-Trompeten var et tilfeldig valgt instrument. Jeg var egentlig ikke så opptatt av trompeten som sådan. Det handlet mer om et sterkt ønske om å drive med musikk..

Da dette skjedde var årets mottager av Lindemanprisen fem år. Noe dumt valg var det ikke. For etter hvert ble Ole Edvard Antonsen en av verdens fremste klassiske trompetsolister.

Dette og mye mer forteller Ole Edvard Antonsen om i dette intervjuet. Og man kan godt begynne med begynnelsen, i et gjennommusikalisert hus på Vang i Hamar.

-Jeg begynte med piano som treåring. Men da pianoet ble flyttet ned i en litt mørk og skummel kjeller, var det ikke så fristende å gå ned dit og øve lenger. Så da begynte jeg å spille på samme instrument som faren min, klarinetten.  Men jeg likte ikke å ha et rør inn i kjeften, så da ble det ganske fort trompet i stedet.

Her legger Ole Edvard til at han tidlig lærte seg at når spillinga ikke var moro, og det var den jo ikke hele tida, så var det disiplin som gjaldt.

-Som pedagog og i møter med unge utøvere trekker jeg ofte fram akkurat dette: man må være disiplinert og standhaftig, samtidig som man må ha en retning på det man driver med. Man må ha en drøm eller visjon.

Hva 5-6 åringen Ole Edvard drømte om er kanskje ikke godt å si. Men han ville tidlig bli god. Det ble han også.

Ole Edvards far døde for noen år siden, 80 år gammel og etter en tids sykdom. Hans instrument var klarinett og saksofon. Han stiftet og var leder for det lengst levende storbandet i norsk musikkhistorie, Odd R. Antonsen Storband. Det har vært i kontinuerlig drift siden starten i 1968, og drives fortsatt, men er i dag blitt en stiftelse.

-Selvfølgelig har det vært en del utskiftinger opp gjennom åra. Sånn on-and-off i forhold til hvor profesjonelt det var. Men de hadde veldig mange spennende prosjekter og gjesteartister. Så når jeg vokste opp var artister som Swingle Singers, Arne Domnerius, Bengt Hallberg og Putte Wickman med på gjesteopptredener, og alle ble gode venner med faren min.

-Den siste innspillingen som faren min og storbandet gjorde var også den siste som Grete Kausland, Frode Thingnes og Putte Wickman gjorde, og de var alle solister på den plata.

-Dette handlet om jazz, storbandjazz. Men jeg vokste jo opp med alle mulige musikksjangere, og faren min hadde også et danseorkester som har publikumsrekorder i samtlige bygdelokaler i Gudbrandsdalen og Østerdalen den dag idag.  Så var han også med og satte i gang swingbølgen med Johan Fasting, han hadde et korps med utøvere fra hele landet, og han var lærer på Toneheim folkehøgskole fra starten.

Men mye jazz for den unge Ole Edvard, og han fikk tidlig et forhold til jazzstorheter som Clark Terry, Chet Baker, Freddie Hubbard, Maynard Ferguson. Men også artister som Charlie Parker,  Duke Ellington, Count Basie, Thad Jones og Mel Lewis Big Band. Så han kunne egentlig ha blitt jazztrompetist?

-Ja, for jeg gjorde jo veldig mye forskjellige gjennom oppveksten. Jazz ensemblet Oslo 13 på 80-tallet, jeg spilte i radiostorbandet i flere år, bestillingskonserter på jazzfestivalene i Molde og Kongsberg. Åpnet Vestnorsk Jazzsenter med bandet mitt 4T og var også med på et legendarisk jazzkurs i 1975 på folkehøgskolen i Søgne i regi av Norsk jazzforbund med George Russel, Art Ensemble of Chicago og Kenny Wheeler.  Norske utøvere som Knut Risnæs, John Pål Inderberg og Torgrim Sollid var også deltakere på kurset og underviste de unge der uka etter.

Ole Edvards far fikk tidlig sønnene til å begynne å transkribere soloer. -Vi skrev ned notene på diverse soloer vi hørte. Det hadde egentlig ikke så mye med trompet å gjøre. På en måte var det instrumentløst. Faren min ville samtidig at den klassiske skoleringen skulle være fundamentet for alt det vi gjør på instrumentet.

Ole Edvard har to brødre. En yngre som også spiller trompet og en eldre som spiller bass. Hjemme hos dem var det alltid musikk. Det var alltid åpent hus. Musikere kom og gikk, det var bandøvelser, og det Ole Edvard beskriver som alt mulig rart

-Så da ble det helt naturlig å plukke opp et instrument. Og vi fikk være med på akkurat hva vi ville også utenom musikken.  Men vi ble også stilt krav til på den måten at vi måtte velge hva vi ville bruke tida vår på. Og vi fikk ikke lov til å hoppe av et kurs vi var påmeldt til, om vi syntes det var kjedelig.  Sånn sett ble vi ganske tidlig ansvarliggjort overfor våre egne valg. Dette har jeg tenkt mye på i den seinere tid, fordi dette var en veldig nyttig bakgrunn å ha når du skal være herre over din egen tid. Og så må du prioritere etter hvert. Og da var det sånn at OK, du spiller, du synes det er gøy, men så slår disiplin inn når du ikke synes det er moro lenger.

