Fortsatt samles det inn folketoner i Norge i Lindemans ånd. Det er Bjørn Andor Drage fra Bodø et godt eksempel på.

Komponisten, organisten, dirigenten og musikkonservatorieprofessoren som opprinnelige er fra Saltdal i Nordland, har i løpet av de siste årene funnet mange folkemusikalske skatter, fra både Nordland, Troms og Finnmark. Han snakker for eksempel ivrig om salmesangtradisjonen i de læstadianske miljøene i Finnmark.

Den er blitt betraktet som gammeldags fordi de synger sine salmer saktere enn den autoriserte norm. Det er jo uhørt!».

Under årets Petter Dass-dager framførte han i samarbeid med folkesangeren Berit Opheim Versto og et barokkensemble en bibelsk tekst av Petter Dass.

«Vet du, det finns over 50 forskjellige melodier/folketoner som kan brukes til teksten «Herre Gud! Dit dyre Nafn og Ære». Det er jo helt fantastisk!»

EN OVERRASKELSE

De siste årene er det særlig tre prosjekter som har tatt mye av Drages tid. Det ene handler om innsamling av nordnorske kirkesangtradisjoner, det andre om Fridthjov Anderssen, det tredje om platen Norwegian Romantics fra i fjor, der verker av både L.M. Lindeman og hans barnebarn Signe Augusta Lindeman er representert.

Og for å ta det siste først:  for noen år siden ble Drage spurt om han ikke kunne se gjennom noen noter i arvegodset etter en nabo hjemme på Drage i Saltdal. Naboen het Peter Lindemann Kristensen og var organist i hjembygda i 60 år. Og han hadde mer ved seg enn Drage kunne drømme om.

«Organistutdannelsen hans var et tre måneders kurs med Per Steenberg, på 30-tallet en gang. Han fikk for øvrig mellomnavnet Lindemann (skrevet med to n´er) fordi foreldrene hans hadde så stor beundring for Lindeman.  Da jeg begynte å se gjennom notene ble jeg veldig overrasket», forteller Drage.

«Han hadde spilt all orgelmusikken av Mendelssohn, det var triosonatane til Bach – regnet som svært vanskelige – og det var Cesar Franck, samt masse Max Reger. Så jeg fikk et helt annet bilde av Kristensen. Han må ha vært veldig god til å spille orgel!»

Men blant notene lå det også mye som Drage verken hadde sett før eller ante noe om. For eksempel en innbundet notebok med verk av Signe Augusta Lindeman, hennes Passacaglia og Fuge. Han begynte å lete i diverse arkiver, og fant flere verker av henne.  Innholdet på platen ble så utvidet med musikk i samme stil.

«Men plateprosjektet løsnet ikke før jeg fan et rette orgelet, nemlig Jørgensen-orgelet i Ålesund kirke. Et fantastisk, erkeromantisk orgel som ble bygd rundt 1938-39 og ferdigstilt i 1945 etter krigens slutt. Det er altså laget i storhetstida for Jørgensens Orgelfabrik i Oslo.  Orgelet var for øvrig stuet bort i en gruve i Kongsberg under krigen, og ble satt opp igjen høsten 1945. Nylig ble det også restaurert av det østerrikske firmaet Rieger».

LIKHETSTREKK

Platen åpner med L.M. Lindeman, med musikken som ble skrevet til kroningen av kong Oscar II og dronning Sofie i 1873. Og den avsluttes med en for den tiden modernist, i hvert fall i forhold til Lindeman, nemlig Johan Svendsen. Hans Grande Polonaise, opus 12, var også kroningsmusikk, men ble skrevet til festballet en måned etter selve kroningen.

Er det noen likhetstrekk mellom L.M. Lindeman og Signe?

