Håvard Gimse var 11 år da han bestemte seg for å bli pianist. Han var på vei til en spilletime med Eli Skogvoll på Kongsvinger, og 200 meter før han kom til huset hennes slo det ned i ham: Jøss! Dette kan bli alvor!

Og slik ble det jo. Nå får den internasjonalt anerkjente pianisten og professoren ved Norges musikkhøgskole Lindemanprisen for 2022.

I denne samtalen forteller han blant annet om sin musikalske oppvekst, livet som musiker og lærer, om tilværelsen som musiserende familiemann og – som fotballsupporter.

Men for å ta det fra begynnelsen. Håvard Gimse vokste opp på Kongsvinger, som den mellomste av tre brødre. Foreldrene jobbet i den videregående skolen som realfagslærere og spilte ingen instrumenter, men far sang mye i kor.

-De skjønte nok raskt at det var noe med meg og musikk, etter at jeg som toåring hadde stått foran radioen og dirigert til flere musikkinnslag.

Da jeg var fire begynte jeg i musikalsk barnehage. På den tida hadde det akkurat kommet en ung, nyutdannet pedagog fra Barratt-Due til Kongsvinger. Det var Eli Skogvoll. Og så begynte jeg med piano to år seinere, med Skogvoll som lærer.

Men hvorfor ble det piano?

-Sikkert flere grunner. Men kanskje mest fordi det var det instrumentet Eli Skogvoll underviste i. Hun var utdannet sang- og pianopedagog og var flink, systematisk og en sånn type som sikkert passet meg. Og så hadde det nok sammenheng med at jeg likte lyden av pianoet.

-Alle vi tre brødrene spilte piano da vi var små. Men det var jo egentlig ikke plass til at vi kunne spille piano alle tre, så da fikk Øyvind cello i stedet. Et instrument han umiddelbart fikk en sterk følelse for og som ble hans instrument da han utdannet seg til musiker.

Tore derimot, ble matematiker og fulgte i mors og fars fotspor.

Når skjønte du at det var dette du ville? Altså bli pianist.

-Den dagen husker jeg faktisk. Jeg var 11 år og hadde vært heldig og fått spille noen ganger i NRK. Jeg likte å spille, øvde mye og syntes det var gøy. Så på vei til en spilletime gikk det plutselig opp for meg at jo, dette kan bli alvorlig.

– Og siden var du aldri i tvil?

– Jeg vokste inn i det, og etter hvert var det ikke noe alternativ. Men jeg skal innrømme at jeg til tider har vært misunnelig på andre som har vært i tvil, det at det fantes andre muligheter, at man kunne velge noe annet.

Mye skjedde de neste årene, blant annet så fikk Gimse spille konsert med Trondheim symfoniorkester da han var 14. Det var en slags debut.

-Det var det. Jeg hadde riktignok min offisielle debut i Aulaen som 18-åring.  Men konserten med Trondheimssymfonikerne var den første store jeg gjorde utenfor Hedmark. Så ble det etter hvert flere konserter i tenårene med forskjellige symfoniorkestre.

-Hele denne perioden studerte Gimse hos pianisten Jens Harald Bratlie i Oslo, som skulle bli et forbilde både som musiker og menneske. –En fantastisk person, sier Håvard i dag.

Samme året som Gimse debuterte, i 1984, vant han en konkurranse og fikk være solist med ungdomssymfonikerne på Elverum. Et sted og et miljø han fikk et svært godt forhold til.

-Jeg var med der som tenåring i noen år. Veldig gøy, og det var det første stedet der jeg traff andre ungdommer som spilte musikk. Så Elverum har vært svært viktig for meg. Et slags Nirvana, egentlig. Hjemmefra var jeg vant til at det bare var meg og broren min.

-Jeg vant vel Ungdommens pianomesterskap i 1981 i Oslo da jeg var 14-15. Men jeg likte meg ikke så godt i det miljøet da.

