I forbindelse med Oslo domkirkes feiring av 200-årsjubilanten holdt Karl Gervin, pensjonert prest i Domkirken, et kåseri i kirkens krypt 17. november 2012.

Domkirken i Christiania (Vår Frelsers kirke) slik den så før ombyggingen på 1850-tallet. Tegning av Gerhard Schøning (d. 1780). Foto: Digitalt museum/Wikimedia

[…] Noen storby var Christiania ikke: Ganske nøyaktig da Lindeman kom til byen, skrev en av Collettene om hvordan «Christiania var en liden, stille, om Sommeren halvdød by paa 25 000 Indbyggere, med 1 Kirke, og 2 Dampskibe som ikke kunde gaa om Vinteren, da Havnen var spærret af Is, en Smaaby, hvor man kunde tælle de Huse der havde mer end 2 Etager paa sine fem Fingre, og hvor der groede Græs mellom Stenene selv i de mest befærdede Gader.»

Men Christiania sto foran sin største vekst noen sinne, og allerede hadde det nye Norges behov for offentlige bygninger begynt å sette sitt preg på byen. Domkirken så man seg imidlertid inntil videre ikke i stand til å gjøre noe med.

En besøkende til byen hadde sagt at «af Kirker har Christiania ingen som kan kaldes smukke» og han føyde til «heller ikke er det saa meget Brug at gaa i Kirken». Vor Frelser var byens eneste kirke. Skulle alle gått til gudstjeneste samtidig, ville det jo blitt kaotisk.

Men det gjorde de jo ikke: Det hadde lenge vært klaget over kirkesøkningen, og Henrik Wergeland som hadde bodd i menigheten og holdt preken i Vor Frelser, sa: «Det kan være galt andetsteds, Men en saadan Fremmedhed for Guds Huus, En saadan Uvanhed til at besøge det, en saadan mangel paa Trang til der at opløfte sin Sjel og søge Trøst og aandelig Veiledning hersker vel neppe nogensteds som her.»

Les hele Karl Gervins kåseri:
Ludvig Mathias Lindeman – Hjemlig klang og stormende Ovationer (pdf)

Oslo domkirke (hjemmeside)
Oslo domkirke (Wikipedia)