Kordirigent i øverste divisjon

Foto: Bård Gundersen

Hun kunne ha hatt en karriere som fotballtrener. I stedet ble hun «kortrener» på internasjonalt nivå.  

I 2020 har Grete Pedersen ledet Det Norske Solistkor i 30 år, og det til et stadig høyere nivå og til en flom av utmerkelser og priser. 

-Men jeg er en elendig sanger, bedyrer årets Lindemanpris-vinner i denne samtalen, der hun snakker om alt fra tida som fotballspiller på landslagsnivå, til årene med Solistkoret.

I 2020 har hun altså ledet koret i 30 år. Hennes forgjenger og stifter av Solistkoret, Knut Nystedt, ledet koret i 40 år, fra starten i 1950 og fram til Grete tok over i 1990. Og oppå alt dette fyller Grete 60 i 2020. Hun har nylig skrevet under på en ny 5-årsavtale med koret, men om hun holder på som leder like lenge som Nystedt, er hun nok tvilende til.

-Jeg har nå kontrakt fram til 2024. Jeg tror kanskje dette blir den siste perioden. Jeg kommer uansett til å holde på som dirigent i ulike sammenhenger så lenge jeg kan, i hvert fall til jeg er 94, sier hun med et smil.

Lindemanprisen 2019 til Grete Pedersen

Går vi nesten 50 år tilbake i tid er vi der Grete begynte å spille fotball. Men hun drev også med håndball og friidrett. Og med musikk. Allerede som 4-åring hadde hun begynt å spille piano. Et fristed, kaller hun det. Seriøst ble det fra 7-årsalderen da hun fikk Ernst Rolf som pianolærer og da musikken tok henne, som hun beskriver det.

-Jeg var nok ikke så flink til å øve, men pianoet ble en fortrolig venn og ga meg et lidenskapelig forhold både til Beethoven og til besifringsspill. Og så ble det orgel i 15-16 årsalderen, og det var også hovedinstrumentet da jeg senere kom inn på kirkemusikkstudiet på NMH. Men for å være helt ærlig så har jeg nok et sterkere forhold til piano enn til orgel.

Men altså, fotball. 12 år gammel begynte Grete Pedersen å spille på Sprint Jeløy i Moss. Fortsatt var det på mange måter en pionertid for kvinnefotballen.

-Vi var rimelig gode etter datidens standard. Det er stor forskjell på nivået den gangen og i dag. Dagens spillere er mer gjennomtrente, det er mange flere som har spilt siden de var små og hatt fotball som hovedfokus, og teknikk og spilleforståelse er så mye bedre.

Er  interessen din for fotball like stor nå som da du spilte selv?

-Interessen er annerledes. Da jeg spilte selv var jeg naturlig nok mest opptatt av å, ja, spille, treningen og alt det der. Da hadde jeg ikke tid til å sitte og se på kamper og følge med på alt det andre rundt fotball.

-Nå prøver jeg å se kamper hvis jeg kan. Jeg synes jo det er veldig morsomt med internasjonal fotball, enten det er dame- eller herrefotball.  Men fotballnerd? Nei, bare veldig interessert. Samtidig kunne vi godt ha pratet i timevis om fotball, jeg har mange synspunkter.

Grete Pedersen fikk ni landskamper for det norske kvinnelandslaget. Hun ble tatt ut til den første offisielle landskampen mot Sverige, men kom aldri innpå fordi hun var for ung. Sin siste landskamp spilte hun mot England. Da vant Norge 3-0.

Men så ga hun seg.

-Jeg ble skadet. Røyk leddbåndet i begge anklene. Så prøvde jeg å begynne igjen, og det ble en landskamp til. Da hadde jeg begynt på Musikkhøgskolen. Jeg sto og pratet med Per Pettersen, som var landslagstrener den gangen. Jeg ga uttrykk for at jeg var usikker på om jeg skulle fortsette med fotballen. Jeg syntes det var vanskelig å kombinere studier med satsing på fotball.

-Det var en fin prat som jeg husker svært godt den dag i dag. Per sa at «sånn som du spiller nå kan du få mange flere landskamper. Så det er ikke det. Men jeg forstår også veldig godt hvor viktig musikken er for deg. Og musikk kan du holde på med hele livet som utøver».