«Hun var jo hans barnebarn, datter av Peter Brynie og Anna Severine Lindeman, og søster av Trygve Lindeman. Men det er også et musikalsk slektskap, naturligvis. For mye av hennes musikk hviler på den samme tradisjonen som L.M. Lindeman sto for og som faren Peter videreførte.  Men hun fikk hard medfart av flere anmeldere da hun debuterte som organist – og komponist. I utgangspunktet kan det  ikke ha vært lett å være kvinnelig organist og komponist, og så får du i tillegg nådeløs kritikk i Aftenposten. Så jeg tror det stoppet litt opp. Hun ble gift, fikk barn og så skilt. Så det var mye motstand».

«Jeg synes hun utvilsomt er et talent. Hennes Passacaglia for eksempel, er teknisk vanskelig og den viser at hun hadde stor kunnskap om orgelet som instrument».

Men har komposisjonene hennes noe folkemusikalsk tilsnitt?

«Hun har blant annet en komposisjon som heter ”Søndagsfred”, med undertittel ”Gunnarsskogs kirkeklokker høres i det fjerne”. Den er nok preget av norsk folkemusikk og inneholder både kvinter og overtoner».

For Drage var det altså en åpenbaring å oppdage stoffet hennes. Han synes det er synd at hun ikke skrev mer for orgel.  Alle orgelverkene hennes er med på platen som Drage ga ut i fjor. Når det gjelder klavermusikken hennes, er det noe Drage ikke har satt seg godt nok inn, sier han. Men det finns en egen lærebok for klaverspill etter henne, og det er tydelig at hun hadde sin egen pedagogikk.

Men så havnet altså komposisjonene hennes i ei lita bygd i Nordland.

«Ja, hos Peter Lindemann Kristensen. Det som også er interessant med det, er at jeg ikke har sett den trykte utgaven andre steder. Den befant seg altså i notesamlingen, sammen med et originalt notetrykk med Fridthjov Anderssens komposisjoner, trykt på Steingräber Verlag en gang i 1920-årene. Et forlag som for øvrig har gått inn for lengst».

EN NORDNORSK ILDSJEL

Og dermed er vi inne på det andre temaet, eller den andre personen som har tatt mye av Drages tid de siste årene – Fridthjov Anderssen.

«Han ble født i født 1876, i Beiarn. Faren var vel medisinalkasserer, og satt også på Stortinget. De hadde et orgel, det var i det hele tatt en svært musikalsk familie. Etter at de flyttet til Bodø ble hjemmet deres et møtested for mange av datidas kunstnere. Og Fridthjov fikk nok på grunn av dette lyst til å reise ut selv. I første omgang ble det Kristiania, der han blant annet hadde Peter og Kristian Lindeman som lærere i orgelspill, Gustav Lange i harmonilære og Johannes Haarklou og Catharinus Elling i kontrapunkt. Han skrev mange interessante brev hjem om hvordan musikkundervisningen ved konservatoriet foregikk. Brevene, som vi har bevart i dag, er i det hele tatt gode stemningsrapporter fra tidlig på 1890-tallet, og vi håper å kunne få gitt dem ut».

Etter oppholdet i Kristiania flyttet han hjem igjen til Bodø og jobbet først som organist i Bodin Kirke, senere i Bodø kirke. Og han ble straks en svært viktig person for byens musikkliv. Han var dirigent for fem kor og en orkesterforening, men måtte også, forteller Drage, ha såpass mange jern i ilden for å klare seg økonomisk.

Men i det fjerne lokket Leipzig. Anderssen ville gjerne ha et studieopphold der, og til slutt ble det satt i gang pengeinnsamling blant byens befolkning. Fra enkelte velstående borgere fikk han også stipend. Så han kom seg av gårde til musikkmetropolen, og ble der i ett år i 1901.

Men hva var det viktigste formålet med oppholdet? Bli en bedre organist?

«Det var det han ville. Men lysten til å reise ut og være i et internasjonalt miljø var også en sterkt  medvirkende årsak. Og i tillegg til orgelstudiene ble det også til at han komponerte mye. Anderssen ble jo kjent som fugemesteren. Han var veldig glad i fuger, og det ses tydelig i alt han skriver. Ellers gjorde han seg bemerket ved konservatoriet i Leipzig som musikkteoretiker, og noen av hans arbeider ble trukket fram i undervisningen mange år etter at Anderssen hadde vært der».

