Edle Stray-Pedersen har jobbet for og med barn i nesten hele sitt voksne liv.
– Det har gitt meg masse impulser og utrolig mye moro. Men det har også vært en evig kamp for å få midler til å gjøre aktiviteter for nettopp barn og unge.
– Kultur for denne gruppen har ofte begrensede budsjetter, og man må kjempe hardt for å unngå at det kun blir pene ord i en festtale, sier hun.
Vi skal komme tilbake til temaet. Og en rekke andre temaer i en samtale vi har hatt med årets prisvinner.
Men aller først, hva tenkte hun da styreleder i Lindemans Legat, Einar Solbu, ringte og fortalte at hun skulle få Lindemanprisen?
– Min første tanke var at han ville spørre om jeg kunne bidra i en eller annen musikalsk sammenheng. Da det gikk opp for meg at jeg skulle få prisen, ble jeg utrolig glad. Jeg ble faktisk rørt – ja, nesten sjokkert. Jeg jobber sammen med så mange dyktige mennesker, som leverer kvalitet hver eneste dag, både på hverdager og helligdager. At prisen gikk til meg, føltes veldig stort. Jeg ble beæret, stolt og glad.
– Og så kom telefonen på en dag som egentlig hadde vært ganske tung. Jeg hadde møtt mye motstand på jobb, i en kamp for barn og unge innenfor en stor kulturinstitusjon. Det var som å få kastet ut et tau på slutten av en lang dag. En fantastisk slutt. Og så må jeg også være ærlig og si at det å få dele ut De unges Lindemanpris er en stor bonus. Det peker framover og gir perspektiv på det arbeidet jeg står i.
Lindeman-familien
Har du noe forhold til Lindemennene?
– Ja, absolutt. Fordi jeg har jobbet mye i kirken, har jeg sunget mange av Ludvig Mathias Lindemans koraler. Musikk av Lindeman har dessuten fulgt meg gjennom utallige gudstjenester. I tillegg skrev jeg en oppgave på universitetet om Anna Severine Lindeman (1859-1938).
Det var ikke tilfeldig at det ble nettopp henne.
– Jeg er over seksti år, og jeg vokste opp i en tid med andre muligheter for kvinner enn i dag. Jeg har vært kulturredaktør i Radio Orakel, en kvinneradio på Blitzhuset, i et miljø med sterk bevissthet rundt hvem som er innenfor og utenfor, rundt roller, og det å utfordre systemer. Det har preget meg.
– Jeg er vokst opp med St. Sunniva og har gått på Kristelig Gymnasium, der kvinnenes posisjon var ganske konservativt fundert. Ikke i min egen familie – der har jeg opplevd stor frihet. Det er mange sterke kvinner i familien som har tatt høyere utdanning, og det samme gjorde jeg. Da jeg begynte å snuse på dirigering, ble jeg også mer bevisst på kvinner innen malerkunst, komposisjon og andre fag, som hadde evner de forsøkte å bruke – ofte i motvind.
Anna Severine Lindeman ble et slags speil.
– Hun var svært glad i å komponere, men levde i en tid – og i en familie – som var preget av samfunnsstrukturer som begrenset henne. Jeg var nysgjerrig på kvinnelige komponister, selv om jeg egentlig synes det er uinteressant å dele inn i kjønn. En komponist er en komponist. En dirigent er en dirigent. Men noen ganger må man sparke ballen litt ekstra langt for å komme videre. Det ser vi i dirigentfaget også.
– På universitetet møtte jeg kvinnelige komponister og så også hvordan det kunne være utfordrende å kombinere familie, inntekt og kunstnerisk virksomhet. Samtidig har jeg fra egen familie erfart at det faktisk er mulig å forene familieliv og yrkesliv. Og det gir kraft og mot.
Oppvekst med sang
Hvor tidlig visste du at du ville jobbe med musikk?