-Det var ikke for hard disiplin?

-Jeg syntes ikke det. Det er jo en interessant diskusjon på bakgrunn av Ingebrigtsen-saken. Men det var aldri noe press hjemme, jeg opplevde ikke det. Men jeg opplevde altså at det ble stilt krav til de valgene vi hadde gjort samt at vi ble ansvarliggjort med tanke på oppfølgingen.

Er dette en erfaring du tok med deg inn i voksenlivet og i forhold til hvordan du jobber og forbereder deg i dag?

-Jeg har alltid vært opptatt av og glad i prosesser.  Og øving. For å satse på et instrument som mitt så må du være disiplinert, og kanskje også litt litt masochist.  For det er svært krevende fysisk sett.  Jeg hadde jo to år med store leppeproblemer, og måtte legge om alt og begynne helt på scratch igjen. Da var jeg 14 år. Samtidig ble dette en motstand jeg vokste veldig på. Da tok jeg også valget om å satse på musikken gjennom trompeten.

På musikken?

-Altså, når man synes noe er gøy så kommer man litt automatisk inn i det. Jeg og brødrene mine fikk masse muligheter også fordi vi lekte mye med instrumentene. Det er litt som med fotball (Ifølge det Ole Edvard kaller upålitelige kilder var han en lovende fotballspiller på HamKam, men ga seg som 16-åring, hvorpå Ole Edvards far nærmest måtte stå skolerett for fotballtreneren fordi sønnen ga seg) Instrumentet lå alltid framme. Det første jeg alltid gjorde når jeg kom hjem fra en øvelse et eller annet sted var å ta instrumentet ut av kassa og legge det på pulten. Da kunne jeg til enhver tid ta opp instrumentet og spille fem minutter eller en halvtime. Det varierte veldig.  Men jeg ble også sparka ut for å leke. Men for meg var mye av det å leke knyttet til instrumentet og hvordan jeg kunne bruke det på forskjellig vis.

Ole Edvards far var hans første lærer. Men fra han var 10 begynte han hos Harry Kvebæk.

-Han var en utrolig fin pedagog, han var filosof, han hadde mange fine betraktninger og lignelser. Vi snakket egentlig veldig mye, om livet generelt, om naturlover og tyngdelov i forhold til det å musisere. Så jeg lærte veldig mye av ham.  Men da jeg fikk det leppetrøbbelet så klarte han ikke helt å takle det. Han mente at jeg hadde overanstrengt meg og at jeg bare skulle ta en pause og så begynne på igjen. Det gikk jo ikke sånn. Så da skled vi litt fra hverandre.

-Så kom det en pedagog opp til Toneheim som var spesialist på akkurat det fysiske og tekniske på embochure. Jeg fikk min første time med Bo Nilsson seint en kveld. Det blir litt nerdete dette, men når du spiller trompet handler det blant annet om å få leppene til å vibrere og få det rette vibrasjonspunktet mellom leppene.

-Jeg hadde fått for stor åpning, brukte for lite overleppe og ødela dermed vibrasjonspunktet. Så det vi gjorde var å sette på munnstykket slik at leppene er i kontakt med hverandre. For å få det til måtte jeg bytte munnstilling og flytte munnstykket litt opp. For meg var det svært uvant fordi jeg hadde spilt i 10 år på en annen måte. Så jeg måtte først lære av meg alt det gamle før jeg kunne ta den nye plasseringen i bruk. Men jeg husker at vi satt sånn i to timer og så sier han: «Men Ole Edvard, det här er ingen problem, det här fixar vi.» Da begynte jeg å gråte, fordi det var første gang noen sa at dette ikke er noe problem.  Alle andre snakket om problemer og sa at «Ole Edvard har et problem, han…»

-Så der og da jeg bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle ta ordet problem i min munn. Kun utfordring. Det er jeg konsekvent på når jeg underviser selv, både hjemme og i utlandet; det er utfordringer, ikke problemer. Det er en mental switch man kan tenke på: ting tar tid, det er prosesser.

-Så fra da av øvde jeg åtte timer hver dag i et halvt år, bare sånn nerdete for å få flytta embochuren. Så reiste jeg ned til Bo igjen, jeg gikk fortsatt på ungdomsskolen, og bestemte meg for å gå all in. Jeg fikk ganske fort en progresjon, mye fordi jeg øvde mange timer daglig og var standhaftig. Deretter søkte jeg NMH og kom inn der og gjorde unna 4 årig studium på 3 år og gikk ut med høyeste karakter.

Da hadde du Kvebæk igjen?

Ja, men han ville egentlig ikke. Han fikk jo vite at jeg hadde vært hos Bo Nilsson og det likte han ikke. Men da jeg følte at ting var på plass igjen troppa jeg bare opp på døra hjemme hos ham med trompeten og sa: Hei, jeg vil ha timer med deg igjen. Da tror jeg han ble ganske satt ut. Etter hvert fikk vi tilbake det fine forholdet vi hadde.

Han hadde enorm betydning for deg fram mot tilværelsen som profesjonell utøver?