Jeg kjente ingen der og så følte jeg at alle de andre som var med, kjente hverandre. Så jeg kom inn dit, spilte og reiste hjem igjen,. På Elverum derimot var det et veldig flott og inkluderende miljø.

I barne og ungdomsårene – og dels også i voksen alder – har Gimse hatt en lidenskap til i tillegg til musikken. Nemlig fotball.

-I perioder litt på grensen til galskap, ja. Men sånt noe er jo litt tilfeldig. Du vokser opp på et sted, og akkurat i den perioden så går det gradvis bedre og bedre med fotballaget. De rykker opp i eliteserien, er ganske gode. For meg ble det – selv om jeg holdt på med noe så rart som musikk – viktig å ha fotballen som en kontaktskapende greie. Jeg skulle gjerne ha spilt selv, men jeg fikk ikke lov. Jeg sto i hvert fall en time hver dag og holdt på med triksing , og var over gjennomsnittet ivrig. Men jeg var veldig nærsynt og hadde briller. Dette var før de myke kontaktlinsenes tid, og øyenlegen sa til meg at får du en ball i trynet, ja så blir du blind….

-Dette ble nok brukt litt aktivt av dem rundt meg, fordi de skjønte at det var noe med meg og pianoet. De ville naturligvis ikke at jeg skulle havne i en ulykke og ikke kunne spille mer. Jeg skjønte vel også selv da jeg var 12-13 at det kanskje ikke var noen god ide å spille fotball.

-Så jeg ble supporter i stedet. I og med at jeg hadde samme massør som fotballaget, Winnie Lind fikk jeg også kontakt med trenere og spillere.

Har lagets framgang og tilbakegang påvirket deg?

-Ha ha… Noen få ganger har det det. Jeg vet det er andre musikere som har det på samme måte. Terje Tønnessen for eksempel var visstnok nær ved å avlyse en konsert da Lillestrøm tapte en kamp. Og så har du jo Arve Tellefsen og hans Rosenborg. Men jeg har nok hatt noen nervøse helger opp gjennom årene.

Men det har ikke påvirket deg i forhold til konserter?

Nei, jeg har brukt det motsatt. Jeg har ofte fulgt med og fått tekstmeldinger om utviklingen av kamper. Og hvis jeg skulle ha en konsert og så at KIL var i ferd med å tape, da har jeg tenkt at nå skal jeg i hvert fall jeg spille bra.

-Det var jo en periode der KIL var nesten jevngode med RBK. Da var Arve litt skeptisk, men ellers har han vært veldig generøs i forhold til Kongsvinger.

Apropos Arve Tellefsen, det er en historie om da du steppet inn for ham i Oslo Konserthus?

-Det var på 90-tallet. Jeg hadde spilt Griegs a-mollkonserts med Filharmonien på turne i England. Veldig artig. Så skulle Arve gjøre Sibelius fiolinkonsert sammen med OFO i Konserthuset. Det var helt fullt, det var det alltid når Arve spilte. Så jeg hadde sneket meg inn sammen med musikerne og hadde tenkt å sette meg i salen på en ledig plass rett før konsertstart,

-Så var det en av musikerne som sa til meg at «jaså, så du står her nå fordi du har lyst til å spille Grieg?» Klart det, sa jeg. Jeg regnet jo med at vedkommende bare tullet. Men da viste det seg at Arve hadde begynt å bli dårlig og ikke kunne gjennomføre konserten.. Da var det noen som tenkte at fordi jeg var der kunne de gjøre Grieg med meg i stedet. Som en slags nødløsning. Men det var kaos bak der. Dirigenten nektet å dirigere fordi han ikke kjente stykket. Da foreslo Terje Tønnesen at han kunne lede med buen sin fra første pult. Og slik ble det.

Men fordi jeg var kledd i jeans og lusekofte, fikk jeg prøve en kjole og hvitt som naturligvis ikke passet. Så det ble til at jeg spilte i vanlige klær. Men jeg fikk låne sko av noen. Og det gikk tålelig bra, tror jeg.

