne folkekulturen heves til kunst. Derfor er det interessant at Lindeman i sin innberetning etter første Valdres-reise sommeren 1848 skriver at hans hovedmotiv for turen var å samle inn og dra frem i lyset «foragtede og miskjendte Psalmetoner» som var blitt fordrevet da man gjennom «misforstaaet Reformationslyst» hadde søkt å påtvinge menighetene nye melodier i stedet for å la folk få synge de toner som var «indsugede ved Modermelken». Riktignok mener han at den folkelige syngestilen (med «uren Intonation, med Gane- og Næse-lyd») var uheldig og uriktig og hadde avfødt en del av ringeakten for selve materialet. (2)  Lindeman ønsket å besøke flere bygdelag for å nedtegne og sammenligne de salmemelodier som fortsatt levde, knyttet til Kingos salmebok som den gang var i bruk. Kanskje dreide det seg om et melodisk fellesgods?

«Fordringsfrie Toner»?

Lindeman merket seg raskt hvilke musikalske evner folket hadde når det med så stor letthet stadig skapte nye melodier. De rikeste funn gjorde han ofte blant de minst ansette, fattigfolk som ikke ble regnet for å være sangbegavede. Folketonene var slett ikke så «simple og fordringsfrie» som nevnt ovenfor. De kunne ha rytmiske og tonale særtrekk som kompliserte arbeidet for en oppskriver. Bare sjelden måtte Lindeman imidlertid medgi at utfordringene var for vanskelige å løse, slik som i 1861 da han skulle gjengi stev i Setesdal. (3) Han var en oppmerksom tilhører – med evne til å skjelne tonene selv om en gammel sangers stemme kunne være skjelvende – og med evne til å transkribere raskt, ofte uten behov for å kladde. Om enn barn av sin tid synes han å være på vei bort fra holdningen om at tonale eiendommeligheter var å tolke som feil og skyldtes «dårlig øre», (4)  ikke akustiske realiteter. Han konstaterer at det er «en Utydelighed og Ubestemthed» i de gamles sang som resulterer i intervaller mellom halvtonene. Det virker som han forholder seg ulikt til disse avvikene fra det tempererte dur–moll-system: Han kan hevde at det er opptegnerens oppgave å bestemme hvilken tone de «maatte tilhøre». (5) Dette ser vi resultatet av når han for eksempel harmoniserer for klaver og velger å senke folkemusikkens typiske forstørrede kvart. Like fullt gir han til kjenne i oppskriftene når informanten må ha brukt mikrointervaller.

Enda man på Lindemans tid ikke hadde tegn for å gjengi tonehøyder utenfor dur–moll-systemet, finner han utveier. Fordi han har notert ned og merket seg uregelmessige tonehøyder i manuskriptene, er det i vår tid mulig å gjenskape dem, om det dreier seg om en salmetone etter Andris Vang (6) eller en langeleikslått etter Berit Toresdatter Pynten og Ragnhild Olsdatter Viken, alle fra Valdres. (7) Også uregelmessigheter i rytme og versstruktur konstaterer han presist. Han noterer seg melismer og velger noen ganger å transkribere uten taktstreker.

Første samlerferd

Andris Vang-støga, Valdres Folkemuseum

Andris Vang (1795–1877) i Valdres var en viktig kilde for L.M. Lindeman i hans folketoneinnsamling. Her stuen hans, som nå står på Valdres Folkemuseum. Foto: John Erling Blad/ Wikimedia

Det skal være Peder Christen Asbjørnsen som satte Lindeman i kontakt med den unike kilden Andris Eivindsson Vang, skolelærer og tradisjonsbærer i Valdres. Vang åpnet døren inn til en rik vokal og instrumental folkemusikkverden. Selv satt han inne med et stort forråd av religiøse og verdslige folketoner. Den første reisen midtsommer 1848 gikk til ulike bygder i Valdres, til Vågå, Meldal og Rennebu. Ikke bare var reisen strabasiøs i kjølig regnvær. Det var også krevende å «fralokke» folk melodier. Tillit måtte opparbeides gjennom gode samvær og betaling av «de kjære Penge». (8)  Informantene ble trygge først når de merket genuin interesse for det de hadde å by på. Denne tillitskapende evnen må Lindeman ha hatt gjennom en naturlig og respektfull væremåte.

