Da Norsk kvedarforum var samlet til årsmøte 11. februar, handlet det blant annet om Ludvig Mathias Lindemans noteoppskrifter. Sett fra en forskers, og fra en kvedars ståsted. Kvedaren er Ragnhild Furholt, forskeren Astrid Nora Ressem ved Norsk Visearkiv.
Vi har tatt en prat med Ressem, som står midt oppe i utgivelsen av firebindsverket ”Norske middelalderballader – Melodier”. Det handler om melodiene til norske middelalderballader, og når verket sluttføres vil det inneholde rundt 1200 melodier samt register.
”I bind 1, som kom før jul i fjor, er det opp mot 400 melodier. Der er Lindeman sentral. Rundt halvparten av melodiene er samlet inn av Lindeman, så han ligger på en måte i bunn for alle de andre”, forteller Ressem.
De andre dette handler om er bl.a. Catharinus Elling, Olav Sande, Rikard Berge og Ole Mørk Sandvik. Og det handler om melodier nedtegnet over en periode på 200 år.
”Noe av det som er spennende her er å se om noen av de andre har skrevet ned melodier som er beslektet med dem Lindeman skrev ned kanskje 100 år tidligere. Og så sammenligne og se hvordan de eventuelt kan ha endret seg over tid eller i ulike miljøer og slekter.”
Ressem er cand.phil. i musikkvitenskap og har jobbet som musikkfaglig ansvarlig ved Norsk Visearkiv siden 1996. Hun har arbeidet mye med materialet etter Lindeman, og det vil hun fortsette med i lang tid framover.
For det handler om et omfattende materiale. Svært omfattende.
”Vi snakker om en innsamling av flere tusen melodier og sanger. Så at han gjorde en kjempejobb er det ingen tvil om.”
På seminaret i Norsk kvedarforum skal Ragnhild Furholt snakke primært som utøver; hvordan hun tolker materialet etter Lindeman. Ressem skal snakke om hvordan hun har jobbet med oppskriftene etter Lindeman – som forsker.
Men oppskrifter?
”Eller nedtegnelser. Altså det han skrev ned av noter og tekster imens og etter at han hørte sangene bli framført. Lindeman skrev trolig oftest først en kladd som han så renskrev etterpå. Men så vidt vi vet har han ikke tatt vare på alle kladdene. Det er bare i enkelte tilfeller vi har både kladd, renskrift – og det som kom på trykk. Noe av det som er spennende med det, er å se om noe har endret seg underveis. Han kan for eksempel ha justert ting, for å få det til å passe bedre inn i notasjonssystemet som han tross alt brukte.”
At han tok seg friheter?
”Vi vet jo ikke helt hva han tenkte. Men selv om han på mange måter var en pioner, var han også et barn av sin tid og han hadde med seg stor kunnskap om notasjon av den klassiske musikken. Den gang fantes det ingen erfaring med å skrive ned folkemusikken ut fra en folkemusikktankegang. Han kom inn i dette med sin utdanning og erfaring med det klassiske notasjonssystemet. ”
Og han var også generelt opptatt av at sangene skulle formidles videre til flere enn dem som allerede sang dem fra før. Han forsøkte å nå ut til nye miljøer gjennom kor- og pianoarrangement, bl.a. med ”Ældre og nyere norske fjeldmelodier”.
På seminaret kommer Ressem spesielt til å snakke om Lindemans forhold til sangeren Bendik Sveigdalen. Han var fra Skafså i Mo i Telemark og var en av sin tids store balladeformidlere.
”Jeg har analysert melodioppskriftene Lindeman skrev ned etter Sveigdalen for blant annet å prøve å finne ut hva notene kan forteller meg om hvordan han sang. Men noter er et begrenset materiale i forhold til det å høre på lydopptak, eller det å lære direkte fra en kvedar. Det er på en måte strippet ned til et skjelett som du må prøve å tolke, i større grad enn om du hører noen framføre sangen. Mye blir borte i en oppskrift. Det er det ikke tvil om. Så da blir det et tolkningsspørsmål. ”
Ressem synes det virker som om det er både stor interesse for, og kunnskap om Lindeman-stoffet blant dagens sangere.