Men for å gjøre noe sånt må du jo ha god kontroll på nervene?

-Det kan du si. Det er sikkert folk som slik sett er både bedre og dårligere enn meg. Men generelt så har jeg vel OK kontroll, tror jeg. Men jeg har ofte tatt sjansen på ting, bare tenkt at dette går sikkert bra.

Og hvordan sto det til slik sett da du som 14-åring spilte konsert med Trondheim Symfoniorkester?

-Fra miljøet rundt Glomma har man jo en slags rolig innstilling til ting. Akkurat den konserten husker jeg var litt skummel, men kanskje har jeg tatt med meg noe hjemmefra – at uansett hvordan konserter blir så går livet videre, liksom.

Håvard Gimse flyttet fra Kongsvinger i 1983. Opp gjennom årene har han bodd mange forskjellige steder: Bergen. Salzburg, Berlin, Oslo. I Salzburg og Berlin hadde han stjernepedagogen Hans Leygraf. Perioden i Bergen under Jiri Hlinka beskriver han som spesielt viktig. Siden dette mange år i Oslo, der han også trivdes veldig godt.

-Men så flyttet jeg tilbake til Kongsvinger for 4 år siden da foreldrene mine begynte å bli dårlige. De hadde jo hjulpet meg vanvittig mye da jeg var ung. Kjørt meg hit og dit, stilt opp. Så nå tenkte jeg det var på tide å hjelpe dem, og så fikk jeg med meg kona på det.

Gimse og kona Gislaug har fire unger mellom 5 og 16, så det blir det han kaller mye styr. Men veldig artig også. Ungene spiller litt ulike instrumenter men mest for gøy.

-Så inntil videre tror jeg at det å utøve musikk for dem blir mer en hobby.

Hva betyr hjembyen Kongsvinger for deg?

-Det er vel en form for…. tilhørighet. Jeg tror folk er veldig forskjellige der. Noen tar mye lettere på sånt enn meg. Jeg føler det nesten er en byrde, altså at det med tilhørighet er viktig. Jeg husker det var en periode jeg spilte mye Geirr Tveitt, og da ble jeg veldig fascinert av hans tilhørighet til Hardanger. Samme hvor han var eller bodde så hørte han til i Hardanger.   Så sa han også at hvis det kommer et lauv på ei bjerk, så blir det nødvendigvis et bjerkelauv. Jeg har det kanskje litt på samme måte. Men jeg er utmerket i stand til å bo mange andre steder.

Nå satte kanskje Kongsvinger også litt ekstra press på deg gjennom å utnevne deg til æresborger av byen?

-Jo, kanskje det. Men det er bare hyggelig. Jeg har gjort og gjør noen konserter i Kongsvinger, og prøver også å hjelpe til litt for at byen skal ha et aktivt musikkliv. DA er det ofte masse folk som kommer og hører på. Jeg synes det er veldig gøy. Mange får en mulighet til å høre klassisk musikk når jeg spiller, og jeg tar ofte med meg andre musikere. Sist jeg gjorde dette hadde jeg med meg Charlie Siem på sin fiolin. Så fullt som det var i kirka da hadde det visst ikke vært siden siste julaften før pandemien.

Hadde du blitt noe annet om du ikke hadde vokst opp på Kongsvinger?

-Ikke godt å si. Hadde kanskje blitt en litt annen person. Det er Ikke sikkert det hadde gått dårligere med meg. Kanskje hadde det til og med gått bedre.

Men du synes ikke det blir mye pendling?

-Nja. Avstanden til Gardermoen er OK, og så har jeg jo en veldig fleksibel jobb. Jeg kan undervise når jeg vil, bare jeg gjør det ofte nok. Jeg kan for eksempel ha en prøve med Truls Mørk på formiddagen, og så tar jeg to studenter ved NMH etterpå den dagen.

Hvor lenge har du vært på NMH? Som lærer.

