– Beinhard jobbing må til

– Jeg tok vel aldri et bevisst valg om å bli operasanger. Jeg bare ble det, sier Solveig Kringlebotn i dette intervjuet. Vinneren av Lindemanprisen 2009 mener at beinhard jobbing, og at man hele tiden må strekke seg, er viktige årsaker til at hun har nådd så langt som hun har gjort.

– Mange mener at jeg er på mitt beste som sanger akkurat nå. Jeg får jo håpe det er sant, sier Kringlebotn og ler. 46-åringen har – siden hun for 22 år siden og på en dags varsel hoppet inn og gjorde suksess som Papagena i ”Tryllefløyten” mens hun studerte ved Operahögskolan i Stockholm – sunget ved en rekke av de største operascenene rundt om i verden.

I høst er hun tilbake ved Den Norske Opera, først i Dvoraks ”Rusalka”, så i ”Figaros Bryllup” av Mozart.

-Jeg synes det fryktelig gøy å være her igjen. Ikke minst det å kunne opptre i et nytt, eget hus. For første gang er det lagt ordentlig til rette for framføring av opera i Norge. Det er jo bare fantastisk, sier Kringlebotn.

SANG BESTANDIG

At det var store operascener som skulle bli hennes arbeidsplass var nok ikke i tankene til den lille jenta som vokste opp i Ås.  Men hun har bestandig sunget.

– Faktisk fra før jeg kunne snakke. Jeg var visst litt rar, for jeg sang helt rent fra jeg var knøtt liten, sier Kringlebotn.  Hun hadde det hun kaller en normalt musikalsk interessert familie. Moren spilte litt piano, faren gitar.

– Et av de første barndomsminnene jeg har er at faren min tok grepene på gitaren, og så brukte jeg ringen på smukken som et slags plekter. Og så sang vi. Det har bestandig vært mye sang og musikk i slekta. Vi søskenbarna hadde for eksempel et eget kor og sang firstemt.

– Jeg var også med i kor fra jeg var seks år gammel. I en periode var jeg faktisk med i fire kor samtidig.

-Men når tok du et bevisst valg om å bli sanger?

– Egentlig aldri. Det ble aldri et bevisst valg. Det bare skled av seg selv, på en måte, sier Kringlebotn.

Hun gikk på vanlig videregående skole, men tok året etter stud.fag. ved Manglerud videregående, der hun omtrent bare drev med musikk. Og etter dette året var det ingen tvil lenger. Hun måtte gå videre med sangen.

-Da begynte jeg for alvor å skjønne at det var dette jeg ville.

Nå hadde hun også hatt privat sanglærer siden hun var 12. – Jeg gikk først hos Randi Helseth i Ås. En stor sangerinne, og det at jeg tidlig ble skolert av en som var så dyktig og som skjønte at jeg hadde talent, er mye av årsaken til at det gikk som det gikk.

BEUNDRET SANGLÆREREN

Solveig Kringlebotn hadde ingen operaforbilder. – Det eneste måtte være sanglæreren min. Jeg beundret henne da jeg var ung, og hørte mye på det hun hadde gjort. Jeg har egentlig aldri hatt noen bestemte forbilder. Jeg synes det er mange som er flinke til å synge, men jeg har aldri vært besatt av en bestemt artist. Akkurat det har aldri vært noen drivkraft for meg, sier hun.

For den unge Kringlebotn var klassisk musikk noe hun gjorde. Interessen for det var på en måte begrenset til sangen. Det vil si, tidlig gikk hun også og lærte seg klassisk gitar som hun brukte til å akkompagnere seg selv.

-Jeg likte å synge klassisk når jeg skulle det. Men jeg hørte ikke så mye på musikk ellers. Som hos andre tenåringer gikk det mye i pop og slagere.

Etter Musikkhøgskolen i Oslo og så Operahögskolan i Stockholm, der hun var den yngste som noen gang hadde kommet inn ved skolen til da, gjorde Kringlebotn flere hovedroller både i Stockholm og på Den Norske Opera.

Og da hun i 1990 fikk kritikerprisen i Norge for sin tolkning av Mimi i ”La Boheme” var det ifølge kritikerkorpset en utfordring å bestemme hvilken rolle hun skulle få prisen for. Hun hadde gjort så mange prestasjoner den sesongen.