– Musikk og sang har alltid vært en helt naturlig del av livet mitt. Det hørte like mye til i hverdagen som i selskap og høytider, og sånn har det vært i flere generasjoner. Når et nytt barn blir født i familien, spøker vi ofte med: Her er det pianofingre, her er det fiolinfingre…
– Men først og fremst har vi alltid vært veldig glade i å synge. Fra vuggesanger i tidlige barneår til voksen alder. Faren min sang mye, moren min gjorde det, og søsknene mine spilte instrumenter. Det ble mye husmusikk.
Korlivet slo tidlig inn for Edle.
– Jeg ble sendt på klavertimer, og på opptaksprøve til NRKs jentekor. Jeg var 7–8 år da jeg kom med der, under Marie Foss’ kyndige og sterke ledelse. Hun er jo legendarisk. Noen vil kanskje kalle det et regime det hun sto for, men for meg var det et system med høy standard, tydelige krav og stor varme.
– Der møtte jeg også andre barn som det var fantastisk å synge sammen med, og vi ble godt og kjærlig ivaretatt av en dirigent med enorm pasjon for musikk. Vi sang et fantastisk repertoar, både a cappella og med KORK. Marie Foss var ikke bare opptatt av «gamle greier», men også av samtidsmusikk.
Edle fikk dermed tidlig møte noen av de store innen den sjangeren.
– Jeg hadde sterke musikkopplevelser som barn med musikk av Arne Nordheim, og jeg satt alene i studio med Gunnar Sønstevold. Jeg var veldig heldig som barn som fikk jobbe med dem og andre komponister. Vi gjorde radio- og TV-innspillinger, mange konserter, og etter hvert ble jeg med i Studiokoret. Der vant vi BBCs Silver Rose Bowl tre ganger på rad. Det ble turneer, festivaler, konkurranser.
– Den musikalske ballasten jeg fikk der, ble et sterkt fundament for hele mitt virke.
Nysgjerrighet, sjangerlek og stemmeskuespill
Når vi nærmer oss voksen alder, dukker det mange ting opp på CV-en til Edle: stemmeskuespiller, medlem i sanggruppa Caramel, Jon Blund-sangen, sang- og stemmepedagog ved Teaterhøgskolen, musikalsk ansvarlig i teaterproduksjoner.
Var dette etapper på vei mot Operaens barnekor?
– Kanskje. Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig, åpen og leken. Etter å ha vært i et strengt system i barne- og ungdomsårene, var det frigjørende å nærme seg andre sjangre som voksen.
– Jeg møtte mennesker det var gøy å gjøre musikk sammen med – i jazz, pop, viser. Jeg sang på barer og nattklubber, med alt fra renessanseviser til jazz. Så fikk jeg muligheten til å være stemmeskuespiller – blant annet som Askepott i Disneys versjon – og andre roller. Det gjorde at jeg også kunne tjene litt ved siden av studiene.
Men musikk har aldri vært det eneste hun har vært opptatt av.
– Jeg er veldig glad i mye annet også. Jeg har studert historie, og senere medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Å kombinere det med musikk har gitt meg en bredere kontaktflate enn om jeg bare hadde vært sammen med musikere. Her i Operaen opplever jeg at barnekoret har godt av det perspektivet.
Hadde du da også tatt en utdanning i direksjon?
– Ja. Jeg studerte hos Knut Nysted og Arnulf Hegstad og hadde orkesterledelse på Norges musikkhøgskole. Jeg hadde kantoripraksis med Terje Kvam og en rekke prosjekter ved siden av.
– Jeg var også dirigent i perioder i NRKs jentekor. Jeg hadde jo selv vært korist der. Etter at Marie Foss døde, skulle de ha inn nye dirigenter. Etter prøvedirigering fikk jeg jobben. Jeg var veldig ung, men gjorde så godt jeg kunne med den erfaringen jeg hadde. I ettertid ville jeg nok forvaltet posisjonen annerledes – men jeg hadde en flott gjeng korister.