He he- Et godt spørsmål. Jeg tror jeg fikk tilbud om å bli stipendiat i 1995. Da bodde jeg i Bergen og studerte der med Jiri Hlinka sammen med Leif Ove Andsnes og Helge Kjekshus. Jiri er jo en helt fantastisk pedagog. Vi var vel sånne overårige hospitanter på en måte og da hadde jeg det veldig bra der. Men så jeg ble bedt om å søke den stipendiatstillingen. Også fordi det var snakk om å lage den første praktiske doktorgraden i musikk. Det var et opplegg som hadde vært planlagt en stund, men hittil ikke praktisert i Norge. Jeg skulle skrive litt, og undervise.

-SÅ ble det på den tiden bare flere og flere konserter på meg, Til slutt hadde jeg så mange oppdrag og konserter at jeg måtte si opp jobben ved NMH. Men jeg ble i stedet og nesten med en gang hentet inn som vikar for meg selv, og siden har jeg undervist. Jeg ha aldri hatt full stilling ved NMH. Til å begynne med var det kanskje snakk om 30-40 prosent, så 50 og etter hvert har det innimellom vært 70 prosent.

Men hvordan har du rukket med alt?

 -Mye fordi jeg har hatt en grei arbeidsgiver. Men så har jeg også prøvd å ta en del av undervisningen i forbindelse med reiser. Jeg bor jo i Kongsvinger og skal ofte reise ut fra Oslo, da kobler jeg det med undervisning av 2-3 utøvere.

Hvor mange studenter har du?

-Det er ni navn på lista mi, men jeg har ikke alle på fulltid. Nå er det blitt en trend med at studentene vil ha to lærere. Så flere av mine ni studenter er hos meg på deltid. Jeg deler dem med en annen lærer. I praksis er det vel seks studenter på heltid.

Er det OK å dele undervisningen med andre lærere?

-I hvert fall så lenge vi har en så god stemning på klaverseksjonen ved NMH som vi har. At vi har tillit til hverandre er essensielt. Dersom to lærere har for ulike metoder, kan studenten bli i tvil. Jeg ser med gru på hvordan dette ville ha gått på Mozarteum eller i Berlin da jeg gikk der. Der var de uvenner, gitt. Men her på bjerget er det bedre atmosfære!

-Samtidig må studentene være på et visst nivå for at det skal være noe vits i et slikt opplegg. Jeg har mest masterstudenter, og mest utlendinger. Mange er ordentlig gode. Skikkelig gode. De kommer hit for å ta masterstudiet; mange blir her etterpå og bidrar til et rikt musikkliv

-Men det har blitt slik at det er flere som er i stand til å gjøre gode konserter enn de som får konserter. Det er mange gode studenter nå som hadde fortjent å bli hørt mer. Men de må jo ha et publikum. Foreløpig utdanner vi ingen til arbeidsledighet, men studentene har ofte et litt spennende vekselbruk; de underviser litt selv, de spiller litt, de gjør forskjellige ting. De er profesjonelle musikere, men de lever ikke bare av å spille konserter.

Hva gir det deg å undervise?

-Når jeg sitter og øver og synes det går bra, og det kommer en student inn døra og skal ha time, da synes jeg ikke det er noe gøy. Da vil jeg helst fortsette å være for meg selv. Men når de først er kommet inn…. For det første synes jeg jo dette er veldig hyggelige, oppegående folk som jeg har lyst til å hjelpe. Og så gir det deg økt innsikt i musikken. Du får høre denne flotte musikken mange ganger, og det er jo supergøy. Og så blir du tvunget til å sette ord på en del ting, og du blir bevisstgjort på hvordan du ønsker at musikken skal framføres, tekniske ting osv, . Og når du må sette ord på ting blir du kanskje også en bedre lærer for deg selv.

Ser du deg selv i noen av studentene?