-Han ga meg en veldig aksept for å velge bort fotballen, og det var – jeg får litt gåsehud når jeg tenker på det – en så utrolig viktig prat.

Grete gikk på et vanlig gymnas. Det var ikke musikklinje eller idrettslinje den gangen. Og bra er det, synes hun.

-Hadde systemet vært slik det er i dag, hadde jeg sannsynligvis valgt idrettslinje. Og da hadde jeg nok jobbet som idrettstrener i dag, sier hun.

Nå ble det heldigvis ikke slik, og Grete begynte på Norges musikkhøgskole i 1980. På kirkemusikk. Etter fire år var hun ferdig med bachelor, og deretter ble det ett år som frilansmusiker før hun begynte på diplomstudiet i direksjon.

-Jeg hadde nesten ikke dirigert da jeg søkte dirigentstudiet.  Det vil si, jeg hadde jo startet Oslo kammerkor. Men jeg kom ikke inn første gang. Og det var egentlig superbra. Opptaksjuryen sa noe sånt som at «vi ser talentet ditt. Vi ser mulighetene, vi har tro på deg. Men du er for fersk. Du må lære deg litt mer før du kan dra nytte av en diplomutdanning.»

-Veldig lurt. Så jeg tok et år som frilans, tok noen kurs, fikk øvd meg litt, og jobbet mye med Oslo kammerkor.

Så kammerkoret ble altså startet før du begynte på direksjonsstudiet?

-Jo, men det var fordi Leif Ottersen, som da var prost i Østre Aker menighet, sa til meg at «du skal ikke starte et kor, da?» Jeg vikarierte på noen gudstjenester, og tok med noen folk til å synge, og så kom denne forespørselen fra Ottersen. Det er liksom ikke bare å starte et kor, svarte jeg. Det skjønner jeg, sa Ottersen. Men du skal få 5000 i startkapital til noter, la han til.  Ja, supert, svarte jeg. Hvis vi kan øve her, hvis jeg kan få de pengene og hvis vi kan ha opptaksprøve, så gjør jeg det. Og slik ble det

Dette ble en læreprosess for deg også?

-Ja, absolutt. Jeg lærte enormt mye.

Men hvorfor droppet du kirkemusikken til fordel for direksjon?

-Jeg holdt jo på parallelt hele tida. Sønnen min Eivind ble født i 1989. Jeg ble ganske dårlig etterpå. Jeg fikk en muskelkollaps og ble sittende i rullestol i nærmere ett år. Gjennom den perioden husker jeg at jeg tenkte: hvis jeg verken kan spille eller dirigere, hva ville jeg vært mest lei meg for? Da kom jeg fram til at jeg ville vært mest lei meg om jeg ikke kunne dirigere.

-Da hadde dirigenten tatt meg. Det var en måte å oppdage det på.

Og så ble du ansatt i Solistkoret i 1990?

-Jeg hadde ikke søkt jobben. Jeg kjente heller ikke korets første leder, Knut Nystedt, og hadde aldri møtt ham. Jeg kjente vel heller ikke solistkoret særlig godt, bortsett fra at jeg visste at de gjorde en del samtidsmusikk. De hadde spurt tidligere om jeg ville komme på prøvedirigering, men da var jeg altfor syk.  I første omgang ble jeg spurt om å være der i 1 ½ år, i en gjensidig prøvetid. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne gjøre Webern, som var og er en komponist som fascinerer meg. Og parallelt kunne jeg fortsette med Oslo kammerkor.

-Jeg hadde begge korene samtidig i nærmere 15 år fram til 2004.

Hva var Solistkoret for deg i begynnelsen?

-Jeg tenkte at det var et sted der vi skulle gjøre mye samtidsmusikk. På et så godt nivå som vi bare kunne. Og så skulle jeg også prøve å bli kjent med hvem Solistkoret er. Det ble en tøff periode i livet mitt. Å finne ut av og møte de forventningene som jeg følte var stilt til meg. Det var mange sterke viljer i koret, og de hadde bare hatt en leder gjennom 40 år og som hadde hatt en helt annen lederstil enn den jeg hadde. Jeg hadde og har kjemperespekt for hva Nystedt gjorde og hva han hadde fått til. Men så måtte jeg allikevel jobbe på min måte og ut fra hvem jeg var. Og for noen ble nok det en skikkelig kræsj. Jeg var yngre enn alle sangerne og mange var nok heller ikke vant til kvinnelige ledere.