”Men det er nok også mange som – berettiget – har vært skeptisk til noter som kilde. Nettopp fordi det er et slags skjelett som må ha kjøtt på beinet for at det skal bli sangbart, at det skal bli tradisjonell sang ut av det. ”
Lindeman satt og skrev mens folk sang, og mange av nedtegnelsene er imponerende å studere i ettertid, synes Ressem.
”Når du ser på mange av oppskriftene, og ikke er en trenet tradisjonssanger, kan du nok få problemer med å klare å tolke notene. Blant annet fordi det handler om uvante tonesprang og oppbygging av melodier. Men klart – mye av stoffet er også mer rett på i tradisjonell moll- eller dur-tankegang.”
Når det gjelder materialet Lindeman har etter Sveigdalen har Ressem blant annet sett på hva han gjorde i forhold til variasjon, improvisasjon og stabilitet.
”Det dreier seg om en type kreativitet og variasjon som ikke er som jazzimprovisasjon, men som er… en måte å utfolde seg på innen gitte rammer. Det handler også om et tonespråk det er viktig å ivareta, en type kunnskap som noen fortsatt besitter. Det er også spennende å se på Lindemans oppskrifter fra et større område. Om det er fellestrekk for hele området, eller om det er individuelle stiler.”
Ressem har også jobbet med Lindeman og Olea Crøger-stoffet.
”Det er noe jeg gjerne vil arbeide videre med. Crøger var en av de store pionerene, og kvinne attpåtil. Hun var prestedatter fra Seljord, og en viktig døråpner for Lindeman. Det er en veldig spennende historie rundt de to. Og interessant her er både det stoffet hun skrev ned selv, og det hun sang for Lindeman.
Oppskriftene etter Lindeman (og andre) anses for øvrig ikke bare viktig i Norge.
”Det har nok vært litt sånn at tekstforskere, melodiforskere og utøvere har sittet hver for seg. Så vi var en liten gjeng som fant ut at vi måtte prøve å samle en del personer rundt om i Norden som vi vet jobber med folkeviser på ulikt vis. Og så treffes og snakke sammen, utveksle ideer og kunnskaper og prøve å forstå hva den andre snakker om ut fra ulike fagspråk . Der har både jeg og Ragnhild Furholt vært aktive. Andre fra utøversiden er Susanne Rosenberg fra Sverige. Mye av dette handler om et nordisk materiale med store likheter og der vi har stor nytte av å snakke sammen på tvers av landegrenser og faggrenser.”
Også videre ut i verden er det interesse for Lindemans oppskrifter. I mai skal Ressem til en konferanse i Kalamzoo i Michigan, USA, i regi av International Ballad Commision. Der skal hun snakke om Lindemans oppskrifter etter Bendik Sveigdalen.
”Mye av arbeidet innenfor kommisjonen har vært tekstorientert og med folkloristiske innfallsvinkler. Men de ønsker nå i større grad å trekke inn oss som jobber mest med melodimateriale. Det er nå en gang sånn at en sang er både tekst og melodi. Og i år ville de ha tema som gikk på melodier. Jeg ble oppfordret til å søke om å være med, så da skal jeg av gårde for å snakke om Bendik Sveigedalen og Lindeman.”
Hva tror du lå bak Lindemans ønske om innsamling? Var han en idealist?
”En blanding av mye, tror jeg. Dette var en tid med sterke strømninger, sterke følelser, sterke ideologier for nasjonen Norge. For å skape et fundament for hvordan vi skulle se på oss selv. Og at man som en del av dette måtte ta vare på de skattene vi hadde, og hadde hatt. Men det skal mer til enn det for å ville reise rundt i Norge hver sommer slik forholdene var. Søke økonomisk støtte, baske seg rundt i uveisomme strøk i all slags vær; til fots, på hesteryggen, i en sliten kjerre, over vatn i en liten båt. Idealisme, ja. Men ikke bare det. En god porsjon stahet kombinert med at han må ha syntes at det var mye spennende å finne, var det nok også.”
”Jeg tror ikke nødvendigvis han var så opptatt av syngestil og stemmebruk, og han syntes kanskje ikke alt var så fint å høre på. Men jeg tror han syntes han fant veldig mange flotte melodier som ikke burde gå tapt. Og at han så på innsamlingsarbeidet som en av sine livsoppgaver, sier Ressem.”
Seminaret 11. februar: Tolkning av Lindeman-oppskrifter
Her kan du lese mer om Norsk visearkiv