Pianisten som ble komponist

Det var ikke gitt at Cecilie Ore skulle bli komponist. Et hefte med pianomusikk var med på å få den blivende konsertpianisten til å endre karrierevei.

- Jeg kom også til at jeg trives bedre i kulissene enn i rampelyset, sier Ore. Nå får hun Lindemanprisen for 2015.

I dette intervjuet snakker hun blant annet om hvorfor hun ble komponist, hva som er viktig i hennes komponistgjerning, og hvorfor tekst og samfunnskritikk er blitt bærende elementer i hennes virke.

Når man besøker Cecilie Ores hjemmeside på Internett blir man møtt av en fargerik,  praktfull øyenstikker. Hvorfor i all verden har en komponist valgt øyenstikkeren som blikkfang?

- For det første så har naturen alltid fascinert meg, sier Ore. – For det andre så er det noe helt spesielt med øyenstikkeren. Det er et insekt som står stille i luften med ekstrem høy hastighet for så plutselig å stå et helt annet sted. Man kan nesten ikke se forflytningen. Det er noe dypt fascinerende over dette, og det uttrykker egentlig noe jeg kan kjenne meg igjen i når det gjelder mitt eget arbeid. Og da særlig i forhold til instrumentalverkene mine, der det er høy intensitet, men samtidig stillstand. Dette paradokset mellom bevegelse og stillstand har jeg alltid vært tiltrukket av.

Nå har det også vært noen store sprang og forflytninger i Cecilie Ores musikalske karriere. Hun skulle egentlig bli konsertpianist, men hoppet av etter seks års studier på musikkhøgskolen i Oslo og i Paris,  og satset på en høyst usikker og utrygg tilværelse som komponist i stedet.

- Musikk har så lenge jeg kan huske hatt en egen tiltrekningskraft på meg. Min musikalske oppvekst startet på Barratt-Dues Musikkinstitutt. Etter artium ble det pianostudier med Liv Glaser ved NMH. Dette var viktige år som ga meg grunnleggende erfaringer i hva det vil si å være utøvende kunstner. Disse erfaringene har vært av uvurderlig betydning for mitt skapende arbeid.

PÅ RETT HYLLE

Etter endte klaverstudier dro hun til Nederland , der hun tok fatt på studier i komposisjon med Ton de Leeuw ved Sweelinck Conservatorium.

- Da visste jeg at jeg hadde havnet på rett hylle, forteller Ore, og legger til: Dessuten trives jeg bedre i kulissene enn som utøvende musiker på scenen.

Hva gjorde at du endret syn?

-Da jeg tok Diplomstudiet med NMH samlet jeg inn pianomusikk av 25 dalevende norske komponister. Det var nemlig mangel på samtidsmusikk i undervisningslitteraturen. Gjennom dette arbeidet fattet jeg en dypere interesse for komposisjon.

Men representerte ikke det valget også en mer utrygg framtid?

-Absolutt, men å la frykt for utrygghet styre de valg jeg har tatt i livet har aldri vært aktuelt. Skal man satse så får man satse alt. Da må det enten bære eller briste. Alt i mellom er uinteressant. Dessuten har jeg aldri blitt klok på om det er jeg som har valgt musikken eller om det er musikken som har valgt meg. Med det mener jeg å si at når det er noe man bare må gjøre så kjennes det ikke som et valg, men som en nødvendighet.

Ore var ferdig med komponiststudiene i Nederland for over 30 år siden. Siden den gang har hun, som det heter i begrunnelsen for å gi henne Lindemanprisen, ”hatt en markant og særpreget kunstnerprofil i Norge, en profil hun fremdeles videreutvikler”.  Men hva er forskjellen på hennes første år som komponist, og de nye verkene?

-Mye har forandret seg, man får både teknisk og musikalsk en dypere og bredere erfaring, men samtidig er det noe grunnleggende i ens karakter og temperament som kanskje ikke forandres i like stor grad. Det viktige er at man aldri stopper å utfordre seg selv og musikken i søken etter nye muligheter og dypere musikalsk innsikt. Jeg har beveget meg fra et svært avantgarde musikalsk uttrykk til et mindre ekstremt, men ikke av den grunn mindre intenst tonespråk.

Hvordan artet det seg?

-Musikken jeg skrev på 80- 90-tallet var så ekspressiv at den nesten var overopphetet. Den var abstrakt, men samtidig veldig fysisk i uttrykket og ofte spilt med kraftig forsterking av instrumentene. Tradisjonell melodiføring og tonalitet var fraværende og bruken av kvart-tonalitet skapte et dramatisk og utfordrende lydbilde. Jeg var inspirert av Bach, Xenakis og elektroakustisk musikk.