- Det var mange forskjellige tanker om hva koret skulle gjøre og hvordan det skulle arbeides. Noen revolusjon laget jeg nok ikke. Men jeg la heller ikke skjul på at om jeg skulle fortsette utover halvannet år med prøvetid, så måtte det endringer til.  Mange, inkludert meg, mente at nivået ikke var bra nok i forhold til korets målsetting. Solistkoret hadde vært enerådende innenfor norsk korsang en lang tidsperiode, og på slutten av 70-tallet kom det nærmest en bølge av gode norske kor

-Hva skulle solistkoret være oppi alt dette? Hvem var vi? Det var jo en sterk forventning om at det skulle tas radikale grep. Så da jeg kom ble det spørsmål om hvor høyt lista skulle flyttes. Og den ble lagt ganske høyt.  Og da ble det mye bråk.

Dette er Grete Pedersen

Men det koret du tok over, var ikke det et kor med bare profesjonelle sangere?

-Nei, det var ikke det da. Nå er det det. Altså, det var også mange gode sangere i koret da jeg tok over. Men saken var jo at koret som helhet måtte bli mye bedre.

-Det var tøft for alle involverte, både sangerne, styret og meg. Heldigvis fikk jeg god støtte av Knut Nystedt.

-Og dette ble også starten på det koret er i dag. Etter noen år fikk vi inn flere nye sangere, vi fikk en raskere innøvingstid. Og så jobbet vi på, jevnt og trutt til der vi er i dag. Jeg hadde to prinsipper jeg syntes var viktig da jeg tok over koret, det ene var at repertoaret, kvaliteten og formidlingen på det vi gjorde, skulle være så eksepsjonelt bra vi til enhver kunne få til. Det andre var at sangerne skulle ha skikkelig betalt for arbeidet sitt. De to tingene er fremdeles like viktige. 

Hva slags krav hadde du og har du til sangerne? Hva må de kunne, hvordan skal de være?

-De må ha et teknisk veldig godt fundament og være i stand til å utføre de oppgavene som følger med å synge i et profesjonelt kor. De skal makte å stå i stormen når det koker som verst. De skal også gjøre sidemannen god. Ikke bare seg selv. De skal ha stor individualitet og evne til egenforberedelse, og ikke lene seg på andre. Evnen til å være med på ting de kanskje ikke trodde de kunne. Og  – et ønske om å kunne utvikle seg hele tiden. Ta til seg ny lærdom.  Og så må de evne å synge på mange forskjellige språk og ha en stilistiskinformert musikalsk innsikt.  Men det er ikke sånn at alle skal være eksperter på fransk barokkmusikk, på romantisk musikk, eller samtidsmusikk.

Men er det mulig å like både tidligmusikk og samtidsmusikk?

-Ja det er kanskje noe av det letteste. Det vanskeligste er det i midten (ler). Men det jeg tenker er at… – og det gjelder også i retning folkemusikken – man trenger ikke være ekspert på noen av tingene. Men hvis man er en musiker med et godt øre, god teknikk og en solid dose nysgjerrighet og mot, så er det mulig å klare det meste. Da er det egentlig snakk om hvor mye tid man bruker på de ulike stilartene og at man har et ønske om å lære – hele tiden. 

Hvem bestemmer repertoaret i koret. Du alene?

-Nei, vi har et velfungerende programråd med sangere og eksterne bidragsytere. Jeg har også tett kontakt med norske komponister. Men til syvende og sist er det min avgjørelse. Og det er et tett samarbeid mellom meg og daglig leder, Ingvild Skaatan, som også har høy kompetanse på repertoar. Arbeidet med repertoar fyller enormt mye av min arbeidstid med koret.

-Jeg føler nok at ting går i faser. Det er kanskje akkurat det som kjennetegner koret og meg, at vi gjør forskjellige stilarter. Vi spesialiserer oss i perioder. Vi har nettopp hatt en lang Haydn-periode.