-Ja, både som lærer, mentor, «snill onkel», kompis, kollega. Han fylte så mange funksjoner, han var en jeg kunne prate med om nesten alt. Han likte jo ikke at jeg spilte ulike sjangere, det var han veldig imot fra dag en. Han ville at jeg bare skulle spille klassisk. Han var redd for at det å spille andre sjangere ville ødelegge for det klassiske, men ble faktisk mer begeistret etter hvert når han så at det faktisk gikk an å gjøre begge deler.

-Men jeg vokste jo opp som en crossovermusiker, lenge før uttrykket crossover oppstod og ble vanlig. Det har også gjort at jeg har vært med på så mange ulike ting opp gjennom åra. Men det var ikke helt stuerent å holde på med forskjellige sjangere før mot slutten av 90-tallet, kanskje begynnelsen av 2000-tallet. Den oppsto egentlig på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet, og det var vel stort sett klassiske instrumentalister eller sangere som prøvde seg på sjangere de egentlig ikke behersket i det hele tatt. Som gjorde at resultatet ble varierende.

-Altså, det å beherske ulike sjangere – jeg har aldri leflet med noe, jeg har alltid gått all in i den sjangeren jeg til enhver tid har jobbet med. Altså har jeg et jazzprosjekt, jeg ville aldri i dag våge å kalle meg jazzmusiker, selv om jeg har vokst opp med jazz og har improvisert mye – til det har jeg alt for stor respekt for dem som driver med jazz til vanlig. Men at jeg synes det er gøy å spelle jazz og improvisere, og at jeg har kunnskap om jazz, det vil jeg kanskje si at jeg har.

Men hvorfor ville du drive med crossover og hva har det gitt deg?

-Jeg synes det har gitt meg veldig mye. Grunnen til det er nok at jeg vokste opp som crossover musiker lenge før begrepet oppstod og fordi trompeten var et tilfeldig valgt instrument for å drive med musikk. Og for meg dreier det seg ikke så mye om sjangere, det dreier seg mye mer om musikk. Det finns god og dårlig musikk innenfor alle sjangere. Og så synes jeg det er og har vært moro å holde på med forskjellige ting.  Så samtidig med at jeg gikk på musikkhøgskolen så jobba jeg som frilanser på alt som var av sjangere: på Chat Noir, jeg satt i TV-studio, i platestudio, på turnéer og gjorde alt mulig: pop, rock, jazz, samtidsmusikk, klassisk. Og gikk all in i hver sjanger. Og så var jeg veldig flink til å lese noter. Det vil jeg si var en ting som kanskje spesielt faren vår fikk oss tre brødrene til å gjøre.

Men når du hører musikk, ser du da noter?

Jeg vil heller si det motsatt. Egentlig er jeg mer opptatt av ikke å se noter. Når jeg ser noter så hører jeg musikk. Det er en mye viktigere og riktigere del for meg. Nå bruker jeg sjelden noter når jeg spiller. Jeg leser såpass mye noter og orienterer meg når jeg skal lære meg musikk, så leser jeg partitur. Trompetstemmen er egentlig irrelevant eller bare en del av totalen. Jeg er mer opptatt av å se og oppleve musikken når jeg leser partituret, før jeg begynner å øve. Men det faren vår gjorde var at han satte et nytt stykke musikk foran oss hver dag, som vi aldri hadde sett før, og så skulle vi bladspille det. Uansett sjanger. Og så skulle vi lese mens vi spilte. Og etter hvert som vi taklet det bra, så begynte han å si: den går i F-dur, nå skal du spille den i G-dur. Da måtte vi transponere, samtidig som vi leste notene. Det blir som å lese en tekst du aldri har sett før som står på norsk og simultan oversette den til engelsk eller tysk.

Så da jeg flytta til Oslo var jeg såpass god til å bladspille at jeg kunne brukes til alt. Og jeg hoppet inn på veldig kort varsel på konserter, forestillinger, plateinnspillinger innen alle sjangere. Og jeg spilte på alle trompetinstrumentene, pikkolotrompet, flygelhorn, kornett, vanlig trompet.  Jeg begynte egentlig på kornett, den er mye mer fleksibel og leken, og så er det kortere avstand til ventilene. Som liten var det lettere for meg, trompeten har tyngdepunktet litt lengre ut

Hva er det som er så fantastisk med trompeten?

-Trompeten inneholder så mye, den dekker så mange og ulike uttrykk innenfor ulike sjangere og ulik bruk, samtidig som den skaper en stemning og en følelse som kanskje ikke så mange andre instrumenter gjør.  Se for deg en film, en begravelse for eksempel, der kan en naken trompet fortelle alt. Den første plata jeg gjorde, Tour de force, den var på en måte en absurditet. Å gjøre rock på trompet, som jeg hadde bestemt meg for, er jo helt absurd. Nettopp derfor hadde jeg lyst til å gjøre det.

-For jeg har alltid likt å gå motstrøms. Selv om jeg spiller et korpsinstrument, så hater jeg når alle går i takt.  Med det mener jeg at om alle er skjønt enige om en ting så er det ingen kritiske røster, ingen obstruksjon, ingen friksjon som skaper debatt, som skaper uenighet der det kan skapes kunst. Jeg er opptatt av dette, selv om mange oppfatter meg som mer mainstream fordi jeg har gjort kommersielle plater og fått mye media og oppmerksomhet. Og kjeft, det har jeg fått hele livet. Men det plager meg ikke.

