Sidsel Endresen gjorde i utgangspunktet ikke noe bevisst valg om å være musiker. Hun bare ble det.

Nå får stemmekunstneren, komponisten, pedagogen og den internasjonalt anerkjente artisten Lindemanprisen for sin innsats for norsk musikkliv.

-Jeg ble først ganske sjokkert. Men så selvfølgelig utrolig glad og beæret, sier Sidsel Endresen om hvordan det var å få beskjed om prisen.

Vi møter henne til et intervju på en av arbeidsplassene hennes, Norges musikkhøgskole. Hun er beskjeden, lavmælt. Ingen store ord og fakter fra Norges vokaldronning, som hun også blir kalt.

Hun har undervist siden 1985. Først som privatlærer for unge freelance sangere,via korte engasjement ved Østlandets Musikkonservatorium og på Foreningen Norske Jazzmusikeres Sommerkurs, til ansettelse ved NMH og jevnlige masterklasser og workshops ved konservatorier i Europa. Hun har idag en 20 prosent stilling som professor II ved jazzseksjonen på musikkhøgskolen. Her har hun instrumentaltimer med sangere,gruppeimprovisasjon (alle instrumenter), samt innimellom veiledning i improvisasjon med enkelte masterstudenter.

-Hva gir det deg å undervise?

-Det har alltid vært veldig inspirerende og berikende. Det hjelper meg til å spisse mitt eget arbeide, mitt eget persepsjonsapparat. Jeg har ingen formell pedagogisk utdanning. Men jeg har vært i kontinuerlig kontakt med feltet og lest meg opp på det jeg synes har vært viktig.De fleste metodene jeg bruker i undervisningen,er stort sett egendefinerte. Det vil si at jeg bruker metoder som har fungert i min egen musikalske utvikling.

Når du møter unge, uferdige artister, hva er det beste rådet du kan gi dem?

-De er jo svært forskjellige. Det spørs hva de opplever at de trenger, og hva jeg mener de trenger. Så det er vanskelig å svare eksakt på dette. Jeg arbeider veldig konkret og prøver å gi studentene gode redskaper og gjøre dem til eksperter på seg selv og til å bli sitt eget vurderingsapparat. Men klart – det handler mye om å brenne for saken. Skal du ut i verden og holde på med musikk på heltid, så må du brenne for det. For du vil møte mye motstand underveis.

Mange av dagens sentrale norske vokalister innen jazz har hatt degl som lærer. Har de blitt det du trodde de skulle bli?

-Jeg tror, ubeskjedent nok, at jeg har hatt en ok fornemmelse for hvem det brenner tilstrekkelig hos og som har det talentet som må til for å fortsette som musiker. Den fornemmelsen har stort sett holdt stikk.

Ingen bevisst plan

Men hennes egen fornemmelse for seg selv?  Den var ikke der til å begynne med. For Sidsel Endresen hadde ingen konkrete planer om å bli artist da hun var ung.

-Nei, jeg hadde ingen bevisst plan om at det var sanger jeg skulle bli. Det var mye tilfeldigheter som gjorde at det ble karrieren, eller veien. Men jeg har alltid vært opptatt av musikk,og begynte tidlig å lage låter og skrive dikt og tekster. Jeg har alltid hatt en veldig eklektisk musikksmak, men i begynnelsen var jeg nok veldig opptatt av soulmusikk,hele Motown katalogen, og av singer-songwritere som Joni Mitchell,Paul Simon,Bob Dylan etc. Joni Mitchell er fortsatt en dronning for meg. Etter hvert har jeg oppsøkt alle former for musikk,fra folkemusikk til fri-jazz,støymusikk,fri-impro og all mulig samtidmusikk.

Sidsel studerte aldri musikk. Hun har to mellomfag fra Blindern. Engelsk og sosialantropologi. Engelsk fordi hun dels er vokst opp i England, og har hatt det som annetspråk siden hun var liten. Sosialantropologi fordi hun synes det er et veldig spennende felt. Og begge fagene har, mener hun, kommet til nytte i arbeidet hennes som artist og komponist.

Men når bestemte du deg for å være artist.?

-Det var, som sagt,ikke noe jeg bestemte meg for. Så ambisjonene har vokst med oppgaven,for å si det sånn.

Sidsel tidfester starten på den musikalske karrieren til slutten av 70-tallet. Hun var for sjenert til å opptre ute, og holdt på mye for seg selv. Øvde mye alene, og jobbet bl.a. i to år med vokalpålegg på de samme 10 kompene på en firespors båndopptager – før hun gikk på scenen. I 1978 begynte hun å øve med et par musikere i Oslo og denne kvartetten, Sidsel Endresen Band, hadde sin debut på Oslo Bluesklubb, som den gang holdt til på gamle Pilen restaurant i St. Olavs gate. Deretter gikk det på en måte slag i slag, og hun ble den første (og i en tid den eneste) vokalisten i legendariske Chipahua.