SPARRINGPARTNER

Det var i samspillet med litterære tekster på begynnelsen av 80-tallet at jeg for alvor fattet interesse for å komponere. Det var språkets klanglig, rytmisk og meningsbærende elementer som inspirerte og ble min faste sparringspartner i det kompositoriske arbeidet. Etter at jeg i mange år hadde skrevet mye instrumentalmusikk, begynte jeg rundt årtusenskiftet å arbeide mer konkret med tekst igjen. Jeg ønsket at teksten skulle utløse musikken i stedet for, som kanskje er det mest vanlige, at musikken tres ned over hodet på teksten.

Gjennom denne prosessen ble Ore klar for å arbeide mer med opera og vokal musikk. Å komme tilbake til tekstarbeid var som å begynne på nytt. Men med en masse erfaring fra instrumentalmusikk, blant annet kammermusikk og orkestermusikk.

Ore mener at tekstarbeidet de siste 15 årene også har ført henne over i et åpent landskap igjen der tonaliteten ikke lenger er så krass, men hvor temavalg og samfunnskritikk til gjengjeld er blitt tydeligere.

Om man skal forstå Cecilie Ores musikk, må man da ha litt spisskompetanse?

-Nei, absolutt ikke! Min instrumentalmusikk kan til tider virke voldsomt i uttrykket, men er ikke utilgjengelig. Når det gjelder vokalmusikken og operaene så er tonespråket mer tilgjengelig slik at musikken ikke skal stå i veien for tekstlig forståelse.

Om noen spør deg om du er komponist eller samtidskomponist, hva svarer du da?

-Jeg er komponist. Kun det.

-Jeg har aldri provosert for å provosere. Men idet man utforsker ukjent terreng så vil det alltid være noen som blir provosert., sier Cecilie Ore.

De siste 15 årene har Ore gått stadig mer i retning av det politiske og samfunnskritiske. Og det har vært som å banne i kjerka.

SAMFUNNSKRITISK

- Siden 70-tallet har det å lage kunst som er samfunnskritisk ikke vært stuerent. Kunsten har i denne perioden vært mer introvert. Den har i stor grad vært seg selv nok. Men i de senere årene har dette gradvis endret seg. Fra år 2000 begynte jeg å arbeide med samfunnskritiske temaer. Det har endret mitt syn på hva musikk kan være og hvilken rolle musikk kan ha. Å arbeide med konkrete problemstillinger og å gi disse et kunstnerisk uttrykk har vært og er veldig utfordrende, men nettopp derfor spennende.

Men hvordan kan du som komponist være samfunnskritisk?

-Gjennom tekstene jeg jobber med. Gjennom valget av temaer. Det begynte egentlig med Pål Helge Haugens tekst ’A’ som ble til en ’skyggeopera’ i 2001. A for Agamemnon, A for alle mennesker. Verket er en indre monolog hvor Agamemnon vandrer med ryggen mot det brennende Troja. Derfra går han gjennom hele krigshistorien. Det er en dyp sivilisasjonskritisk tekst om krig, død og ansvarsfraskrivelse. Gjennom dette verket snudde mitt fokus fra den rene musikken til en musikk som involverer seg i menneske og samfunn på en mer direkte måte.

-Så kom Schwirren basert på Robert Musils tekst: Fluepapiret. Den er dypt politisk. Det handler om fluer som setter seg fast på et fluepapir, klissete remser. Jo mer de spreller jo mer setter de seg fast. Teksten er mer enn et fluenes requiem, den er et bilde på den politiske situasjonen i Europa på 30-tallet om makthavernes overgrep. Deretter kom operaen om dødsstraff: Dead Beat Escapement. I samarbeid med dramaturg Bibbi Moslet lastet vi ned fra internett tusenvis av siste ord og siste måltider fra henrettede i USAs fengsler. Disse tekstene ble redigert, omskrevet og satt sammen til et nytt hele, en libretto. Amnesty var involvert og debatter fulgte.

Etter dødsstraffoperaen laget Cecilie Ore et verk om ytringsfrihet, tilegnet den russiske gruppa Pussy Riot: Come to the edge!. Også denne teksten ble til i samarbeid med dramaturg Bibbi Moslet.

-Vi satte sitater om ytringsfrihet fra George Washington til Harry Bellafonte inn i en kontekst med elementer fra rettsaken mot Pussy Riot i Moskva. Et sitat fra den amerikanske komikeren Lenny Bruce utgjør en slags essens i dette verket: ”If you can’t say fuck, you can’t say fuck the goverment”. Verket ble bestillt og urfremført av BBC Singers og er et forsøk på å fornye protestsang tradisjonen.