-Jeg tenker at jeg vet hva jeg står for og hva jeg driver med. Og har lyst til å drive med.

Hva er det som kjennetegner en god trompet? Altså instrumentet? Du har jo ganske mange?

-Det er individuelt. Nei forresten, en god trompet er en god trompet. Litt forskjellig til forskjellig bruk. Etter hvert som man blir eldre og dess mer profesjonell man blir, så bruker man jo instrumentet på forskjellige ting. Og da har man et verktøy for å kunne gjøre en jobb. Best mulig, og kanskje lettest mulig. Jeg er opptatt av at trompeten skal ha en viss motstand, den skal ha en kjerneklang som du kan forandre, noen instrumenter gir en viss type klang og er lette å spille i en eller annen retning. Jeg har jobbet med utvikling av instrumenter i over 20 år med Yamaha. Jeg har ikke villet sette navn på den fordi jeg har ikke  vært 100 prosent fornøyd. Men jeg har jo instrumenter jeg kunne gjort det på, og akkurat nå driver jeg og forandrer litt på et instrument jeg har brukt mest opp gjennom åra. Jeg var i Chicago rett før påske i år, og plukket ut noen nye instrumenter. Jeg får se hvor vi havner,

Så hvilket instrument jeg spiller, spiller ikke noen rolle, det er mer tilfeldige valg. Altså, kvaliteten skal være der. Men jeg har masse forskjellige merker, forskjellige prototyper. Nå har de lagd en del nye modeller på den fabrikken jeg besøkte i USA, Conn Selmer Bach, men det var ingen av dem som falt helt i smak. Så vi prøver å bygge om en av dem nå. For jeg vet hva jeg vil ha.

Men har kvaliteten noe med konstruksjonen, med metallet å gjøre?

-Det har å gjøre med begge deler. Det er blant annet spenningen i metallet. Selv om de sier at metallet er lagd på samme måte så opplever jeg det som veldig forskjellig. Metallblandingen i dag og for 50 år siden tror jeg er ulik. Jeg har et munnstykke som mange har tatt kopi av med laser for å prøve å lage det samme. Ingen av de låter like bra. Munnstykket jeg bruker er egentlig utslitt, og jeg burde ha byttet det ut for lenge siden, men når de ikke klarer å lage en nøyaktig kopi må jeg gå en annen vei. Akkurat nå samarbeider jeg med en munnstykkefabrikk i Italia om å lage en helt egen modell, ut fra litt andre tanker.

-Så får vi se hvor vi havner. Men jeg har egentlig ikke vært så opptatt av utstyret sånn sett. Jeg har ikke behandlet instrumentene mine godt nok i forhold til å pusse dem, gjøre dem pene og sånt noe. For det er en bruksgjenstand, og en trompet blir jo oppbrukt. Ei fele blir bare bedre og bedre dess mer du speller på den. En trompet blir oppbrukt fordi metallet er dødt, mens treverk lever. Syre i spytt, svette, slik ting som gradvis bryter en trompet ned. Den korroderer, rett og slett.

Ole Edvard leter fram en bestemt trompet.

-Dette er den trompeten jeg bruker mest. Den er nesten utslitt. Jeg har hatt den siden 1977. Han som plukket den ut var den legendariske solotrompeteren i Chicago symfoniorkester som het Adolph Herseth. Han hadde norske aner så faren min og Harry Kvebæk laget et seminar med ham på Hamar i Norge i 1977. Han gjorde sjelden slike seminarer, men hadde lyst til å finne slekta si og den fant vi faktisk, utenfor Hamar. Vi fulgte ham dit, og så sendte han meg trompeten som en gave etterpå. En trompet som han plukket ut på Bach-fabrikken, som jeg har et samarbeid med. Dette er et instrument det er vanskelig å komme unna, for det har sjel, og så har den tross alle sine skavanker, karakter.

Det har en liten bulk. Får ikke det konsekvenser for lyden?

-Det gjør det helt sikkert, men jeg bryr meg ikke. Og da er jeg litt tilbake til hva et godt horn er. For meg er det et horn som funker.   Jeg er såpass nerdete, og vet eksakt hva jeg skal gjøre, men den fysiske og tekniske øvinga jeg gjør på instrumentet er for meg en frigjøringsprosess, vekk fra instrumentet. For jeg vil ikke at denne metallklumpen skal bestemme hva jeg skal gjøre. Der må jeg på en måte overvinne alle de utfordringene, ikke problemene, som instrumentet gir meg. Ca 60% av all øvinga mi er såkalt «basics» for jeg vet at når jeg er i form kan jeg stort sett spille akkurat det jeg vil. Det er sånnt jeg pleier å si når jeg underviser: hør hvordan det låter, låter jeg som jeg vil låte, låter jeg som jeg tror jeg låter ? Ikke tenk på hvor du setter tunga, du tenker jo ikke på om du setter venstrebeinet foran høyre når du gå. Det er en refleks, og dit må du også komme når du spiller. Da kan du intuitivt agere på hva du hører og hvordan ting er.