Og så ble hun invitert til et samarbeid med gitaristen Jon Eberson. Samarbeidet med ham resulterte i fem plater, og fortsatt den dag i dag er det kanskje tittelen på den første platen flest nordmenn tenker på når Sidsels navn nevnes. Nemlig Jive Talking.

Den ble ikke bare en kunstnerisk, men også en kommersiell suksess.

Den første læretida

-Samarbeidet med Jon Eberson ble min første ordentlige læretid og en veldig viktig periode i mitt musikalske liv. Men det er 35 år siden Jive Talking kom ut – og den tilhører en helt annen epoke i livet mitt. Jeg har selvfølgelig fortsatt et sterkt forhold til skrevet materiale, og skriver fortsatt dikt og tekster og låter på kammerset. Men min musikalske interesse har etterhvert gått i en helt annen retning. Jeg mistet gradvis interessen for blues,jazz,r&b etc. Jeg fikk stadig sterkere behov for å lage og forme materialet selv. Kanskje et naturlig resultat av det å holde på med musikk. Det handler uansett om glidende overganger og lange prosesser, og ingen definitive,dato-festede valg. Det handler også mye om hvem du møter på din vei og hva du blir utsatt for musikalsk.

–Var det også noe med at du syntes standard jazz, r&b ble for kjedelig? For lite utfordrende?

-Nei, det handler absolutt ikke om genre. Alle musikkformer har definitivt sine egne spesifikke utfordringer og gleder. Og de grunnleggende musikalske og samspillsmessige problemstillingene er totalt felles for alle genre. Men da jeg jobbet med såkalt straighte musikkformer, så var bl.a. detalje-fokuset,finslipingen, tekstformidlingen og produksjonen som helhet veldig stort.

Vil du da si at noen av valgene også har vært tilfeldige?

-Noe har vært bevisste valg og noe er tilfeldig. Noen av mine valg handlet også om det å oppleve det som frustrerende å måtte gjenta seg selv. Å gjøre det samme kveld etter kveld. Det gikk jeg etter hvert grundig lei av. Jeg begynte også å jobbe med andre folk. Audun Kleive. Nils Petter Molvær, Jon Balke,Eivind One Pedersen m.fl.. Små konstellasjoner, der det musikalske landskapet var mye mer foranderlig og der det var rom for improvisasjon. Dette ble også en slags mellomstasjon på vei inn mot de 2 ECM-platene mine. Også en definitiv og viktig epoke,i samarbeide med Jon Christensen,Django Bates,Nils Petter Molvær – og med produsent Manfred Eicher .

Prosessen som artist i utvikling, pågår den fortsatt?

-Definitivt. Jeg tenkte for mange år siden at jeg kommer nok fram til slutt. Men det har jeg jo selvfølgelig aldri gjort. Jeg vet nå en god del mer om musikk og musikalske prosesser enn da jeg begynte.  Og ser at det ikke finnes noe endepunkt. Det er stadig nye musikalske løsninger, stadig nye måter å gå inn i materien på. Og sånn kommer det vel til å være helt til jeg ikke synger mer.

Samarbeid og læringskurve

Opp gjennom årene har Sidsel samarbeidet med en lang rekke artister. I den første læringskurven fram mot den artisten hun etter hvert ble, var for eksempel Jon Eberson og Bugge Wesseltoft viktige. Samarbeidet med sistnevnte varte i ni år og resulterte i tre cd’er.

–    Samarbeidet med Bugge var også uhyre viktig for meg,og ble en slags bro over til det fri-improviserte. Han er en strålende musiker og generøs samspillspartner. Vi jobbet mye med blandingsformer og med å generere eget låtmatriale gjennom improvisasjon. Så der åpnet det seg mye ny forståelse og nye veier for meg.

–    Et annet viktig samarbeide for meg som sanger og improvisatør var fri-improvisasjons- vokaltrioen ESE,med Elin Rosseland og Eldbjørg Raknes. Vi sjekket ut det meste rent vokalt, gjorde uhorvelig mange konserter og ga ut en CD på Jazzland/Universal i 2000 (Gack!)

I dag er soloprosjektet ett av de viktigste. Men også samarbeidet med artister som gitaristen Stian Westerhus, med Merriwinkle (trioen hennes med Christian Wallumrød og Helge Sten) og duo-samarbeidet med Jan Bang, er essesensielle.