Så kom nedskjæringen.
– Det vanskeligste var at NRK, i en periode med innsparinger rundt 1990, valgte å kutte på barna – altså jentene – og beholde guttene. Saken kom helt opp i Stortingets spørretime. Sølvguttene hadde nok sterkere våpendragere og en mer etablert posisjon.
– Jeg fikk tilbud om å fortsette i NRK, men satte hardt mot hardt: Enten er det med koret, eller så er det ingenting. Jeg syntes det var et sørgelig kapittel.
Ut av det sørgelige vokste likevel noe nytt.
– Konsekvensen ble en fantastisk løsning. Koret kunne bestå – under nytt navn. Jeg sa til NRK: Hvis dere ikke vil betale for dette koret, beholder dere heller ikke navnet deres. Så vi byttet navn, og da måtte vi finne noe sterkt. Det ble Det Norske Jentekor.
– Midlene i et fond etter Marie Foss ble overført til koret som startkapital. Vi arrangerte dessuten en støttekonsert i Gamle Logen – jeg var høygravid og holdt nesten på å føde under generalprøven – men det gikk bra, og vi fikk inn penger nok til å videreføre koret.
– I dag er jeg både glad for og stolt av det. Uten midlene fra Marie Foss-fondet og den konserten, hadde ikke dette koret eksistert. Nå gjør Anne Karin Sundal Ask en kjempejobb der.
Mellom kirkemusikk, familie og kulturskole
I 2002 kom Operaens barnekor, men du vil si noe før vi kommer dit?
– Ja, jeg er veldig glad i kirkemusikk. Da jeg sluttet å dirigere NRKs Jentekor og senere sa opp jobben i Det norske Jentekor, så ble det mer tid til familieliv. Jeg er mor til tre egne, fine barn og stemor til to flotte gutter. Til sammen fem barn. Da må man tjene penger.
– Før jeg begynte her, jobbet jeg som dirigent for Trefoldighet jentekor og hadde vikariater i ulike kirker. I over 25 år har jeg også hatt et jentekor tilknyttet kulturskolen i Oslo. Trefoldighet er viktig for meg. Koret hører til i domkirkens sogn, med fantastiske kirkerom. Både Domkirken og Trefoldighetskirken inviterer til stor musikk – og der er det mange gode kolleger.
Den jobben har hun aldri sagt opp.
– Når man jobber i et operahus, leverer man «varer» inn i produksjoner. Her dirigerer jeg sjelden fra start til slutt. I kirken kan jeg være med hele veien, og det har vært viktig for meg. Jeg har også vært opptatt av kulturskolens «alle skal med»-tanke – samtidig som jeg brenner for talentutvikling. Jeg mener kulturskolen skal favne begge deler: bredde og spissing. I Trefoldighetskirken har jeg opplevd å få rom til begge deler.
– Der har jeg rundt 20 jenter. Vi gjør mye kirkemusikk og samarbeider ofte med Filharmonien og Operaens barnekor i større prosjekter, der vi trenger flere barn. Det har vært en fin samarbeidsflate.
Apropos Domkirken: For 20 år siden fikk tidligere domorganist Kåre Nordstoga Lindemanprisen.
– Ja, og han har skrevet mange fine arrangementer til jentekoret i Trefoldighet, særlig til julekonsertene. Jeg er veldig glad i folkemusikk, og selv om jeg er vokst opp midt i Oslo, står folkemusikken meg nær. Faren min spilte både munnharpe og fiolin.
– Jeg er byjente, men jeg er også odelsjente til en gård i Farsund. Gården er ikke stor, og odelsloven er endret, men man trenger ikke være bygdejente eller drive gård for å være opptatt av folkemusikk.
Folkemusikken har hun også tatt med seg inn i Operaen.
– Jeg forsøker både her og i Trefoldighet å trekke inn den kulturtradisjonen. Barna her står ofte i store produksjoner med orkester, kostymer og scenografi. Folkemusikken kommer i et annet format, en annen kultur. Det er viktig for meg å formidle den videre.