Men hva er det egentlig som kjennetegner operasangeren Solveig Kringlebotn, slik hun ser det?

-Åhh, det må du nesten spørre andre om. Men jeg tror at jeg kanskje er en som … jobber hardt.  Jeg er godt forberedt, og tar jobben min svært seriøst. Jeg har vært innmari målbevisst helt siden jeg var ung.  Hva jeg vil og hvor jeg vil. Og ingen stiller høyere krav til meg, enn jeg selv, sier Kringlebotn.

KARAKTERSKALA

Hun mener dette er noe av hemmeligheten hvis man vil komme langt. At man hele tiden vil videre.

– Det kan for så vidt minne om noe av det idrettsfolk på høyt nivå driver med. Jeg analyserer hele tida hvorfor ting går som de går, og har også en slags karakterskala på meg selv. Jeg gir meg selv en  poengsum i forhold til hvordan det gikk. 10 er topp, og omtrent umulig å oppnå. På Rusalka-premieren fikk jeg vel 7, 5 av meg selv. Bra, men etter en premiere bør det stort sett bare gå oppover.  Målet må jo være at hver forestilling blir bedre enn den foregående.

-Men er du detaljfiksert?

– Ja, det er jeg nok. Men tror ikke det gjør meg vanskelig å samarbeide med.  Jeg er mer en sånn miljøspreder, en megler. Jeg kan ikke huske at jeg selv har havnet i konflikter noen gang.  Det vil si, jeg kjeftet på en tenor en gang. Han var ikke forberedt i det hele tatt. Det går ikke an, sier Solveig Kringlebotn med et smil.

Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1991. Komponisten Witold Lutoslawski insisterte på å få den til ukjente norske sangerinnen Solveig Kringlebotn til å uroppføre hans nye sangsyklus under Proms i Royal Albert Hall. Det ble en formidabel suksess, og Kringlebotn har senere gjestet Proms en rekke ganger.

Etter hvert ble det også operadebut under festspillene i Salzburg, og senere igjen flere hovedroller på Metropolitan i New York. Samt nesten talløse opptredener i en rekke av verdens storbyer.

MEST I PARIS

Likevel er det i Paris hun har sunget aller mest. Her har hun gjort masse forskjellige roller, og samtidig hatt en utvikling fra ”lettere” roller, til de store, dramatiske kvinneportrettene. Og da Richard Strauss mesterverk ”Capriccio” ble satt opp høsten 2007 var det kun fordi den norske sopranen hadde sagt ja til å synge hovedrollen.

Men føler Solveig Kringlebotn seg på noe vis ”spesialisert” inn mot bestemte komponister?

–  Det gjør bransjen med deg, enten du vil eller ikke.  Ute er det tyske, slaviske eller det italienske faget som gjelder.  Alle sangere, når de kommer opp på et visst nivå, sorteres. Jeg er da på en måte sortert inn under det tyske faget. Jeg synes det er litt rart. Når du kommer fra Skandinavia putter de deg veldig ofte automatisk over i det tyske faget. Det er for så vidt greit, men jeg tror nok det er mer tilfeldig at du er blitt puttet i den båsen når du kommer fra Norge, enn hvordan du låter. Jeg tror vel selv at jeg like godt kunne ha sunget italiensk, men nå har jeg på en måte spesialisert meg på det andre.

-”Figaros bryllup”. Mozart?

– På en måte italiensk. Men samtidig er liksom Mozart noe helt for seg selv. Noe av Mozart går på tysk, og hele karrieren min begynte med Mozart. Om det er Mozart jeg er mest glad i? Nei, det kan jeg ikke si. Jeg er alltid mest glad i det jeg holder på med i øyeblikket. Men «Figaro» er en genial opera og Susanna og Grevinnen var to av de rollene som ga meg innpass på noen av verdens største scener, sier Solveig Kringlebotn.

MORSOM OPPLEVELSE

Dvorak har hun aldri gjort før. Hun synes ”Rusalka” har vært en morsom opplevelse, og med mye fin, uoppdaget musikk.

– Det er en ganske lang forestilling, men samtidig er den variert og byr på morsomme scener.  Jeg tror ikke den oppfattes som kjedelig av tilhørerne. Framfor alt har jeg skjønt at dette er en opera som nybegynnere kan like. Det er vakker musikk og en handling du kan forstå.” Sang til månen” er dessuten en svært kjent arie.