-Jeg har gjennom snart 40 år samarbeidet med et utall utrolig fine musikere og sangere,både norske og internasjonale. Og jeg har lært noe av alle.

De siste årene har hun fokusert mest på følgende prosjekter og samarbeider:

-Merriwinkle er en fri-improvisasjonstrio med Christian Wallumrød og Helge Sten. Et skjellsettende samarbeide med to fantastiske musikere. Jeg samarbeidet med Christian i forskjellige sammenhenger fra 2002,bl.a. i mitt bestillingsverk til Bergen NattJazz. I 2003 gjorde vi en innspilling hos Kai Andersen i Athletic Studio i Halden, i samarbeide med Helge Sten,som resulterte i Cd’en «Merriwinkle» (Jazzland 2004). Vi har gjort et utall konserter og turneer i Norge og Europa fram til 2008. Vi gjenopptok samarbeidet i 2014,i forbindelse med at jeg var AIR (Artist in Residence) ved Molde Jazzfestival 2014. Min gledeligste konsert i løpet av mitt AIR-opphold.

Endresen/Westerhus Duo

Sidsel og Stian Westerhus møttes for første gang på scenen under Molde Jazzfestival i 2010 og umiddelbart oppsto det en intuitiv dynamisk musikalsk kommunikasjon. De gjorde flere konserter og utviklet for hver gang nye musikalske territorier i det frie landskapet de opererer i. I en blanding av en sammenhengende abstrakt historiefortelling og et genrefritt lydbilde beveger de seg sømløst i sin helt egne verden. Samarbeidet fikk for øvrig Terje Mosnes til å skrive følgende i en anmeldelse:

” Der Endresen beveger seg i sitt eget vokale språk med stemmebåndene som lydgenerator, opererer Westerhus i sitt instrumentale univers med gitaren som hovedlydkilde. Like lite som Endresen bedriver «sang», bedriver Westerhus «gitarspill», men om forståelige ord til melodiforløp langs velkjente skalaer ikke inngår i duoens uttrykk, er henvendelsen likevel raus fordi den er så enormt assosiasjonsinviterende i sitt soniske mangfold”.

-Mitt samarbeide med Stian har vært heftig og intenst! Han er en fantastisk improvisasjonsmusiker som aldri slutter å utfordre meg. En sann glede! Vi har turnert mye i Europa og gjort masse festivalkonserter. Og fått en Spelemannspris i 2012.

-Med Jan Bang har jeg hatt et mangeårig samarbeid.Han live-sampler det jeg gjør underveis og prosessuerer utrolig kjapt. Så jeg spiller på en måte både med ham og med meg selv. Han er en uhyre sterk improvisatør og har all mulig nødvendig egenvilje. Lager sterke parallelle løp. Så det er veldig morsomt å jobbe med ham.

Sidsel nevner også Azkadenya. –Det er en improvisasjons-trio med fiolinist Vilde Alnæs og bassist Inga Aas. Et helt nytt samarbeide med to fabelaktige improvisasjons-musikere. Et gledelig,nytt utforsknings-prosjekt for meg.

Frihet og begrensninger

Solo-prosjektet hennes, eller solo vokalprsjektet, har hun holdt på med i 20 år, og gjort utallige konserter i Norge og utenlands . Så langt har hun utgitt en  cd med solo vokal,  – «One»/SOFA-2006). Men hva skiller soloarbeidet  fra samarbeid med andre?

-Å gjøre solokonserter er ganske forskjellig fra å jobbe i samspill med andre musikere. Du har ingen innspill fra andre. Du må legge løpet uten annet å respondere på enn ditt eget input. Det gir enorm frihet, men setter samtidig klare begrensninger. I motsetning til når jeg spiller med andre, der vi alltid jobber uten noen forhåndsdefinerte planer, så legger jeg alltid et lite modulkart for solokonsertene. Det vil si, et ”kart” over noen vokale områder som jeg kan, eller eventuelt ikke vil ta utgangspunkt i underveis. Hvis jeg har flow, så blir dette kartet unødvendig. Hvis jeg sliter, så er dette kartet min redningsplanke.

Både som soloartist og i gruppesammenheng har du høstet stor anerkjennelse i utlandet. Er det forskjeller i måten du blir tatt imot på i utlandet og hjemme, og er det annerledes å opptre hjemme enn ute?

-Jeg føler meg nok litt friere der ute, fordi jeg slipper alle referansene til mine tidligere norske kommersielle suksesser på 80-tallet. Der ute er hovedreferansen mitt arbeid de siste 20 årene. Og jeg opplever at konsertkulturen er noe annerledes. Folk kommer for å lytte. Ikke for å ha en kveld på byen, for å si det sånn..