-Jeg synes mye i dag handler om en mer perfeksjonistisk tilnærming. Det gjør at det finns utrolig mange dyktige instrumentalister der ute. Men kanskje blir en del av musikken borte i det hele, fordi man er mer opptatt av at det skal være riktig enn at man skal høre en skødd. Jeg liker å ta litt sjanser, gjøre et eller annet som på en måte har litt risiko i spillet. Det skaper ofte en energi og et preg som jeg liker. Og litt av den uforutsigbarheten der finner du jo i folkemusikken og når du improviserer. Dette formidler jeg videre når jeg underviser, og særlig til studenter..

Ole Edvard fikk muligheten til å starte en solokarriere rett etter studiene på NMH med et internasjonalt management.

 – Men på den tiden kunne jeg ikke se for meg et liv bestående av å reise alene og bo på hotellrom.  Jeg var for sosial og hadde det altfor travelt i Oslo, på et frilansmarked som ga meg mulighet til å spille alt mulig. Og så hadde jeg jo fast jobb i Oslo-Filharmonien.

Det kom imidlertid til et punkt der jeg innså at hvis jeg ikke prøvde meg som internasjonal solist før jeg var 30 vil jeg mest sannsynlig angre på et tidspunkt senere i livet. Jeg hadde prøvd ut det meste og følte at jeg måtte komme meg videre. Bortsett fra stillingen i Oslo-Filharmonien sa jeg deretter fra meg alle andre jobber og konsentrerte meg om å jobbe mot den internasjonale CIEM-konkurransen i Genève i 1987, den største solistkonkurransen i verden på den tiden og som kun avholdes hvert fjerde til sjette år.

– Embouchuren min var vant til frilansarbeid. Jeg hadde en sterk, men ikke finstemt solist-embouchure. Jeg anser disse for å være svært forskjellige. Det tok flere måneder for meg å bringe embouchuren min i solistform. Jeg ønsket en spesifikk type klang og fleksibilitet.

Ole Edvard vant 1.prisen i solist-konkurransen i Genève i 1987. Det er også eneste gang i historien at en trompetist har vunnet med en enstemmig jury, og det er sånn i musikkonkurranser at du kan bli best og vinne, men fortsatt bare få 2.pris eller 3.pris. Dette avhenger av om juryen mener at nivået er høyt nok.  Men når det gjelder konkurranser, har Ole Edvard et tosidig synspunkt. Han synes faktisk det er absurd å konkurrere i musikk.

– I musikk finnes det ikke noe enten eller, snarere både óg. Man kan like eller ikke like noe. Men de fleste opptredener har noe positivt ved seg. Jeg synes det er veldig viktig at denne positive kjernen oppmuntres, det er så fryktelig lett å kritisere. Man burde heller spørre hva en musiker vil si med sin tolkning, og hvorfor han eller hun spiller som de gjør. Samtidig anerkjenner jeg mulighetene som venter unge musikere gjennom konkurranser. Det forandrer ikke verden om man vinner eller ikke, men man får sjansen til å få vise seg fram og ikke minst stor publisitet med en pris.

Fra det tidspunktet han vant konkurransen, satset han mot en internasjonal solistkarriere. Navnet hans ble kjent, og på grunn av dette utviklet han seg også kunstnerisk. Ole Edvard beskriver konkurransen som et mentalt vendepunkt.

– Jeg fikk anerkjennelsen jeg trengte for å tørre å ta valget om å satse 100 % som solist. Jeg sa opp jobben i Oslo Filharmonien, samtidig som jeg jobbet hardt for å bli aktiv som solist. Jeg tok ikke på meg andre frilansjobber lenger.

Han konsentrerte seg om sin solistiske karriere, som i den innledende fasen ikke var så enkel. Honorarene var variable og var heller aldri drivkraften, men han var også så heldig å være blant de fire første som fikk en samarbeidsavtale med Statoil sammen med Leif Ove Andsnes, Truls Mørk og Marianne Thorsen, noe som også var med å gi en økonomisk trygghet i forbindelse med satsningen.

I over 30 år reiste han 250 dager og ga over 100 konserter i året. Men i dag?

-Etter pandemien så har jeg nok reist mindre. Før pandemien hadde jeg 250 reisedager i året i rundt 30 år. Og så ble jeg sendt hjem fra utlandet da pandemien kom. Det kan jo få mange slags utfall det å være hjemme hele tida, når du egentlig er vant til å være på reisefot. Men det gikk bra og på mange måter var det egentlig fint å plutselig skulle være hjemme, med familie, spise alle måltider sammen og leve et tilnærmet normalt liv.  Men jeg gikk jo litt på veggen av og til. Så jeg kunne finne på reise til Gardermoen for å ta en kaffe, bare for å kjenne litt på den reisestemninga, humrer Ole Edvard.

Men jeg har også kommet fram til at ikke alle jobber betyr like mye lenger. De må ha en eller annen funksjon, og jeg svarer ikke ja til alle forespørsler. Jeg sier også nei til reising, hvis jeg må være borte litt for lenge.