TRAKASSERING

Til  Oslo Griegfestival I 2014 komponerte Ore verket Who do you think you are? med undertittelen: en politisk stand-up romanse. Det handler om seksuell trakassering av kvinner på nett og hvordan det minsker deres muligheter for demokratiske rettigheter, fordi de rett og slett blir mobbet fra nettet. Med trusler om både vold, voldtekt og drap. Det satte i gang en stor debatt i Aftenposten. Veldig spennende,  synes Ore.

Cecilie Ores foreløpig siste opera  er Adam & Eve – A Divine Comedy. Den hadde urpremiere under Festspillene i Bergen i år, og skal også settes opp under Ultimafestivalen i Oslo i høst.

-Det er en kammeropera som omhandler vold mot kvinner. Utgangspunkt var et sitat fra Amnesty: ’Vold mot kvinner er den største menneskerettighets skandale i verden i dag’. Etter hvert som vi arbeidet med temaet, ble det umulig å gå utenom en kritikk av de tre store patriarkalske religionene: jødedommen, islam og kristendommen. Det er svært mye vold og oppfordring til vold mot kvinner i disse hellige bøkene. Så det ble en sivilisasjonskritisk opera som tar opp hva vi har med oss av religiøs kulturell bagasje i forhold  til  kvinneforakt.

Under Festspillene i Bergen ble operaens tema også utgangspunkt for en paneldebatt. Det setter Ore stor pris på.

-Ja, jeg synes det er flott at Festspillene griper tak i aktuelle temaer, og setter dem inn i en større ramme utover det rent musikalske. Vold mot kvinner er viktige tema som opptar svært mange. Det er også et tema som i altfor stor grad har vært skjøvet under teppet. Det er viktig at vi kritiserer hellige dogmer når de oppfordrer til vold og promoterer kvinneforakt.

Er du en politisk komponist?

- Jeg tiltrekkes av det politiske både som menneske og kunstner. Men jeg vil presisere at det handler om samfunnskritikk mer enn politikk. Jeg mener det er viktig at kunstnere engasjerer seg. Vi kan ikke sitte i glasshus og være upåvirket av omgivelsene. Verden har blitt for urolig og uforutsigbar til det. Kunsten er en del av et samfunns fordøyelsessystem. Den knar og bearbeider inntrykk og bidrar derfor til vår kollektive bevissthet og hukommelse.

De siste årene har Cecilie Ore nesten utelukkende satt stemmen i fokus. Det har ofte vært det eneste instrumentet i hennes komposisjoner.

Og det er jo fantastisk, sier hun, når man kan jobbe med folk som The Nordic Voices, med The BBC Singers, eller med norske sangere som for eksempel Tora Augestad og Eir Inderhaug.  Så tekst og stemme blir også mitt hovedfokus i årene framover.

INTIMITET OG NÆRHET

Hvorfor stemmen?

-Den er jo et instrument som vi alle har i oss. Derfor er den heller ikke fremmed for noen av oss. For meg er det noe med intimiteten og nærheten i stemmen som fascinerer. Og samtidig representerer klangfargene i stemmen hele orkesterpalletten.

Når Ore komponerer en opera arbeider hun ikke nødvendigvis ut fra det tradisjonelle plottet.

-Jeg arbeider mye mer syklisk og med variasjonsformen, i stedet  for den romantiske utviklingsformen. Derfor har jeg vært mer opptatt av barokken enn romantikken.

Du føler deg ikke bundet av hvordan man tradisjonelt ser en opera?

-Tradisjoner må brytes. Det gjelder også operaformen. Alt som ikke fornyes risikerer å forfalle og miste relevans i samtiden.

Cecilie Ore har fått reaksjoner på ting hun har gjort. Men for henne er det viktig at hun til enhver tid følger sin kunstneriske overbevisning. Noe av erfaringen er da også at ting blir forstått over tid, og i den forbindelse nevner hun Codex Temporis-CD’en som hun ga ut i 1994. Nylig ble den fremhevet som en klassisk klassiker i Klassekampen.

-Jeg har aldri provosert for å provosere.  Men idet man utforsker ukjent terreng så vil det alltid være noen som blir provosert. Det behageligste er jo å forholde seg til det man allerede kjenner.

Er det viktig for deg å bli likt?

-I utgangspunktet, nei. Men blir det jeg lager likt, så er jo det hyggelig. Og så er det klart at når man arbeider med problemstillinger som mange mennesker er opptatt av; religionskritikk, vold mot kvinner, dødsstraff osv, så får man et annet og bredere publikum enn det man finner i samtidsmusikkmiljøet. Jeg synes det har vært positivt å møte en annen type publikum enn de som kun er interessert i det rent musikalske.

Ser du noen forskjell på det å være mannlig og kvinnelig komponist i Norge i dag?

