Trekker fram kvinner i Lindeman-slekten

Musikkforsker Ingrid Loe Dalaker

Musikerslekten Lindeman er mest kjent for sine mannlige medlemmer. Men også kvinner i slekten har satt musikalske spor. Musikkforskeren Ingrid Loe Dalaker har på oppdrag fra Lindemans Legat hentet fram seks av dem.

I en serie artikler som Dalaker har skrevet og som nå er publisert på nettsidene til Lindemans Legat, kan vi stifte nærmere bekjentskap med Juliane Cathrine Lindeman, Anna Severine Lindeman, Signe Augusta Lindeman, Astrid Swensen (f. Lindeman), Karen Johnstad (f. Tyse), og Astrid Krognes.

”Det har vært et veldig spennende og interessant prosjekt. Jeg har fått muligheten til å bli kjent med noen jeg enten bare visste litt om, eller ingen ting. Og jeg har fått muligheten til å grave fram nytt kildemateriale, og til å skrive om det. Så ja, det har vært moro”, sier Ingrid Loe Dalaker.

Er de seks kvinnelige musikerne og komponistene viktige i norsk musikkhistorie?

”Jeg synes jo det. Om de ikke var store komponister så gir historien om hver av dem et bidrag  til å nyansere og utfylle et bilde som har vært ufullstendig. Og jeg synes at også de små historiene er viktige, fordi de er med på å skape et mer tydelig og mer helhetlig bilde”, mener Loe Dalaker.

Forskningsjobben som Dalaker har gjort kom i stand på initiativ fra Lindemans Legat. Hun ble kontaktet i februar i 2013 og spurt om hun kunne tenke seg et kortere engasjement for å gjøre research på de kvinnelige musikerne og komponistene i Lindeman-slekten. Og det var ikke bestemt på forhånd hvem som skulle tas med.

”Nei, jeg fikk ingen faste rammer og sto slik sett svært fritt”, forteller Dalaker.

TIL STOR HJELP

Da hun satte i gang fikk hun tidlig god kontakt med en av de seks, Astrid (Tyse) Krognes, som i dag bor på Røa. Hun er tippoldebarnet til Ole Andreas Lindeman

”Astrid var svært imøtekommende og hyggelig, og har vært til stor hjelp. Gjennom samtalene med henne og materialet jeg har fått fra henne, har nok de seks kvinnene jeg skriver om utkrystallisert seg. Samtidig har jeg lest litteraturen som tidligere er skrevet om Lindemanfamilien, og satt meg inn i mye annet tilgjengelig materiale fra blant annet musikksamlingen ved Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet.

Dalaker var for øvrig godt kjent med mennene i Lindeman-familien, ikke minst gjennom doktorgraden hun skrev om musikeren og komponisten Thomas Tellefsen (1823-1874), i fransk og norsk musikkhistorie.

NESTEN BARE MENN

”I en slik forbindelse treffer man på flere i Lindeman-slekten. Men nesten utelukkende mennene. Kvinnene er omtrent ikke nevnt i det hele tatt. Juliane Cathrine Lindeman er den eneste som hadde en viss plass, gjennom det noteutleiebiblioteket hun etablerte i Trondheim. Hun var elev hos Thomas Tellefsen i Paris under et kort opphold i 1842. Men slik jeg leser historien – Juliane var syv år eldre enn Thomas – så var det i utgangspunktet mer slik at hun var et ideal for ham. Juliane var en godt skolert pianist allerede på 1830-tallet. Slike opplysninger har ofte vært trukket lite fram i  musikkhistorieskrivingen. I brev som Tellefsen skriver hjem forteller han at han har konferert med Juliane om Paris og hvilke lærere han skulle velge.”

Etter hvert som hun leste seg opp på det materialet hun hadde funnet, sto det blant annet klart for Dalaker at for eksempel Anna Severine Lindeman som var gift med Peter Lindeman, nok hadde en sterkere og mer sentral rolle i framdriften av musikkonservatoriet de første årene, enn det som har vært gjengs oppfatning. 

”Det jeg så etter i gjennomgangen av materialet var dette: Hvem av kvinnene i familien har komponert? Hva slags liv har de levd? Hvem har de spilt hos? Var de pianist- eller orgeltalenter?”, sier Dalaker.