-Ja, noen ganger og på forskjellige måter. Et gjensyn med deg selv i denne perioden av livet, hvor du er usikker på veldig mye, du jobber enormt hardt – jeg jobbet i hvert fall enormt mye – og så ser du litt av deg selv i de forskjellige personlighetene til studentene.

-Jeg hadde et par år etter studiene der jeg hadde veldig vondt i armen og ikke kunne spille. Og når noe lignende skjer med studentene lever jeg meg veldig inn i deres situasjon. Det er en følelse det er lett å kjenne seg igjen i – når du har lyst til å øve ti timer om dagen og så får du ikke øvd. Det er ikke noe gøy.

Er det en del muskelrelaterte sykdommer blant pianister?

-Ja, masse. Det er et usunt yrke, vet du.

Men du har klart deg bra etter den ene gangen?

-Det er alltid et eller annet smårusk, men jeg har lært meg å holde ting i sjakk. Jeg har også noen egne triks for hva jeg skal gjøre for å unngå problemer. Og så har jeg et par behandlere som sitter klar om det skulle skje noe; virkelig gode folk.

Bør pianister trene? Styrke eller utholdenhet for eksempel?

-Det er veldig individuelt. Jeg har ingen regler for det, men det er en fordel å bevege seg litt, ja. Og så er det en fordel, synes jeg, å oppgradere behovet for oppvarming og uttøyning. Der kan vi ta litt lærdom fra idrettsprofesjonaliteten.

Men du trenger ikke å gå helsestudio og trene styrke?

-Nei, og jeg er faktisk litt skeptisk til det. For styrketrening kan ofte resultere i korte, sterke, stive muskler. Men vi pianister skal jo ha lange, myke og fleksible muskler. Som tåler belastning, og ikke minst det finmotoriske. Den får du ikke hvis du pumper jern.

Så det finns en egen pianistfysiologi?

-Vanskelig å si. Men en slags retning, ja. Å spille sterkt på piano handler mer om teknikk enn styrke. Jeg hørte en gang en pianist som var over 80 år, han var i så dårlig fysisk form at han knapt klarte å gå inn på scenen. Men så setter han seg ved flygelet og slår en vanvittig svær klang. Det var definitivt ikke basert på styrke.

Hvor krevende er det å gjennomføre en klaverkonsert?

-Det avhenger jo litt av hvilken klaverkonsert det er snakk om, og omgivelsene for øvrig. Mange jobber er svært krevende mentalt, i kraft av at du skal kontrollere nerver og sånn, og du skal få fysikken til å spille på lag i en presset situasjon. Du skal først og fremst klare å fokusere veldig på det du holder på med. Det sies jo at vi går ned i vekt i løpet av en konsert . Jeg har ikke testet det ut selv, men det forbrukes en enorm mengde kalorier på kort tid. Kravet til konsentrasjon krever erfaring, men også innlevelsesevne og evnen til å stenge ting ute..

Men når du setter deg ned ved pianokrakken og skal gjennomføre en stor konsert – går du da inn i en slags tilstand av zen?

-Litt forskjellig og veldig individuelt. Men klart, det går an å snakke om en slags boble. Som også er det moderne uttrykket i idretten. Det er jo beslektet det vi gjør. Idet solisten går på scenen kan du se vedkommende allerede på en måte er i gang.

Hva er det mest krevende du kan gjøre som pianist?

-Det er også individuelt. Folk har forskjellige evner, forskjellige styrker, forskjellige kapasiteter. For meg avhenger det veldig av graden av forberedelse. Nå for eksempel, med fire barn, er det mest krevende å få til den forberedelsen som skal til. Så da blir det å øve et kvarter her, 20 minutter der på ett av pianoene i huset. Jeg har et eget øvingsrom, men det er det ikke så lett å gå til med unger overalt.

Jeg leste et intervju med en tilhører i lokalavisa di Glåmdalen. Hun var så imponert over at du både spilte uten noter og at du attpåtil spilte så fort….?