Ferden ga Lindeman noen av de folketonene som i ettertid er blitt mest kjent: Brumbasken i Bumba, Røtnams Knut, Bissam bissam bådne (Andris Vang i Valdres), og «Jeg lagde mig saa sildig» (Marit Iversdatter Grønlykka i Vågå). (9)  Lindeman noterte ned i alt 230 folketoner på denne turen og dertil noen eventyr. Fjerdeparten av de 98 folketonene Edvard Grieg bearbeidet, var Valdres-melodier Lindeman samlet i 1848 og arrangerte for Ældre og nyere norske Fjeldmelodier samlede og bearbeidede for Pianoforte.(10)

Rik tonefangst

Tre år senere ble Lindeman innvilget et nytt reisestipendium. For flittig å kunne redde norske folkemelodier i enda flere bygder sa han opp en godt betalt sanglærerstilling. Sommeren 1851 reiste han sammen med sin svigerfar, Ole A. Brynie (som skrev dagbok) (11),  til Telemark, Haukelifjell, Hardanger, Voss, Bergen og Hallingdal, en tur på 4–5 uker, også denne gang i dårlig vær, også denne gang med vanskeligheter knyttet til selve transkripsjonsarbeidet. Særlig opplevde han tapt interesse for å «kvea» samt sammenblandingen av melodier som et problem, noe som bekreftet for ham nødvendigheten av å samle inn skattene før de forsvant. (12)

I Seljord skrevL.M. Lindeman opp folketoner etter Olea Crøger. Tore Bjørn Skjølsvik: Olea Crøger med en folkevisekveder, skulptur i Heddal © Tore Bjørn Skjølsvik / BONO 2012. Foto: Sisi Iversen

I et udatert manuskripthefte finner vi 159 melodier som må stamme fra denne turen, viser og slåtter for ulike folkeinstrumenter; mange har etablert seg som noen av de mest kjente i vår folkemusikktradisjon. Nevnes kan melodien til Margjit Hjukse som Lindeman nedtegnet i Sauherad da 14 sangere var samlet på prestegården hos sogneprest Simon Olaus Wolff. (13)  Etter prestefruen Inger Laurine Flood i Heddal fikk han bl.a. melodier til Brorson-tekster, slik som «Naar mit Øie», «Den store hvide Flok» og «I Himmelen». (14)  I Seljord skrev han opp folketoner etter Olea Crøger som antagelig hadde samlet visesangere hjemme hos seg. Dertil har han øyensynlig fått overlevert nedtegnelser hun hadde gjort i forkant. Hun må ha sunget for ham, han rettet i nedtegnelsene hennes og supplerte med enda noen transkripsjoner etter hennes sang. På Gol skrev han ned flere folketoner etter den fattige enken og flerbarnsmoren Anne Ændresdatter Sørli, blant annet den som nå er kjent til teksten «Eg veit i himmerik ei borg». (15)

Statsstipendium og livsoppgave

Da L.M. Lindemans hjem hadde brent ned til grunnen natt til 30. november 1859, skrev Bjørnson i Aftenbladet at ildebrannen burde lyse opp slik at vi så hvilken mann vi hadde i Lindeman og skjønte hvilken skatt han kunne samle inn hvis han fikk tid og midler til det. Melodiene, «det norske Folks Historie i Musik», burde reddes før folket «brænder inde» med dem. (16)  På initiativ fra flere personer med Johan Sverdrup i spissen fikk Lindeman et årlig stipendium som gjorde det mulig å konsentrere seg mer om folkemusikkarven: ikke bare samle inn melodier, men bearbeide dem og utgi dem for skolebruk, korsang og klaverspill. Tanken bak var av både estetisk og pedagogisk art: bare gjennom kunstnerisk behandling kunne de bli betraktet som «national Tonekunst» og bidra til å styrke nasjonal identitet; bare slik kunne samlingen bli tilgjengelig for folk som ikke var fortrolig med tradisjonen. (17)