 

Samarbeid. Solistkoret og Ensemble Allegria

Koret gjør både aleneting, og sammen med orkester. Er det noen politikk der?

-Acappella er utrolig viktig for koret. Superviktig. Det er grunnstammen. Å stå på egne ben, og med mye viktig repertoar.  Så har jeg også med meg spillingen og det instrumentale, som er sterkt for meg og som representerer en stor del av meg. Så jeg trives enormt godt med blandingen av instrumenter og stemmer.

Samarbeidet med Ensemble Allegria?

-Er absolutt et eksempel på det. De er så åpne og lyttende. Vi gjorde en innspilling nå i sommer, og da var det aldri et spørsmål om at «nei, det får i ikke til». Heller «la oss prøve det, da, og se hva som skjer». Og kanskje er det en av mine største drivkrefter: «hva vil skje, hvis…» La oss prøve. Det er ingen grunn til ikke å bruke prøvetiden til å prøve.

Hva er den store forskjellen på solistkoret nå, og den gangen du begynte?

-Det jeg synes kjennetegner koret i dag er denne viljen til å gå rett inn i utfordringer uten å nøle. Vi begynte nylig med et nytt stykke, som jeg hadde sett på og tenkt at var litt vanskelig.  Men alle var forberedt, alle gikk rett på. Det gikk mye raskere enn jeg hadde tenkt. Og så er det også sånn at sangerne gjerne vil strekke seg et hakk til, de kan jo bli enda litt bedre. Jeg opplever også sangerne som individualister med en egen musikalsk formidlingsevne, i god forening med en generøsitet i forhold til hverandre og en iver på hva vi kan få til – sammen. Motet og viljen i alt dette opplever jeg som karakteristisk for Solistkoret. Og det å sammen oppdage noe vi ikke kunne forutse er fantastisk.

Er det også en inspirasjon at musikerne nå blir lønnet for jobben de gjør?

-Inspirasjon er feil ord. En arbeider skal ha sin lønn. De fleste har en masterutdanning og lever av å være utøvende sangere. Å synge i Solistkoret er en del av deres yrkesliv. Det gjør at de kan prioritere, bruke tid på koret. Det gjør også at vi kan ha prøver på dagtid, og at vi kan turnere. 

Du har også litt på hjertet når det gjelder administrering av et profesjonelt drevet kor?

-Noe av det som var helt spesielt med Oslo kammerkor da vi startet opp, var at det var noen administrasjonstalenter der som kom inn tidlig og tok noen grep. De sørget for at det administrative hang på greip. Det gjorde at vi fikk mulighet til å synge de hundrevis av konsertene vi gjorde, og det var noe jeg lærte utrolig mye av. Noe av det samme gjelder Solistkoret. Koret har et profesjonelt styre, og etterhvert en super administrasjon som driver koret med kvalitet.

-Da kan jeg konsentrere meg om musikken. Og så kan andre som er utrolig mye flinkere enn meg på administrative oppgaver og som har det som profesjon, ta seg av den daglige driften og være bærere av korets visjoner videre. Det er vi selvfølgelig helt avhengig av.

Dette er Det Norske Solistkor

Apropos dette med Solistkoret og lønnet arbeid. Hva skjer med planene om et profesjonelt heltidskor?

-Det må du nesten spørre stortingspolitikerne om…

-Men jeg har jo, ut fra det jeg har sett med kor ute i Europa og andre steder, observert at når folk sitter i en 100 prosent stilling, så kan de slokne litt musikalsk. Jeg unner absolutt folk å ha en 100 prosent stilling i et kor, men som sanger er det begrenset hvor mye du kan makte å synge hver dag. Som fiolinist kan du spille langt flere timer. Det betyr at du kan være med i flere prosjekt utenom fulltids orkesterjobb.  Men som sanger kan det bli fryktelig vanskelig.

-Modellen vi har i Solistkoret, er at sangerne har en 30-40 prosent stilling og de kan velge litt til og fra selv, i samforstand med meg selvfølgelig. Om de f.eks. får et langvarig operaprosjekt, så vær så god, kjør på. Alt dette gjør at det blir en frilansvirksomhet rundt koret, samtidig som vi innehar en stabilitet. 