– Jeg har dratt med mannen min David Maiwald, som er tysk/fransk, på Riksscenen og på dansekvelder og kurs med springar og gangar. Han er ikke vokst opp med dette, men han har fått trekkspill i gave fra en venn, så i sommer ble det kurs for å lære mer. Han er også musiker og dirigent, og vi jobber tett.
– Jeg har jobbet med Kåre Nordstoga, spilt inn CD med Odd Nordstoga og er generelt veldig glad i folkemusikk. Da Operaen åpnet, tok jeg kontakt med Unni Løvlid for å lage et potpurri med folketoner. Vi la på en måte ned grunnsteinen her med folkemusikk.
Operaens barnekor – fra idé til institusjon
Barnekoret ved Operaen ble stiftet i 2002. Hva lå bak opprettelsen?
– Hovedårsaken til at jeg ble bedt om å bygge opp koret, var et ønske om høyere kunstnerisk kvalitet på operaens forestillinger der barn medvirker. Med erfaring fra NRK, Universitetet i Oslo, Kunsthøgskolen og andre stillinger fikk jeg oppdraget: å etablere et fast tilgjengelig barnekor med fast dirigent.
I dag teller koret rundt 90 barn og unge.
– Det er gutter og jenter i alderen 5–6 til 18 år, tatt inn etter audition. Jeg er ikke så opptatt av hva de kan idet de kommer inn døren første gang, men mer hva vi kan utvikle sammen. Jeg liker at de har godt gehør og tydelige utviklingsmuligheter.
– Vi har to svært dyktige sangpedagoger, Marianne Willumsen Lewis og Kristina Sparre Solé, som jobber sangteknisk med barna og deltar i forestillinger. For at de skal kunne gjøre dette, må barna trenes bevisst – både i grupper og som fullt kor.
Fysisk trening er en integrert del av arbeidet.
– Vi har dansetrening, og jeg bruker fysisk aktivitet som del av virksomheten. Jeg danset selv i Operaens ballettskole til jeg var 16 år og har alltid vært veldig glad i å danse. Det preger arbeidet mitt her.
Ambisjoner og kvalitet
Hvilke ambisjoner hadde du for koret i starten?
– Først og fremst ville jeg at det skulle være et godt sted å være. Barn er ikke profesjonelle, men de settes inn i en profesjonell sammenheng. Hvis de er trygge og har voksne som bryr seg om dem og passer på helse, miljø og sikkerhet, kan man få til veldig mye.
– Ambisjonen min har vært å levere «gode varer» til hovedscenen – kunstneriske opplevelser med høy kvalitet for publikum. Da må man starte tidlig, jobbe grundig, caste riktig – og noen ganger ta sjanser.
– Jeg vil at alle i koret skal utvikle seg. Samtidig er det ikke et solistensemble, men et kor. I vår tid er det mye individuelt fokus. Å være del av et kollektiv, å tenke «vi» og ikke bare «jeg», er vanskeligere i dag enn før.
Publikum betaler for opplevelsene – det preger valgene.
– De i salen er ikke bare foreldre, søsken og besteforeldre. De har kjøpt billett. Så jeg må noen ganger ta valg, sammen med regissører og dirigenter, som ikke alltid oppleves så «koselige», fordi kvalitet må være jevn, kveld etter kveld. Da hender det at de samme barna gjør de samme oppgavene over flere forestillinger, og at ikke alle får gjøre alt.
Koret er delt i to grupper.
– De yngste, fra ca. 5–10 år, jobber mer lekbasert, men jeg er veldig opptatt av at de skal lære noe. Vi har teorikurs, notelære, og de skal lære å innordne seg i en gruppe, vente på tur, og høre på de voksne. På en scene der ting kommer inn fra taket og fra sidene, der gulv dreier og plutselig «forsvinner», handler det om sikkerhet.