Jeg hadde en runde med meg selv rett før jeg fylte 50 i 2012.  Jeg tok tre måneder der jeg ikke reiste i det hele tatt, jeg var hjemme og jobbet i Norge. Og så laget jeg en pluss- og  minusliste. 50 er et stort og rundt tall; hva skal jeg bli når jeg blir voksen? Har jeg lyst til å bli voksen?  Skal jeg si at jeg har vært heldig og fått lov til å oppleve mye spennende og reist mye og … skal jeg trappe ned? Skal jeg være mer hjemme? Skal jeg undervise mer? Kort sagt, hva skal jeg gjøre med livet mitt?

I løpet av de tre månedene var det pluss som ble minus og motsatt, selvfølgelig. Men så tenkte jeg: det er tre ting som alltid har vært viktige for meg i forhold til å si ja eller nei til en jobb:

Punkt 1: Er det kunstnerisk interessant ? Da er det verdt å investere veldig mye tid og ressurser på å få gjennomført et prosjekt og du til og med kan investere i det økonomisk.

Punkt 2: Bringer det deg noe sted? Altså du kan høste av det på en eller annen måte. I form av å utvikle deg, eller at du får mer jobb.

Punkt 3: Økonomi. Du skal leve av det. 

Men i denne prosessen kom det egentlig til et punkt 4: Og det var det alt startet med: Er det moro? Er det bra? Er det gøy?  Så det har blitt punkt 1 i dag.  Er det noe du har lyst til å gjøre? For det er jo ikke alt jeg får spørsmål om som jeg har lyst til.

Jeg prøver å være tydelig. Jeg ønsker ikke å være sær. Jeg bare prioriterer litt annerledes. Jeg har alltid vært veldig åpen og leken, innenfor alle mulige sjangere. Og gjort veldig mange forskjellige ting.  De aller fleste i min alder får seg en sånn bucketliste. Men i og med at jeg liker å gå motstrøms, så lagde jeg i stedet en not-to-do-liste. For i det øyeblikket du har bestemt deg for at dette skal du gjøre, så får du litt skyggelapper og blir veldig retningsstyrt. Jeg er jo litt sånn FOMO, altså redd for å glipp av noe som kunne vært gøy. Så i stedet for å peke ut «akkurat det skal jeg gjøre», så innsnevra jeg det og sa: dette skal jeg aldri gjøre mer. Og så spør naturligvis folk: hva er det du ikke skal gjøre, da? Hva skal du si nei til?

-For eksempel reise til Tyskland, spille for en eller annen Musikverein i en liten Dorf (landsby), konserter med et program du har spilt hundrevis av ganger før og som ikke bringer deg noe sted. Bruker masse dager til dårlig betaling.  Hvorfor skal jeg gjøre det? Bare fordi det er Tyskland så høres det så fint ut. Det behøver jeg ikke. Det er jeg ferdig med. Så jeg fikk ryddet unna, men har fortsatt en boltreplass som jeg synes er ganske morsom.

Så dette har du levd etter de siste 13 årene?

Mer eller mindre. Men kanskje var selve prosessen rundt dette viktigere. For man gir jo slack her og der. Jeg ramler til stadighet inn i slike situasjoner likevel. Men det er viktig å være tydelig og klar på en eller annen måte, men samtidig ønsker jeg å være positiv og leken. Jeg er jo med på mye moro.

Men hva er det du ennå ikke har gjort, men som du veldig gjerne vil gjøre?

 -Det er alltid masse ting man føler at man har lyst til å gjøre. Jeg jobber mye med å få skrevet ny musikk til instrumentet, og har nå et par bestillingsverk på gang. Målet er å finne et stykke som representerer meg, og som har et musikalsk fundament som kan treffe en nerve hos folk og som samtidig gjør at jeg får spilt ut hvem jeg er musikalsk. Og da tenker jeg sjangerløst og at jeg får brukt den jeg er som musiker. Ikke for å vise fram hvem jeg er.  Tvert imot at jeg kan få gravd litt i dybden i de forskjellige verdenene som jeg opererer i. Sånn sett synes jeg at noe av det meste spennende som skjer i dag innen symfonisk musikk, innen klassisk musikk, er i filmmusikken.

En av mine største favoritter er John Williams. Han skriver jo symfonisk, alt er orkestrert ut, du opplever filmen når hører musikken i konsertsalen. Musikken er stemningsskapende og «visuell». Musikken hans står så godt på egne ben, Williams er på mange måter vår tids Beethoven eller Mozart, for han kan håndverket og i tillegg lager han stemninger, melodier og harmonikk som virkelig treffer deg.  Jeg er så blodfan at jeg reiste til Berlin i begynnelsen av juni for å se ham dirigere, men dessverre så måtte han stå over på grunn av helseplager. Jeg har imidlertid sett ham før i Wien som dirigent med Wienerfilharmonikerne og Anne Sophie Mutter som solist.

-Av andre fine filmkomponister synes jeg Hans Zimmer er verdt å trekke fram. Han jobber mye mer med elektronikk, og sånn sett så er han på mange måter nærmere min musikalske verden, i forhold til hvordan jeg selv skriver og tenker.