INNSAMLING

I tillegg til virksomheten som komponist, musiker og dirigent, hadde Fridthjov Anderssen en annen lidenskap, og som han hadde felles med L.M. Lindeman. Han samlet inn folkeviser og folketoner.

«Ja, og en av de rike kildene hans var moren, som opprinnelig kom fra Stamnes ved Sandnessjøen. Og så var det alle brødrene hans og miljøet i Beiarn. Han fikk mye derfra, og skrev jo også ned historier og sagn. Mye av det han samlet inn, fikk han i direkte møter med spelemenn og sangere. Men så fikk han også tilsendt en og god del. Mye av det igjen fra lærere rundt om i distriktene i Nordland, som hadde tatt organisteksamen som en del av det ettårige lærerseminaret de hadde gått på. Det finns eksempler på at mange av dem skrev ned folketoner fra det stedet de begynner å virke som lærere, og så sendte de det til Herr Fridthjov Anderssen. Ofte var brevene stilet til ham på propert riksmål, eller ekstremt nynorsk», forteller Drage.

Alt som er funnet etter Anderssen, er arkivert. Men om alt er funnet, er ikke sikkert. Senest for noen uker siden ble det nemlig oppdaget 16 nye orgelverk etter Bodø-mannen, som var aktiv helt fram til sin død i 1936.

Men det som er funnet etter Anderssen, hva skal det brukes til og hva skal komme ut av innsamlingen?

«Det er en flertrinns rakett. For det første mener vi som jobber med dette, at Anderssen definitivt tilhører det som nå kalles norsk musikkarv. Dessverre så står han ikke nevnt som en av komponistene i innstillingen fra komiteen. Men det er en detalj. Vi mener han er en av de viktige, også fordi han forteller historier. Han var en nybrottsmann, som startet noe og  som utviklet det han holdt på med. Uten ham hadde vi ikke hatt noen av de institusjonene vi har i Nordland i dag. Så var han  en av de beste orgelspillerne. Han søkte ikke på jobber i verken Nidaros eller Fredrikstad for eksempel, han forble tro mot Bodø og Nordland. Ett av verkene hans, Utfartsdråpa, et oratorium som handler om Olav den hellige, ble foreslått av Leif Halvorsen som jubileumsmusikk  til Olavsjubileet i 1930. Og i forbindelse med jubileet ble verket framført i mange norske byer.»

BOK OG NOTER

«Det er meningen å gi ut en bok om Anderssen, vi skal gi ut alt av noter etter ham. Selv har jeg spilt inn flere av verkene hans. Han skrev klaververk, kammermusikk, en strykekvartett, utkast til en ballett. Jeg mener han er betydningsfull på nasjonalt nivå. Han var en nasjonsbygger. Men av forskjellige årsaker har han havnet litt i skyggen i den nasjonale musikkhistorien».

Det håper Drage nå kan endre seg. Men en viktig premiss for at det skal skje, er at Anderssens musikk blir tilgjengelig på noter. I dag er det ikke mulig å kjøpe notene til orgelverkene hans. De er utsolgte. Heller ikke strykekvartetten hans er å få tak i.

«Det vi har gjort, er å lage en forening med Beiarn kommune, Nordland fylkeskommune, Bodø kommune og arkiv i Nordland. Pluss at universitet i Nordland er med. Målet er at alt skal opp på nye noter, alt skal digitaliseres. Og så skal vi få det innspilt av dyktige utøvere – og vi skal få skrevet en ny biografi. Det er en plan som strekker seg over flere år, men det gode er at vi har en finansiering på det hele».

Men Drage har mer enn Anderssen på timeplanen. Det siste punktet handler om kirkesangtradisjoner. Nordnorske sådanne. Og mye av det med utgangspunkt i folketoner.