-En krevende opera?

– Ja, den er lang. Men ikke grunnen til at vi alternerer. Det er fordi vi kjører mange forestillinger i løpet av kort tid.  Og da kan du ikke bare ha ett lag. Det blir for hardt fysisk å synge en ledende rolle hver dag.

-Etter ”Rusalka” er det ”Figaros Bryllup”. Hva er forskjellen?

– Først og fremst er det helt forskjellige stilarter. Før jeg skal synge Mozart må jeg på en måte slanke ned stemmen, Mozart er veldig gjennomsiktig, og skal ikke synges med så mye kraft og vibrato. Mer rakt og naturlig, liksom.  Dette er også veldig teknisk krevende. Men på en annen måte.

Solveig Kringlebotns engasjement ved operaen i Oslo er en åremålskontrakt. Hun har avtale om 10 forestillinger i året.  Det betyr at hun får gjort masse andre ting. På programmet i nærmeste framtid står blant annet innspilling av juleplate, og så blir det en tre uker lang tur til New Zealand. Hun skal reise rundt på både nord- og sørøya og gjøre konserter med symfoniorkester.

-Det gleder jeg meg til, ettersom jeg aldri har vært på New Zealand, sier hun.

INGEN SØLVGUTTER

Når hun ikke reiser er hun hjemme i Drøbak sammen med mannen Bjørnar Borlaug og de tre sønnene på henholdsvis 17, 15 og 10 år. Ingen av guttene driver med musikk.  Hva synes mor om det?

-Jeg har aldri hatt ambisjoner på det feltet på vegne av guttene mine. Om du har en begavelse for musikk for eksempel, så er det noe som skinner gjennom av seg selv. Jeg prøvde vel å få dem med i kor da de var mindre, men det ble ikke sølvgutter av dem, ler Solveig Kringlebotn.

Hun fikk Kulturrådets ærespris i fjor, og i år får hun altså Lindemanprisen. Hva tenker hun om det?

-Først og fremst er det fantastisk hyggelig. Og det gjør meg utrolig glad. Det var noen år da jeg var yngre, da det begynte å ta av internasjonalt, at jeg syntes det var litt rart at ingen skrev om det her hjemme. Det tok lang tid, synes jeg, før det jeg gjorde ble lagt merke til. Men at jeg får anerkjennelse nå for det jeg gjør, er bare helt flott.

I en alder av 46 har Solveig Kringlebotn fortsatt sanglærer.

-Det blir man aldri ferdig med. Du kan jo aldri bli din egen lærer. Du kan øve for deg selv så mye du vil. Men du kan ikke høre hvordan du låter. Du trenger en som kan holde deg i ørene, og som hjelper deg og gir deg råd. Så jeg kommer alltid til å ha sanglærer så lenge jeg er aktiv.

MYE Å LÆRE

Hun føler at hun fortsatt har mye å lære som operasanger.

– Du blir aldri utlært. Det handler om det kanskje rareste instrumentet av alle, nemlig stemmen. Et instrument som henger så nøye sammen med hvordan du føler deg, hvordan du er fysisk, hvor mye du sover, hvor mye du øver, luftfuktighet osv. Så det er et instrument du hele tiden må holde ved like.

-Ja, hvor lenge kan du holde på?

– Jeg tenker ikke så mye på det. Sånt er individuelt.  Det spørs blant annet på hvor lenge folk vil ha deg, og hvor HHvHvor or lenge stemmen holder. Menns stemmer holder ofte lenger. Men jeg håper jo for egen del at både jeg selv og omgivelsene har vett til å si fra når nok er nok. Men jeg vet ikke hvor lenge det er til. Noen kan synge bra helt til de er 70.

Mange mener at Solveig Kringlebotn synger på sitt aller beste nå.

– Jeg får håpe det er sant, smiler hun.  Men jeg kjenner jo at selv om jeg kroppslig sett har blitt eldre, så har jeg sanglig sett mer verktøy i bagasjen, mer teknikk og mye mer erfaring nå enn for 20 år siden. Sånn sett er jobben lettere i dag, sier Solveig Kringlebotn, som fortsatt har en ønskerolle til gode.

-Det er ”Salome” av Richard Strauss. Den har jeg veldig lyst til å gjøre en gang, sier hun.

Det er stengt for kommentarer.