I og med at jeg er instrumentalist så har jeg opplevd at det blir vanskeligere og vanskeligere å få oppmerksomhet når man har noe å melde.  Da jeg hadde mitt gjennombrudd med CDen Tour de Force i 1992 så fikk jeg oppmerksomhet så det holdt. TV, radio, toppen av VG lista, årets artist i Dagbladet, Spellemannspris og alt som er.  I dag blir jeg jo ikke spilt noe sted, bortsett fra på en klassisk kanal, som jo er bra. Du får ikke spilletid andre steder fordi instrumentalmusikk per definisjon bare er underlaget til prat. Du må ha en stemme eller en tekst for i det hele tatt å bli spilt. Jeg synes det er en underlig måte å bruke musikk på. 

Samtalen dreier inn på Elverum, på Ungdomssymfonikerne og festspillene. På det første som tilhører, deltaker og solist, og på det andre som kunstnerisk leder i 10 år.

– Da jeg begynte hos Harry Kvebæk var jeg 10 år. Det var i 1972. Da hadde Toneheim folkehøgskole startet. Faren min var lærer der, så jeg fikk mulighet til å øve på Toneheim og gikk der mer eller mindre i 10 år, uten egentlig noen gang å ha gått der.  Men jeg fikk mange venner der, og det var mye øving og lek. 

-Når Harry Kvebæk, Leif Jørgensen og Karsten Andersen skulle etablere Ungdomssymfonikerne med tilhørende orkesterkurs i 1973, etablerte de seg på Elverum. Der var jeg, brødrene mine og faren vår ofte på tilhørerbenken. Vi kunne reise opp fra Hamar, bare for å høre på orkesterprøvene i Elverumshallen.

Å få se et stort symfoniorkester spille det store symfoniske repertoaret i mitt nærmiljø var ganske unikt. Første gang jeg var solist med orkesteret var i 1976. Da spilte jeg og broren min Jens Petter, Vivaldis pikkolokonsert for to trompeter. Da var vi 12 og 14 år. 

Etter at jeg hadde fått leppetrøbbelet ut av veien, var jeg med på orkesterkursene i noen år. Festspillene i Elverum ble jo startet ett år etter Ungdomssymfonikerne, for disse tre gründerne ville jo gjerne at det skulle skje noe mellom de tre orkester konsertene.  Derfor gikk de til kommunen og sa: vi har et orkester, vil dere ha et festspill?

Dermed ble festspillene etablert. Det er to separate styrer: stiftelsen festspillene og ungdomsymfonikerne, og de driftes separat. Etter både ha vært solist og vært med i orkesteret så er jeg nå kunstnerisk leder for Festspillene i Elverum. Det er uavhengig av ungdomssymfonikerne på en måte, men samtidig er det en symbiose som er veldig tett. Ungdomssymfonikerne har et eget kunstnerisk råd, men vi samarbeider, og de er jo et bærende element i Festspillene.  Så første og siste konsert er alltid Ungdomssymfonikerne.

Nå har du vært kunstnerisk leder for Festspillene i Elverum i 10 år. Hva har det gitt deg?

Veldig mye. Jeg synes det er utrolig moro å få være med og kreere det kunstneriske innholdet for Festspillene, og få være med og skape ting; jeg bruker mye av nettverket og kunnskapen jeg har. For – vi har jo alt fra symfoniske konserter, kammerkonserter og populærkonserter til folkemusikk, jazz, klubbkonserter. Med stort og smått er det over 40 arrangementer, inkludert utstillinger.

-Det gir meg mye å tenke i de kreative banene, og ikke minst det å få jobbe med ulike folk. Det har vært noe jeg alltid har holdt på med, det å kreere egne prosjekter. Sånn sett bruker jeg meg selv litt på samme måte og videreutvikler det gjennom Festspillene.

Du er også solist på Festspillene?

I utgangspunktet er jeg ikke engasjert til det. Men det blir veldig naturlig å spille der også, særlig i kammermusikkdelen fordi mange av dem vi inviterer som gjester ønsker å gjøre noe sammen med meg.

Når blir trompetister pensjonister?

Si det. Litt ulikt i forhold til hva du holder på med. Noen burde kanskje pensjonere seg tidligere enn det de gjør, men det er jo allmenngyldig. Jeg føler, og jeg har sagt de siste 10 åra at jeg har de beste 10 årene foran meg. Og der er jeg nesten fortsatt. Men det handler litt om helse, om tenner, om fysikk, hvordan alt det fungerer. Jeg synes det er litt tyngre nå å holde seg i den formen jeg ønsker å være i fysisk for å prestere på det nivået jeg ønsker. Samtidig opplever jeg, sikkert fordi jeg ikke har vært så mye i media de siste 5-10 åra, at en del tror at jeg ikke spiller så mye lenger. Da blir folk overrasket over at jeg fortsatt spiller og holder nivået. For jeg øver utrolig mye. Minimum 2-3 timer hver dag, ved siden av spilling.

I tillegg til spillingen har Ole Edvard også drevet mye med fysisk trening. Han liker å holde seg god fysisk form, sier han. Men er det en forutsetning for å være en god utøver?

-Altså, god fysisk form hjelper på alt. Både fysikken og psyken. Du får mer overskudd, og du får andre ting å tenke på i tillegg til spillinga. Sjøl er jeg veldig glad i å gå på ski og i å sykle. Fortsatt sykler jeg 3-6 mil 2-4 ganger i uka. Men jeg skal ikke og har heller ikke behov for å late som at jeg er en toppidrettsutøver.