Uvant for folk

Noen synes at det Sidsel driver med er smal musikk. Hennes forståelse av det smale er annerledes.

-Det jeg synes er smalt er det jeg hører på radio hver dag. Jeg synes jeg representerer en bit av den store bredden. Egentlig synes jeg hele diskusjonen er uinteressant. Jeg holder på med det  jeg gjør fordi det interesserer meg og fordi jeg synes at det blir bra musikk ut av det.Det er et totalt egoistisk prosjekt. Jeg er ikke opptatt av om jeg pleaser noen.

-Men den type musikk jeg representerer er desverre nesten usynlig i mediabildet. Den dukker tidvis opp i spesielle program, på visse ukedager og bare på NRK P2. Så den er fryktelig uvant for folk. Samtidig stjeler popindustrien alt av nyskapning og tung utforsking som foregår innen kunstfeltet – og utgir det i modifisert og spiselig form.

Man må vel,både som utøver og som lytter,våge å utsette seg for å bli utfordret? Det er tragisk om den eneste musikkopplevelsen du får er de åtte listetopperne du hører i reprise på de fleste kanalene hver dag. Livet er kort. Men en konsert varer ca en time. Det tåler vi vel.

Mye handler om fordommer. Som igjen er basert på manglende kunnskap,som igjen baserer seg på mangelen på å bli utsatt for annet enn underholdning og nostalgi. Et deprimerende kretsløp,mener Sidsel.

-Nå er jeg 64. Jeg gjør fortsatt konserter, festivaljobber, lager plater. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg fortsatt er en aktør i min egen samtid.

Men å leve som ikkekommersiell artist er ikke lett?

-Nei, det er det ikke.Men det er vel ikke nødvendigvis lett å overleve som strategisk planlagt kommersiell artist, heller?  Sant å si har jeg aldri vært opptatt av penger eller berømmelse. Det er faktisk selve arbeidet som er belønningen. Jeg er kunstner og ikke underholdningsartist. På den annen side så har jeg jo fått kjenne på det å være populær og tjene godt i tida med Jive Talking. Og jeg ble skikkelig mett. Så den type sult på å bli elsket av alle er definitivt ikke en del av min virkelighet. Det er jo dessuten et umulig prosjekt!

-Sulten på å fortsette å utvikle meg som sanger derimot, det er jeg definitivt fortsatt. Min situasjon er neppe unik. Jeg vil tro at 95 prosent av alle som holder på innen kunstfeltet  er i samme situasjon. Det er ikke fett, og man må brenne for saken. Men man har jo valgt det da.

Inspirert av folkemusikk

Sidsel vokste opp i et hjem med mye musikk. Faren hennes var klassisk fiolinist og svært opptatt av norsk folkemusikk. Tror hun det kan ha hatt noen innvirkning på hennes kunstneriske utvikling og ståsted?

-Det er sikkert en del av min ballast. Inspirasjonsmessig. En hel klangverden, det polyrytmiske, det personlige inputet. Individualiteten. Dåmen. Lyden.

-Jeg har i mange år vært inspirert av folkemusikk fra andre land og kontinenter. Da jeg begynte å forske på stemmen, på improvisasjon, på lydlige teknikker, så oppsøkte jeg aktivt tradisjonsmusikk fra hele verden, fordi jeg var gått grundig lei av scatsang innen jazz – og det jeg inntil da hadde hørt av vokalmusikk innen samtidsmusikken. Så jeg lette etter andre kilder. Og jeg fant noe der ute i verdensmusikken. Helt andre formidealer. Helt andre strukturer. Helt andre stemmelyder,ansatser,melodiføringer.

-Når du jobber med stemmen er en selvfølgelig side av det å utforske dens muligheter. For meg handler mye av det om fonetikk. Stemmen er det eneste språklydbærende instrumentet. Så det er naturlig at fonetikk er en stor del av min musikalske palett. Språklydene er uhyre interessante og en musikalsk uutømmelig kilde.

Sidsel legger til at hun selvfølgelig aldri kopierer det som har inspirert henne. Hun regner seg som en ren dilettant innenfor etnisk musikk – og har bare brukt dette som en inspirasjon og et utgangspunkt for videre forskning i stemmens muligheter.

Når du går på en scene og skal gjøre en konsert, hvor mye vet du på forhånd om hva som skal skje?