Litt tilbake til fotballen. Eggen, lagbygging og filosofien rundt det. Er det likhetstrekk mellom det å drive et kor og et fotballag?

-Det å få mange mennesker i en gruppe til å yte sitt beste er jo essensen, uansett om det er et kor, orkester eller et fotballag. Det gjelder å få mange mennesker til å løse og utføre felles oppgaver i et kvalitativt godt samarbeid. Der gjelder presis de samme virkemidlene og parameterne. Å bygge en plattform for en stabil, god prestasjonskultur er den samme i både sport og musikk. Å makte og å våge på sitt aller beste – hver eneste dag. Også når jeg er i den mest utsatte posisjonen. En lagspiller skal våge å gå fram og ta den straffen i kampens siste spilleminutt, eller korsangeren skal takle en kronglete solo selv når TV-kameraet er tett oppi fjeset ditt og det er et stort publikum foran deg.

Da hjelper det ikke å klage om det var dårlige forhold på fotballbanen den dagen, eller at stemmen din var litt dårlig. Da må du stå i det, og dine medspillere skal backe deg uavhengig av resultatet.

-Det handler om å bygge en kultur der man støtter hverandre og der det også gis plass til divaer og individualister, og så få denne rare materien til å fungere.

 

Ny plate i 2020. Solistkoret og KORK. Foto: André Løyning

Går du på fotballkamper?

-For noen år siden skulle jeg gjøre min første jobb som dirigent i Bayerische Rundfunk i München. Da tenkte jeg at nå er jeg blitt så gammel at jeg kan tillate meg å være litt eksentrisk. Så jeg sa ja til engasjementet under forutsetning av de skaffet meg billetter til en hjemmekamp med Bayern München. Det fikset de. Så er jeg er jo såpass interessert at om jeg får muligheten, ja så går jeg på kamp.

Hva gir det deg, det å reise på gjesteoppdrag?

-Jeg tenker at det er slik at ulike kulturer, ulike sammenhenger har forskjellige styrker. For eksempel engelskmennenes skyhøye nivå på notelesning og superkorte prøvetid, balternes klangbehandling, tyskernes etterrettelighet og grundighet.  Dette er ganske så sunt å oppleve av og til.

Som kan bli lidenskapsløst?

-Nei. Jeg vil ikke si det. Dog – fare for slagside finnes de fleste steder. Og dette utfordrer meg også på mine styrker og svakheter, det at jeg må takle forskjellige kulturer og arbeidsmetoder.  Jeg liker jo at det er kulturelle forskjeller. Det er interessant. Det flytter på ting og gjør også at jeg gleder meg veldig over hva vi får til her i Norge.

Hvor mye gjør du av  gjestedirigering?

-I det siste har det vært en god del.

Men er det derfor dere har fått inn en fast førstegjestedirigent i koret?

-Ja og nei. Noe av tanken bak er at jeg skal gjøre litt mindre med solistkoret for at vi skal forberede fremtiden med en ny kunstnerisk leder, og også for at sangerne og jeg ikke skal bli lei av hverandre. Det er også viktig for koret at når de har gjestedirigenter så har de allikevel sin egen selvstendighet slik at de står trygt i seg selv.  Og for å få til en slik stabilitet så ville vi gjerne ha en første gjestedirigent. Og det er altså Yuval Weinberg fra Israel. I tillegg har jo koret selvfølgelig mange ulike gjestedirigenter gjennom sesongen.

Men er stillingen din i Solistkoret 100 prosent?

-Nei. Jeg har ingen hel stilling noe sted. Arbeidet mitt er et trehodet troll: kunstnerisk leder i Solistkoret, frilans gjestedirigent og professorat i dirigering på Musikkhøgskolen.

Hva er din styrke som dirigent?

-He he. Det er sånne spørsmål som jeg stiller studentene mine på NMH.  Styrke? Jeg tenker at jeg er musikalsk ganske uredd. Og søkende. Noe som gjør at jeg er åpen for fortolkninger som ikke trenger å være så satt og mainstream. Men jeg er ikke på jakt etter de nye tingene for de nye tingenes skyld. Det skyldes nysgjerrighet. Nysgjerrighet er i det hele tatt en av styrkene mine. Jeg er nysgjerrig på og glad i mennesker.