Men det å være i god fysisk form kommer altså trompetisten til gode?

-I høyeste grad. Men det er et balansepunkt her. Sånne som meg som jobber med luft må ha litt belg, altså mage, for å ha noe å sparke fra med. Så det ha litt størrelse på magen er faktisk viktig for meg (bra unnskyldning i alle fall, he he). Når jeg spiller en høy og sterk tone så kan det tilsvare den kraften bukmuskulaturen må ha for å løfte 150 kilo. Fordi det jeg jobber med er hastigheten på lufta og ikke mengden som for eksempel en tubaist må ha. 

-Jeg har diskutert det mye med folk, og har også hatt et tett samarbeid med Olympiatoppen siden 1992. De tok kontakt med meg, og lurte på hvordan jeg jobbet – det er mange fellestrekk med idrettsutøvere på det å prestere under press, optimalisere egne evner, hvordan man jobber mentalt og fysisk, og det er også mange av de fysiske tingene som er ganske likt, men det finnes også store forskjeller. Det er ikke nok å bare være i god form, du skal også musisere, det skal låte uanstrengt.  Jeg merker at den fysikken jeg har på instrumentet i dag har litt mer vekting på klangnyanser, mer enn at det skal låte så trompet bestandig. Så jeg føler at fysikken også har endret seg i forhold til et musikalsk perspektiv.

Hvor mye tid bruker du på komponering og dirigering?

-Nå er det litt mindre dirigering enn det det var. Jeg var jo sjefsdirigent Luftforsvarets musikkorps i Trondheim i fem år og så i Prinsens musikkorps på Jylland i Danmark i fire år, og så gjestedirigent flere steder. Jeg har ikke satset på det som en egen karriere, men det morsomme er jo at du får være med og forme musikk du ellers ikke får spilt gjennom eget instrument .

-Når det gjelder skriving så jobber jeg nå med en ny plate med bare egen musikk. Som sagt så er jeg veldig fascinert av filmmusikk, men også av atmosfærer. Jeg tenker ikke så mye på om en låt skal være 2 minutter eller fem minutter, så lenge atmosfæren stemmer. Den forrige plate jeg laget med crossover-aktig musikk  var også med mine egne komposisjoner Den ble spilt inn live i Grieghallen med band og Bergen Filharmoniske orkester. Den heter Landscapes. En låt derfra, Vidda, har etter hvert begynt å leve sitt eget liv utenom meg, og det er jo veldig hyggelig. Jeg har fått svært mange forespørsler om den, og den brukes i alle mulige sammenhenger. Fra brylluper til begravelser. Så det er moro.

-Den nye plata skulle egentlig vært ute for et par år siden. Men det har vært så mye annet som har skjedd, så den er satt litt på vent. Men tanken og håpet er at den skal komme ut en gang i 2026.

Ole Edvard har tre barn. To voksne sønner og en nesten voksen datter. Er noen av dem musikere? 

-Nei.. Det vil si, ja og nei. Alle har spilt litt instrumenter, er svært opptatt av musikk og er musikalske. Men de to eldste har valgt andre yrkesveier enn musikken. Datteren min, Mina, som når er 17, har drevet med sang og dans siden hun var lita. Hun synger veldig bra, er en fantastisk danser og har hatt hovedrollen i en oppsetning av musikalen Annie to ganger.    Og så er hun med i Jump Crew , en hiphop dansegruppe som vant Norske Talenter og som har vært på Britains Got Talent mm. Det kan godt hende hun ender opp med å jobbe med musikk eller dans. Men fra min side har det aldri vært noe press på ungene om å velge en musikkvei og det er min samboer Tone som følger dem opp til daglig. De har fått leke med instrumenter, og alle har vært innom pianoet. Å kunne bruke et harmonisk instrument er viktig. Jeg skulle egentlig ønske at jeg hadde brukt mer tid på pianoet selv. Nå knoter jeg det jeg kan på det instrumentet.

Til slutt, hva tenkte du da styreleder i Lindemans Legat, Einar Solbu,  ringte og sa du skulle få Lindemanprisen?

-Jeg ble veldig overrasket. Og veldig glad. Jeg synes det er en stor ære, for å si det rett ut. Jeg har litt kjennskap til Lindemantradisjonen. Som solist og som klassisk utøver er det jo en anerkjennelse som jeg setter stor pris på. Jeg så det ikke komme, mest fordi det er litt vanskelig å vite hvor jeg står i forhold til folks oppfatning av hva jeg gjør.  Jeg gjør jo veldig mye forskjellig og her hjemme er det nok mest crossover prosjektene som får størst oppmerksomhet, selv om det i utlandet er mest klassisk. At jeg gjør så mange forskjellige ting og samtidig blir satt pris på på denne måten, det betyr veldig mye for meg.  Jeg har holdt på med dette i veldig mange år, så det å bli sett for det du gjør er veldig hyggelig.  

Ole Edvard Antonsen får Lindemanprisen. Les mer HER

Les mer om Ole Edvard Antonsen HER