Røisheim

Jakten etter folketoner førte Lindeman ofte ut i ulendt terreng og all slags vær. Mange veifarende tok inn på Røisheim skysstasjon i Bøverdalen, så også Ludvig Mathias og den trettenårige sønnen Ole i 1864. Fotograf: Ukjent. Postkort utgitt av Gudbrandsdalen bokhandel. Eier: Nasjonalbiblioteket. (Ingen sikker datering, men Gudbrandsdalen bokhandel ble etablert i 1900.)

I tjue år etter dette, mellom 1860 og 1880, var Lindeman på samlerferd nesten hver sommer, fra Setesdal til Solør, fra Namdal til Nissedal – ikke bare i strøk som allerede var kjent for sin rike folkekultur, men også i trakter tonesamlere sjelden har oppsøkt, slik som bygdene rundt Mjøsa. Etter Anna Eriksdatter Harildstad i Romedal (Vallset) skrev han i 1866 ned den senere så innarbeidete melodi til Peter Dass-salmen «Herre Gud dit dyre Navn og Ære». (18) Vi finner Lindeman i en kjerre, på et dampskip, i en robåt, på en hesterygg og – ikke minst – til fots eller så å si på kne i ulendt terreng. De kjærlige brevene hjem til hustru Aminda forteller levende om strevsomme reiser med krevende vær, hissige mygg, trasking i «Sumper og Myrer», dårlig sengeleie og lange bomturer på jakt etter gode tradisjonsbærere med folketoner på lager. (19)  Vi får et bilde både av raus gjestfrihet og grell fattigdom. Det kan se ut som om han valgte informanter med omhu for å oppnå aldersspredning, sangere fra ulike sosiale lag og slekter. (20) Lindeman må ha brukt tiden godt og rukket mye, selv om turene føltes altfor korte – ofte grunnet søndagens gudstjenestespill som han periodevis måtte vende tilbake til: «[…] thi at samle Melodier på Veie og Lier, det bliver kun kleint, om man reiser tidlig og seint uden at standse og give seg i Ro». (21) Han var alltid årvåken på leting etter en folketone, også om han var underveis. I gatene, på toget eller i hesteskyssen grep han blyanten hvis sjansen bød seg: I 1860 noterer han ned en melodi «sunget af Smaapiger paa Gaden i Christiania». (22) I et notemanuskript fra 1870 skriver han «Paa Trainet [= toget] ved Fetsund». Året etter (1871) er kilden en «Skydsgut fra Dovre». (23) Det fins også bevis på at Lindeman ga økonomisk hjelp til tradisjonsbærere i vanskeligheter, slik som skolelærer Ole Andersen Mærlie i Sørum som hadde alkoholproblemer (1870).

I en innberetning til Kirkedepartementet 1881 skrev Lindeman at han nå i en alder av 69 år ikke lenger følte seg skikket til «at gaa i Lier og sumpige Steder i Udkanter af Bygder, hvor man ofte ikke kan faa en ordentlig Seng eller nødvendige Levnedsmidler». (24)  For det var på de avsidesliggende steder de gamle melodiene helst var å finne. I årene framover ville han fortsette sitt arbeid med å utgi, arrangere og tilrettelegge folketoner. Nå inneholdt hans tonesamling (sanger og slåtter) omtrent 2000 nummer. Blant egne nedtegnelser finner vi folketoner han hadde fått tilsendt fra andre (bl.a. Ole Tobias Olsen, Anders Reitan og Olea Crøger). Lindemans innhøsting av folketoner ble overdådig. Den har vært og utgjør fortsatt et uutømmelig reservoar for komponister og en rik felles sangarv, presentert gjennom salmebøker og skolesangbøker, gjennom arrangement av ulike komponister – og Ludvig Mathias Lindeman selv.