-Andre styrker? Ja, at jeg kan hvile i kaos. At når det stormer rundt meg så kan jeg beholde roen. Finne tråden som kan nøste opp. Hvis det koker blir jeg rolig. Pulsen går ned.

-Nysgjerrighet er også en drivkraft. Og jeg går også bevisst på leting etter dette «hva kan vi få til sammen». Dette handler også om det utøvende, at jeg ofte ikke er fornøyd meg å lene med tilbake og være tilfreds. For hvis det kan bli bedre, så… la oss prøve det.

Men du tenker aldri barrierer; dette kan vi ikke gjøre, dette blir for vanskelig eller komplisert…? Har du noen gang gått i gang med et verk og så lagt det bort?

-Nei, det tror jeg ikke. Kanskje lagt det bort og tatt det fram igjen seinere.  Eller lagt det bort fordi det ikke hadde nok uttrykk i seg, ikke var bra nok. Det har hendt. Jeg har jo vært ganske sær på repertoaret opp gjennom. Og jeg har vært veldig lite sånn… «ja, det er greit, vi gjør det»

Hva er din svakhet som dirigent, da?

-Oi. Det må være en svakhet at jeg ofte får mange gode ideer underveis. At jeg putter på de nye ideene oppå det som jeg allerede driver og prøver ut.  Suser litt for fort foran. Dette idemylderet som går her oppe i hodet mitt hele tida. Så jeg må huske at jeg skal ha med meg alle. For om jeg først blir gira så bare kjører jeg på. Og dette kan selvfølgelig gå ut over folk. Men jeg vet ikke helt måten å ikke gjøre det på.

-Ellers så er jeg ingen god lingvistiker. Jeg har ikke et godt språkøre. Litt rart egentlig, med tanke på at jeg har jobbet så lenge med tekst. Jeg hører på en måte klangen. Men jeg snakker ikke masse språk som andre gjør. Jeg er heller ingen god sanger. Skikkelig dårlig, egentlig.

Hvor viktig er tekstinnholdet for deg?

-Kjempeviktig. Det må ikke nødvendigvis være meningsbærende. Men det må på et vis stemme med musikken. Jeg synes det kan være vanskelig enkelte ganger, når en ekstremt sterk, viktig talende tekst får en dårlig musikalsk innpakning. Da skal det mye til for at jeg tar det stykket.  Det er ikke riktig at en god tekst skal framføres i en dårlig musikalsk form. Da er det bedre at den teksten står helt alene – og blir lest..

Tenker du dramaturgi for konsertene?  På hvilken måte?

-Ja, veldig. Jeg tenker på hver konsert som om det er et verk eller et stykke. Så i forhold til spenning, avspenning, hvor det er dramatisk, opp og ned, fram og tilbake, hvordan stykkene speiler hverandre, hvordan teksten kan belyses. Hvis jeg opplever at programmeringen ikke blir tatt på alvor fra oppdragsgiver eller konsertarrangør blir jeg frustrert og lei meg.  Jeg bruker svært mye tid på å sette sammen konsertprogrammer og rekkefølge.

-Og sånn apropos svake sider; jeg kan jo forandre ting inn til det siste før konserter. Rekkefølge og arrangement, plassering av utøverne etc. Det kan være slitsomt for de involverte. Og det er ikke nødvendigvis en svakhet. Hvis jeg vurderer at noe kan bli bedre så holder jeg på så lenge jeg bare kan, og noen av utøverne liker nok også den spenningen det gir.

Med dramaturgi tenker jeg også på måten koret står på, lyssetting?

-Jeg er opptatt av det også. Av klangrommet. Hvordan vil dette stykket klinge best? Og så – hvis det lar seg å gjøre å framføre det på den måten det klinger best og det betyr at sangerne står på taket eller hvor det nå måtte være, ja så prøver vi det. Men hvis det betyr at folk tråkker rundt hele tiden så er ikke det noe poeng. Det er mange kompromisser som må gjøres. Eller, det gjelder egentlig å finne det viktigste for helheten. Jeg blir irritert når folk sier til meg: «jo, men det er dette som er vanlig å gjøre. Det er dette vi selger mest av». Det må du ikke si til meg. For hvis det finns måter å gjøre ting på som fører til at det blir bedre, hvorfor ikke da teste det ut.  Og når det gjelder lyssetting har vi enormt mye å lære av opera, teater og ikke minst popbransjen.