-He he, ja. Men jeg skjønner at det kan være det som fra utsiden oppfattes som mest imponerende. Så er det jo sånn at det bak en slik prestasjon ligger utrolig mange timer med øving, og det er ingen hemmelighet. I likhet med mange andre jobber, jazzfolk bl.a. Jeg trodde jo at de bare satt og improviserte helt fritt, inntil jeg var på seminar med Steve Dobrogosz og hørte hvor mange skalaer han øvde hver dag. 

Men er det mer slitsomt å spille klaverkonserter enn solopiano?

-Altså, først og fremst er jo begge deler både gøy, spennende og utfordrende. Men det er slitsomt på en annen måte. Når du sitter der alene og skal spille solo så styrer du jo hele showet alene. Når du spiller med et orkester må du selvfølgelig forholde deg til dirigent og orkester. Da har du en noe strammere ramme, tenker jeg.

To timer med Chopin, er det kun musikk eller liker du også å prate mellom stykkene?

-Jeg liker å prate mellom, men jeg liker også å bare spille. Det kan være fint det også. Det er litt avhengig av omgivelsene. Om løpet er lagt for deg så er det ofte mer krevende.

Er det Chopin eller Grieg som er din solofavoritt?

-Det går i perioder. Som klassisk pianist er man kamelon. For eksempel var det en periode jeg brukte masse tid på Sibelius. Da var det favoritten. Så var det en tid med Schubert, da var det favoritten. Og så alltid Grieg innimellom. Jeg blir aldri lei av det. Og så er det Chopin. Men det kan også være andre komponister. -Men jeg vender ofte tilbake til Chopin og Mozart. Og Grieg. Er kanskje de tre blant standardkomponistene som jeg har spilt mest av.

Hva tenkte du da styreleder i Lindemans Legat, Einar Solbu, ringte og sa du skulle få Lindemanprisen?

Han ringte meg mens jeg var på jobb på musikkhøgskolen.  Jeg var ferdig med en student og så lå det en beskjed fra Einar der han skrev at hadde en melding til meg som han håpet jeg ville synes var hyggelig.  Og så tenkte jeg: hva kan det være? Jeg tenkte på flere ting, men ikke Lindemanprisen. Så jeg ble – faktisk – veldig overrasket. Det var en dag der mye hadde gått på tverke, så derfor opplevdes det veldig bra å få beskjed om at jeg skulle få prisen.

-Veldig overraskende var det også. Jeg har ikke brukt et sekund av min tid og tenkt at jeg snart burde få Lindemanprisen. Så det er en stor glede og en skikkelig artig opptur.

Har du noe forhold til Lindemennene?

-Ja, litt. Jeg har spilt på et par av de tidligere prisutdelingene.  Og jeg har alle innspillingene med Liv Glaser. Der er det mye fint. Enkle. Lettfattelige klaverstykker. Så har jeg også gjennom arbeidet med Geirr Tveitt, folketoner, innsamling og sånt, hatt en del med Lindeman-tradisjonen å gjøre. Og som student fikk jeg jeg jo mye inn fra generasjonen med Robert Riefling, Eva Knardahl, Liv Glaser, Einar Steen-Nøkleberg og Jens H. Bratlie, Studiestedet var i Nordal Bruuns gate og det var mye fokus der på at dette var Lindeman-slektens skole og at vi var en del av en tradisjon.

Til slutt – er det en aldersgrense for utøvende pianister?

-Ikke som jeg har tenkt å lage, i hvert fall . Så publikum blir dessverre ikke kvitt meg på lenge ennå. For med årene får du et så stort repertoar at du til enhver tid kan velge det som passer både fysikk og interesse. Du kan spille kammermusikk, du kan akkompagnere, du kan spille alene og mye mer. Så jeg ser ikke noen bestemt alder der jeg gir meg, nei. Men det kan hende at visse typer tolkninger og musisering blir mer interessante for meg med årene.

(Bildene av Håvard Gimse i dette intervjuet er er tatt av Knut Utler og i forskjellige sammenhenger)