Se reiserutene


Noter

1. Sandvik 1950, 10.
2. Norske Universitets- og Skole-Annaler 1850, [481], 482 og 483.
3. Eivind Groven studerte stev-nedskriftene til Lindeman og hevder at han ikke fulgte den norske språkrytmen helt når han satte taktstrek eller valgte taktart. Se: Groven 1971, 93–97.
4. Gaukstad 1997, 66.
5. Norske Universitets- og Skole-Annaler 1850, 485.
6. Mus.ms. 6847:577, nr. 193.
7. Mus.ms. 6849:577, nr. 45.
8. Norske Universitets- og Skole-Annaler 1850, 483.
9. Mus.ms. 6849:577, nr. 105, 113, 101 og 85.
10. Kristiania 1853–1907.
11. Lindeman [1980], 157.
12. Lindeman [1980], 9.
13. Mus.ms. 6874:578, nr. 75.
14. Mus.ms. 6874:578, nr. 93, 96 og 97.
15. Mus. ms. 2607:214, nr. 2
16. Gaukstad 1997, 39.
17. Gaukstad 1997, 44.
18. Mus.ms. 2456:18, nr. 33. Lindeman selv innlemmet ingen folketoner i sin koralbok (1877). Først takket være Ole Mørk Sandvik kom denne salmemelodien inn i Koralbok for den norske kirke (1926), dog slik Lindeman noterte den. Lindemans svigerfar, Ola A. Brynie, var for øvrig fra Nordre Bryni gård i Romedal. Se: Lindeman [1980], 139 og Gaukstad 1997, 73.
19. Gaukstad 1997, 85. Brev fra datteren Lovise, 29.7.1871.
20. Gaukstad 1997, 113. Brev til sønnen Ole 3.8.1874.
21. Gaukstad 1997, 78.
22. Mus.ms.2456/1:203, nr. 106
23. Gaukstad 1997, 78.
24. Gaukstad 1997, 115.
____
Anne Jorunn Kydland er forskningsbibliotekar i musikk ved Nasjonalbiblioteket.

Litteratur

Gaukstad, Øystein 1997. Ludvig Mathias Lindemans samling av norske folkeviser og religiøse folketoner. Bd. 1. Oslo, Novus

Eivind Groven: «Musikkstudiar – ikkje utgjevne før. I. Rytmestudiar». Eivind Groven. Heiderskrift til 70-årsdagen 8. oktober 1971. Utg. ved Olav Fjalestad. Oslo, Noregs boklag

Lindeman, Ludvig M. [1980]. Samlarferd 1851. Oppskrifter og ei dagbok. Merknader ved Åse Røynstrand.  Oslo, Norsk musikksamling

Lindeman, Ludvig M. 1984. Samlarferd 1860 og 1861. Oppskrifter. Merknader ved Åse Røynstrand. Oslo, Norsk musikksamling

Norske Universitets- og Skole-Annaler 1850. Anden Række. Femte Bind. Udgivne af Universitetssecretairen. Kristiania, J. Chr. Abelsted

Sandvik, Ole M. 1939. «Ti ’Kingo-tona’ fra Vang, Valdres». Norsk musikkgranskning. Årbok 1938. Oslo, Tanum, 68–74

Sandvik, Ole M. 1940. «Kingo-tona fra Vang, Valdres. Med musikkbilag». Norsk musikkgranskning. Årbok 1939. Oslo, Tanum, 53–59 + musikkbilag, 13–42

Sandvik, Ole M. 1950. Ludv. M. Lindeman og folkemelodien. En kildestudie. Oslo, Tanum

Det er stengt for kommentarer.