-Ingen ting er fastlagt. Det går fra 0. Altså, jeg har en type erfaringsbasert visshet innen et eventuelt mangeårig samarbeide. At vi har gjort dette mange ganger. Så vi kjenner hverandres musikalske adferd og legning, på godt og på vondt. Men akkurat hvordan konserten blir vet vi nødvendigvis aldri på forhånd.

Men hva er det med stemmen? Hva gjør den så egnet til det du gjør?

-Stemmen et veldig fleksibelt instrument. Du kan gjøre kjappe forflytninger fra lydområde til lydområde. Du kan imitere alt ,fra andre instrumenter til konkrete lyder. Stemmen er et veldig kroppsbasert instrument. Muskulært. Og totalt gjenkjennbart for alle.

Et sårbart instrument

-Dermed kunne jeg av og til ønske at jeg spilte et helt annet instrument, slik at jeg fikk en større avstand mellom meg og instrumentet. Et filter mellom tanke og kropp og utøvelse. Fordi stemmen er så kroppsnær – og en lydkanal alle bruker, er den også  et instrument alle føler at de kan mene noe om. Den er også ganske sårbar i forhold til dagsform og hvordan man har det inni seg sånn rent følelsesmessig. Det er tidvis merkbart. Så det kan være arbeidssomt av og til å flytte stemmen og det musikalske arbeidet vekk fra det private. Å opprettholde det nødvendige metablikket.

Men hvis du har en dårlig dag?

-Så kan det av og til kjennes skikkelig skummelt å gå på scenen. Men man kan også bli overrasket enkelte ganger. Tross dårlige forutsetninger, slitsom reise,lite tid til lydprøve, ingen tid til middag,etc, så gjør du kanskje din beste konsert på lenge. Og motsatt.

Så nei, det er ikke alltid samsvar mellom betingelsene og det kunstneriske resultatet.

I et intervju med Sidsel Endresen kommer man ikke utenom komponisten Sidsel Endresen. Hun har blant annet levert bestillingsverk til Molde internasjonale jazzfestival (1993) musikk til teateroppsetning i Helsinki (1993) Vokalmusikk til «Medea» på Torshovteateret (1992) bestillingsverket «SomeSing» til BBC Radio (2005) og «Living Rooms» til Bergen internasjonale jazzfestival (2002). I tillegg til å ha skrevet musikk til 10 teater- og danse-oppsetninger på Black Box,Torshov-teatret,Nationalteatret m.m.

-Mine samarbeid med skuespillere,dansere,koreografer og regissører har vært ekstremt verdifullt. Det er så mange felles overførbare størrelser og problemstillinger mellom de forskjellige kunstfeltene. Det har vært utrolig lærerikt og en gave.

Sammen med komponisten Rolf Wallin har hun også bidratt til verket «LautLeben» bestilt av NRK RadiOpera (1999) Verket har siden fått flere oppførelser både innenlands og i Stockholm, Århus, Huddersfield, Chicago og Los Angeles.

Hun skrev dessuten filmusikken til Runi Langums kortfilm Expedition (2000).

Improvisasjon er lik komposisjon

Som fri-improviserende musiker mener hun selv at hun alltid komponerer. At improvisasjon er en kompositorisk handling.

-I dag kalles det vel å sanntidskomponere. Altså å lage musikk i gjerningsøyeblikket. Uansett betegnelse så krever dette helt spesifikke kunnskaper. Improvisasjon er en erfaringsbasert disiplin. Det vil si  at jo mer du gjør det, jo mer skjønner du. Og så må du leve med at du ikke kan rette opp i ting underveis. Også når du gjør dårlige valg underveis. Jeg tenker at det tar et helt liv å utforske denne måten å lage musikk på.

-Men hva blir forskjellen på samtidskomponisten og sanntidskomponisten?

-Sanntidskomposisjon eller fri-improvisasjon handler om at du lager musikken samtidig med at du utøver den. Så du kan ikke gå ut av tiden og rette opp eller forbedre. Du må leve med alle dine valg underveis. Jeg synes jeg er en bedre «sanntids»komponist enn en forhånds-organiserende komponist. Som improviserende musiker har jeg fått tilgang til en mye større iderikdom og langt djervere valg hos meg selv enn når jeg sitter og pirker på papiret. Der opplever jeg meg selv fortsatt som frustrerende begrenset.

– Noe av gleden og verdien av å jobbe slik jeg gjør med frie former for improvisasjon og stemmeutforsking, er at det ikke finnes noe endelig mål. Det er ikke noe planlagt sted å komme fram til. Så jeg kan få leve og virke i prosessen. Og det er alltid veien, og ikke resultatet  som interesserer meg,  sier Sidsel Endresen.

Dette er Sidsel Endresen. HER finner du biografien hennes