Hvem har satt sterkest avtrykk av de seks?

”Nei, altså, de har jo ikke satt noen sterke spor foreløpig. Kanskje bortsett fra Juliane Lindeman som er kjent på grunn av noteutleiebiblioteket og tilknytningen til Thomas Tellefsen. Anna Lindeman skrev jo en rekke komposisjoner til pedagogisk bruk, og mange ble trykket i hennes levetid. Mye av dette er gått i glemmeboken, men burde trekkes fram igjen fordi det definitivt er både spillbart og hørbart.”

MYE TIL FELLES

Om du skal oppsummere, hva er det de seks har til felles?

”Det er at de har fått en opplæring i Ole Andreas Lindeman sin tradisjon. At Bach og tradisjonen etter ham var viktig. Dette var de godt skolerte i. Astrid Krognes har fortalt at mye av denne musikken ble spilt når storfamilien  var samlet,  og den ble høyt verdsatt. I tillegg er det dette med det pedagogiske som går som en rød tråd med alle damene. Klaverpedagogikken var både en levevei og en måte for kvinner å få utøvd musikk på. Slik har det vært fra 1800-tallet og helt fram mot våre egne dager. Alle Lindeman-kvinnene jeg har skrevet om var både gode utøvere og formidlet musikk, både til egne barn til sine elever. Astrid Krognes står som den siste i tradisjonen, men i mer moderne utgave. Hun er både en høyt utdannet, utøvende musiker og har gjort karriere i det akademiske systemet.”

MÅTTE LEGG BORT MUSIKKARRIEREN

Enkelte av kvinnene hadde et talent som kanskje gikk tapt fordi de prioriterte bort musikken til fordel for rollen som mor og hustru?

”Ja, og det gjelder jo bl.a. annet Astrid Lindeman Swensen. Men det var nok også et resultat eller konsekvens av tiden de levde i. Da Astrid giftet seg i 1880-årene måtte tanken på en eventuell musikalsk karriere legges bort til fordel for rollen som prestefrue og mor. Hun kunne kanskje ha valgt annerledes, men det ville i så fall ha vært et svært uvanlig valg for en prestefrue.  Jeg tenker også på Juliane. Hun må jo ha vært meget spesiell for sin tid. I 1838 reiste hun fra Trondheim, på turne til Stockholm, København og Hamburg. Hun forsøkte også å etablere seg som pianist og klaverpedagog i Kristiania. Senere vendte hun tilbake til Trondheim. Her hadde hun mange elever, og etablerte bl.a. et noteutleiebibliotek. Hun må jo ha vært seg bevisst at musikk var noe hun ønsket å jobbe med. Samtidig var det å ta elever en av de få mulighetene hun hadde til å livnære seg som enslig kvinne. Og hun giftet seg ikke før i 1857,  et halvt år etter at faren Ole Andreas døde.”

Alle disse her, er de blitt fortiet?

”Hva skal man si.  Det var ikke lett å være kvinne i musikken, verken i det 19. eller i store deler av det 20. århundre.  Man skulle både være fantastisk god og i tillegg ha solid oppbacking for å slå gjennom. Det kan nok også tenkes at kvinnene i Lindemanfamilien inntok en litt mer tilbaketrukket posisjon. Det var nok mest slik at mennene i familien fikk en fortrinnsrett.”

 VIL FORSKE VIDERE

Dalaker er nettopp ansatt i ny stilling som konservator ved Ringve museum i Trondheim. En del av denne stillingen skal brukes til forskning.

”Det er en del som jeg gjerne vil bruke til å forske videre på Lindeman-slektens kvinner. Hvis vi får det til og det er interesse for det.  Det som er gjort hittil er en type grunnforskning som man burde ta videre”, sier Dalaker.

LENKER:

Nedenfor finner du lenker til de seks kvinnene som Loe Dalaker har skrevet artikler om. Klikk på navnet og så kommer du videre til de enkelte artiklene.

Les mer om Juliane Cathrine Lindeman

Les mer om Anna Severine Lindeman

Les mer om Astrid Swensen

Les mer om Signe Augusta Lindeman

Les mer om Kare Tyse Johnstad

Les mer om Astrid Tyse Krognes

Publisert av knut 13. januar 2014.

Det er stengt for kommentarer.