– Den eldste gruppen er fra ca. 10 til 18 år. Også her har vi både gutter og jenter, og i vår tid er det ikke alltid så kjønnsdefinert som før. De guttene som kommer i stemmeskiftet, beholdes så lenge det er naturlig, og vi leter etter oppgaver for dem – små roller eller pedagogiske prosjekter – hvis de ønsker å fortsette i miljøet.
Hun har også fått utvikle nytt repertoar for barn.
– Det finnes ikke så mye opera skrevet spesielt for barn, så jeg har vært heldig som har fått bestille egne operaer, blant annet fra Gisle Kverndokk og Nils Henrik Asheim, med dyktige librettister. I tillegg lager vi egne konserter med ulike tema – Astrid Lindgren, Alf Prøysen, nasjonalromantikk.
– I tillegg til de store operaproduksjonene på hovedscenen, som Tosca, Carmen, Tryllefløyten etc., så har jeg i mange år arbeidet sammen med regissør Gunnar Bergstrøm om å lage mange egne forestillinger for barn og unge. Det har også blitt bestilt flere verk av Operaen for denne målgruppen, som vi har utviklet og fremført med unge utøvere både på scene og i orkestergrav.
– Nå har vi akkurat gjort en stor konsert vi vil gjenta, og kanskje spille inn: «På sangens spor». Den inneholder sanger jeg er glad i – rett og slett. Alt fra «Per Spelmann» og «Kjerringa med staven» til «Grevling i taket», «Bæstevenna» og nyere sanger. En lang tidslinje av musikk som har preget mitt liv, og som jeg ville gi videre til barna.
– Vi har fått bestilt nye arrangementer, og til den store konserten er det David Maiwald – mannen min – som har arrangert sangene. Han har vært kormester her i mange år, og er en kunnskapsrik, kompetent og inspirerende samarbeidspartner.
Samarbeid og nettverk
Har barnekoret samarbeidet med andre kor?
– Ja, vi har hatt fint samarbeid med Opera Norge-nettverket på operaen, og vi hadde prosjekter i sommer der vi inviterte kor fra hele landet sammen med et ungdomssymfoniorkester. Det er kjempefint.
– På større prosjekter har vi samarbeidet med Domkirkens kor, Sølvguttene og andre tilgjengelige kor. Min far og mine brødre sang for øvrig i Sølvguttene.
«Alle kan synge» – men ikke alle på samme måte
Det er sagt om deg at du har en kompromissløs, gehørbasert metodikk, som bygger på lek, disiplin og en sterk tro på barns musikalske evne til å lære. Kjenner du deg igjen i dette?
– Ja, det gjør jeg. Noen av ordene høres litt gammeldagse ut, men beskrivelsen treffer.
Kan alle barn lære å synge?
– Jeg har stor tro på at de aller fleste kan synge – på sitt vis. Men hva er det å «synge pent»? Jeg synes også brumming kan være vakkert. Vi må tåle at uttrykk er forskjellige, på tvers av alder. Jeg har fått Alle kan synge-prisen og blitt utnevnt til årets barnekor-dirigent. Jeg mener oppriktig at vi må synge mer.
– Jeg var nylig på universitetet og snakket om sangens betydning. Alle har en stemme, og det er viktig å bruke den. I et demokrati synes jeg det er fint at alle oppfordres til å heve stemmen. Når vi synger sammen, forenes vi.
– I vår tid er det forferdelig lite sang i hverdagen. Jeg kjemper for sangen, både hjemme og ute. Og så mener jeg at vi i institusjoner som denne også må ta vare på de spesielt begavede barna – de som har en ekstra interesse og et spesielt talent. Talent kommer ikke alltid i lett innpakning, og det må forvaltes godt.
– Og så tror jeg vi hadde hatt færre utrygge øyeblikk mellom barn og voksne hvis flere kunne flere vuggesanger