-Ja, musikk- og kunstlivet har fortsatt et langt stykke igjen i forhold til likeverd og likestilling. Det finns ennå strukturer som gjør at menn veldig ofte velger menn når de skal ha noe gjort, mens kvinner velger både menn og kvinner. Gamle fastgrodde tradisjoner er vonde og vende og det gjør at utviklingen går veldig sakte.

Cecilie Ore er den første kvinnelige komponisten som får Lindemanprisen.

Om du  møter en unge jente som vil bli komponist, hva slags råd vil du gi henne?

-Sett i gang! Rett og slett. Ingenting er umulig.

Cecilie Ores hjemmeside:

http://www.cecilieore.no/

FAKTA

• Cecilie Ore (1954) studerte klaver ved Norges musikkhøgskole og i Paris (1974-81) og fortsatte deretter med komposisjonsstudier ved Institutt for Sonologi i Utrecht og med Ton de Leeuw ved Sweelinck-konservatoriet i Amsterdam (1981-86).

• I løpet av 1980-årene vant Ore internasjonal anerkjennelse for flere av sine elektroakustiske verker. Blant annet vant hun både 1. og 2. pris ved International Rostrum for Electro-Acoustic Music 1988 for Etapper. Samme år mottok hun Norsk Komponistforenings pris ’Årets Verk’ for orkesterverket Porphyre, samt Statens Garantiinntekt for Kunstnere.

• Mot slutten av 80-tallet ble Ore stadig mer opptatt av problemstillinger vedrørende tid, et engasjement som resulterte i tetralogiene Codex Temporis og Tempura Mutantur. Codex Temporis består av følgende verk: Praesens Subitus (for strykekvartett, 1989), Futurum Exactum (for 12 strykere, 1992), Erat Erit Est (for sinfonietta, 1991) og Lex Temporis (for strykekvartett, 1992). Idèene fra Codex Temporis ble utviklet videre i Tempura Mutantur som inneholder følgende titler: Non Nunquam (for stryketrio, 1999), Nunquam Non (for ensemble, 1999), Semper Semper (for saksofonkvartett, 1998) og Ictus (for 6 slagverkere), 1997). De seneste instrumentalverkene danner en triologi hvor alle tre verk har titler hentet fra ulike sky-formasjoner: Cirrus (for strykekvartett, 2002), Cirrocumulus (for blåsetrio, 2002) og Cirrostratus (for sinfonietta, 2004). Som i Codex Temporis er det i utgangspunktet også her en strykekvartett som danner det idèmessige grunnlaget for de påfølgende stykkene.

• I 1994 skrev hun også orkesterverket Nunc et Nunc, bestilt av BBC Symphony Orchestra.

• I løpet av 80-tallet komponerte Ore ulike verk for stemmer. Calliope (for kvinnestemme, 1984) er ofte fremført. Etter å ha fokusert på instrumental musikk på 90-tallet, begynner hun igjen å skrive for stemmen. A – en skyggeopera ble urfremført under Ultimafestivalen 2001, og utgitt på CD i 2003. Samme år komponerte hun Schwirren, et verk for vokalensemblet Nordic Voices. I Lux Illuxit fra 2005, som er en lyd-installasjon for Riksarkivet, benytter hun seg også av tekstlig og vokalt materiale.

• Cecilie Ore ble tildelt Arne Nordheims Komponistpris for 2004.
• Etter år 2000 har hun i stadig større grad arbeidet med tekstbasert og samfunnskritisk musikk. Temaene spenner fra dødsstraff til ytringsfrihet. I 2008 hadde hennes kammeropera Dead Beat Escapement urpremiere ved Den Norske Opera & Ballett. BBC Radio 3 og Huddersfield Contemporary Music Festival bestilte et verk til the BBC Singers som hadde premiere ved hcmf i November 2013. Ved samme festival ble også en ny video oppsetning av A. – a shadow opera urfremført. Under Oslo Griegfestival i 2014 ble både Toil & Trouble for Nordic Voices samt den politiske stand-up romansen Who do you think you are? for sopranen Eir Inderhaug urfremført.
• I 2015 ble hennes nye opera Adam & Eve – a Divine Comedy  urfremført under Festspillene i Bergen. Operaen skal også oppføres under Ultimafestivalen i år.

• Ore skal snart i gang med et bestillingsverk til Other Minds festivalen i California. Verket skal uroppføres i mars neste år, med Nordic Voices. Også en sivilisasjonskritisk tekst, som setter et kritisk søkelys på den katolske kirke.

(Fakta er hentet fra Cecilie Ores hjemmeside)

Publisert av knut 7. september 2015.

Det er stengt for kommentarer.