På korkonserter står altene der, sopranene der, bassene der og tenorene der. Faste plasser, liksom. Må det være sånn?

-Nei, det må det ikke. Og må et symfoniorkester sitter på den måten de sitter? Nei. 

2020 er et jubileumsår for koret, Hva skjer? 

-Vi kommer antagelig ut med tre nye CD-plater. Den første blir Luciano Berios mektige kor- og orkesterverk Coro, som er spilt inn sammen med Kringkastingsorkesteret. Dernest en plate med de norske samtidskomponistene Hagen, Nordheim og Asheim. Og til slutt kommer det en juleplate. I tillegg blir det en festivalhelg med tre hlt forskjellige konerter høsten 2020, er det store pedagogiske prosjekt som jeg håper vi får penger til hvert øyeblikk, slik at det kan starte i 2020.  Og – som hele Norges kor skal vi selvfølgelig på Norges-turne. 

Hun får De Unges Lindemanpris

Det er over 20 år siden Grete Pedersen begynte å undervise i kordirigering ved NMH. Til å begynne med i en full stilling, men nå utgjør den ca 2/3, Hva gir det  henne å undervise?

 -Masse. Jeg lærer så mye av de masterstudentene jeg har, og å møte dedikasjonen og energien de har er så inspirerende. Det er en gave, og av og til et slit å få følge et menneske gjennom to forhåpentligvis viktige år i livene deres, i perioder der de blir konfrontert med mange utfordringer. For meg er det sterkt, lærerikt og stort å få være en som støtter og gir innspill til studentene underveis. Jeg har hatt mange slike ressurspersoner som har vært der for meg til riktig tid. Så hvis jeg kan få være en medvandrer og støttespiller for kommende generasjoners dirigenter i en periode i livet deres, så er det veldig fint.

 

Foto: Bård Gundersen


Hva er det viktigste du kan gi studentene?

-Solid, god fagkunnskap, Å informere dem om hva som er bra å ha som basis. Og så, når de opplever at de har denne bagasjen, fortelle dem at de har friheten til å gå ut og teste ut ting selv. Og også fortelle dem at vi aldri blir utlærte og at de alltid må fortsette å utvikle seg som musikere. Så er det viktig at de også blir fortrolige med lederrollen. De skal  også omgås mye folk, og da er det svært viktig at de respekterer dem de skal jobbe med og blir mer bevisst på hva mennesker kan få til når rammene rundt er gode. Og tilsvarende hva mennesker kan finne på når rammene er dårlige. Mye psykologi her, ja. Og jeg synes det er SÅ spennende, menneskesinnene vår. Hva gjør oss i stand til å være dem vi er, hva er bakgrunnen for handlingene våre, og hvorfor setter vi oss de og de målene? 

Hva tenkte du da Einar Solbu ringte og sa du skulle få Lindemanprisen?

-Jeg ble veldig, veldig glad. Det er så ærefullt, å få motta denne prisen. Så tenkte jeg at nå er jeg virkelig en del av norsk musikkliv. Prisen gjør at jeg føler meg inkludert – og sett.  Ydmyk og beæret på samme tid, er vel en bra beskrivelse.

Ikke alle prisvinnerne har et forhold til Lindeman og Lindeman-tradisjonen. Du har det?

-Altså, Lindemantradisjonen er jo så enormt sterk i norsk musikkliv. Jeg husker jeg skrev en særoppgave om salmesangstriden på 1860-70-tallet med Herr Ludvig Mathias sterkt involvert. Der gikk det hardt for seg…  Og som kirkemusikkstudent hørte vi mye om familien Lindeman og om hvordan de har bidratt til at norsk musikkliv eksisterer som det gjør i dag – Musikkhøgskolen, noteutgivelser, innsamling av tradisjonsmusikken, salmer og salmebøker, initiativet til å starte opp institusjoner som Filharmonisk Selskap og Studentersangforeningen.

Så ja, vi har enormt mye å takke Lindemanslekten og tradisjon for.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Publisert av knut 23. oktober 2019.

Det er stengt for kommentarer.