«Han som først lærte meg å spille, og som hadde vært omgangsvenn med Fridthjov Anderssen, foret meg med folkemusikk. Han var bror til min bestemor. Så jeg ble nesten pålagt å holde på med folketoner. Men seriøst tok jeg ikke fatt i dem før etter at jeg var ferdig utdannet organist i 1985».

Samme år kom det en ny salmebok. I den var det med bare én folketone fra Nord-Norge.

«Det var for så vidt ingen skandale at det bare var én. Men den var, etter min mening, feil overbragt. Den hadde en høy ledetone, og det var det ikke i noen av de andre opptegnelsene vi kjente til. I tillegg var originalteksten blitt ”oversatt” til moderne språkdrakt. Så da begynte jeg å samle inn for å se hva vi hadde. Jeg syntes det var dumt at vi Nord-Norge bare skulle synge folketoner fra Telemark, når vi hadde eget materiale».

ET UNIVERS

For Drage åpnet det seg et helt univers.

«Det finns hundrevis av melodier, men det er nesten ingen som kjenner til dette. For folketonearbeidet i nord stoppet på en måte med Catharinus Elling og Ole Tobias Olsen. Så det var på høy tid å gjøre noe».

Drage fikk med seg presten Svein Malmbekk, som også er en god kamerat og som var interessert i det samme. Han sørget for at tekstsammenfatningen ble ordentlig. Da oppdaget vi blant annet at når du bruker Petter Dass sine tekster i en eller annen sammenheng, så er de ofte omskrevet av en eller annen liturgikommisjon, og man kjenner ofte ikke igjen det teologiske innholdet, heller. Det har også vært tilfelle med Elias Blix. Vi har funnet folketoner til tekster av Elias Blix, men i den offisielle versjonen som vi finner i de norske autoriserte materialet, er verken melodi eller tekst korrekt».

Drage medgir at han egentlig ikke har hatt tid til å fullføre dette arbeidet ordentlig. Det har mest blitt å samle og samle, og så prøve å få folk til å ta det i bruk. En start ble det imidlertid i fjor med utgivelsen av salmeboka ”Noen salmer fra nord”. En utspekulert tittel, mener Drage, fordi det var også Blix sin tekst. Han skrev Nokre salmer…

«Alle salmene i boka kan brukes i liturgisk sammenheng. Meningen var at det skulle være en samling med religiøse folketoner, men blant de 100 salmene som er med i boka, er det også nyskrevne salmer. Ellers fra alle epoker, og tradisjonene fra for eksempel læstadianske, samiske og kvenske religiøse miljøer er med».

Drage synes dette er utrolig spennende. Og særlig fordi mange av de unge fra forskjellige miljøer i Nord-Norge kommer til kirka med en stolthet over sin egen tradisjon og røttene sine.

«Men det gjenstår mye jobb. Salmeboka som kom i fjor, er godkjent av begge bispedømmerådene og kan dermed brukes, men det som vi har som mål er  – om ikke komplett  – å gi ut alle folketonene og gjøre dem tilgjengelige. Det må bli mulig for folk å få tak i dem. Men det er et enormt materiale».

Og stort er også et annet, lignende område. Det handler om Petter Dass og melodier til hans tekster. I tradisjon.

«Han skrev ofte tekster, der han tilførte «synges til melodier av…». Ofte har det blitt offisielle versjoner med for eksempel danske melodier. Men så er det bare det at det finns så mange folketoner som tekstene også kan synges til. For eksempel finns det omkring 55 folketoner fra hele Norden som kan brukes på ”Herre Gud ditt dyre navn og ære”».

Da vi snakket med Drage var han i innspurten på et prosjekt som fikk sin premiere under åpningen av årets Petter Dass-dager 21.juni i Alstahaug kirke. Det handler om arrangering av nordnorske folketoner, og der tekster av Petter Dass ikles folketonedrakt og ble fremført av folkesangeren Berit Opheim Versto og barokkensemblet Capella Petri med originalinstrumenter fra barokken.

 

Og etter det – mer enn nok å gripe fatt i…

 

 

.