Viktig materiale som dokumenterer historien til Musikkonservatoriet i Oslo, er nå trygt bevart i Riksarkivet.

For et års tid siden avleverte Lindemans Legat et omfattende materiale fra Musikkonservatoriets nesten 90-årige historie (1883-1969) til Riksarkivet. Materialet er nå ordnet og katalogisert og ligger i solide bokser i Riksarkivets store, underjordiske magasin. Det er førstearkivar Nina Hveem Carlsen som har stått for katalogiseringen, og vi møter henne for å høre litt om hvordan det har vært for henne å gjennomgå materialet.

«Her er det veldig mye interessant. Materialet er ikke komplett, men det gir et svært godt inntrykk av virksomheten ved institusjonen, ikke minst den første tiden», sier Hveem Carlsen.

Hva består materialet av?

«Av protokoller; bøker av forskjellig størrelse og format der ledelsen ved skolen har skrevet inn det som har vært viktig for dem. Det aller meste dreier seg om forhold som har med elevene å gjøre; hvem som har vært elever og lærere, om elevenes oppmøte, faglige fremgang, betaling og vitnesbyrd for avsluttet utdannelse. Det er tydelig at det er denne informasjonen som det har vært særlig viktig for ledelsen å dokumentere.»

Hveem Carlsen forteller videre at det ikke finnes noen korrespondanse i materaielt. Men innimellom er det notater om saker som tydeligvis har vært opplevd som viktige.

«Et eksempel er et notat Peter Lindeman har skrevet i forbindelse med at Brødrene Hals, som Konservatoriet leide lokaler av, økte husleien så mye at Lindeman ikke lenger fant det mulig å fortsette leieforholdet. Vi aner en liten konflikt i måten han formulerer seg på.»

«Det er også noen interessante og morsomme protokoller fra møtene og virksomheten i elevorganisasjonene. Møtereferater og elevaviser – alt sirlig skrevet inn i protokoller.»

Er protokollene tematiske?

«Til å begynne med står alt i samme protokoll. Men etter hvert blir de mer spesifikke. Fra rundt 1940 er det egne protokoller som tydeligvis har tilhørt enkelte undervisningsrom, og hvor elevfremmøtet til undervisningstimer er blitt notert.»

Men alt gjelder ikke elevene og deres faglige forhold. Det er også enkelte kopier av søknader til departementet om økonomisk støtte, og  til og med oppstillinger knyttet til de personlige pengebidrag Kong Oscar II gav til skolen.

«Om jeg skal gi en vurdering, finner jeg nok det eldste materialet mest interessant. Det er mest komplett, og det gir innblikk i en pionervirksomhet i en tid som er svært forskjellig fra vår.»

Du sier at materialet ikke er komplett. Hva er det først og fremst som mangler?

«Fra et arkivsynspunkt er det litt spesielt at det ikke fins noen korrespondanse. Det er heller ikke spor av brevjournaler eller kopibøker blant det som er bevart, bare et og annet brev stukket inn i en protokoll. Om det skyldes at korrespondansen ble makulert etter hvert, eller om det i sin helhet er kastet i ettertid, kan vi jo ikke vite. Kanskje ligger det på et loft eller i en kjeller et eller annet sted og bare venter på å bli oppdaget.»

I de protokollene som er bevart, er det et tydelig brudd i kontinuiteten på 1920- og 30-tallet. Hveem Carlsen kan likevel ikke tenke seg annet enn at Konservatoriet også i denne tiden dokumenterte virksomheten like grundig og godt som de hadde gjort helt fra Ludvig Mathias Lindeman og sønnen Peter Brynie Lindeman startet Organistskolen i 1883.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fra 1940-årene og frem til direktør Trygve Lindeman overlot driften av skolen til Lindemans Legat i 1969, er det igjen bevart en god del materiale.

Hva er mest interessant fra en historikers synspunkt?

«Det kommer helt an på hva den enkelte – historiker eller andre – er ute etter. Noe av materialet vil være særlig interessant for den som studerer landets musikk- og kulturhistorie. Andre deler igjen er kanskje mer for den som er særlig interessert i f. eks. byhistorie, sosialhistorie eller kvinnehistorie. Noen vil være interessert i enkeltpersoners forhold til Musikkonservatoriet, mens andre igjen vil være opptatt av de økonomiske forholdene rundt en slik virksomhet. Så det vil være mange måter å nærme seg dette unike materialet på. Og unikt er det utvilsomt, ikke minst fordi man her finner informasjon om et stort antall mennesker som gjennom nesten et sekel har beskjeftiget seg med musikk, og som har lagt grunnlaget for dagens musikkliv.»

I nyere tid har elevkonsertene ved Musikkonservatoriet vært viktige. Finnes det materiale om dem?

«I høy grad. Vi har komplett oversikt over de første sju årene, elevkonsert nr 1-22. Så er det et langt opphold, men fra og med 1938 og konsert nr 1264 er det bevart en ubrutt rekke med musikkaften-protokoller. Det finnes opplysninger om hvem som var på podiet, og hva de framførte, helt frem til den siste musikkaften nr. 1985 i 1969. Bare denne store samlingen av konsertoversikter er ganske enestående, fra så vel kulturhistorisk som musikkpedagogisk synspunkt.»

Du snakker  om dette materialet med entusiasme. Har du noe personlig forhold til Musikkonservatoriets historie?

«Det har vært et spennende arkiv å ordne, og jeg må nok innrømme at jeg har brukt mer tid på materialet enn jeg normalt ville gjort. Jeg har vokst opp i et musiker- og kunstermiljø, og har faktisk selv vært elev på Konservatoriet. Når jeg bladde i alle disse protokollene, så lå jo hele musikkhistorien foran meg. Personer jeg har kjent, og personer jeg har visst om. Jeg fant bl.a. tre av mine besteforeldres navn der: Carsten Carlsen, Lalla Christensen og Ruth Oulie. Bestefar Carsten Carlsen har tydeligvis vært aktiv i elevorganisasjonen, og Ruth Oulie var i flere år lærer i klaver på Konservatoriet. Så du har nok rett, det har vært en spesiell og svært gledelig opplevelse å gjennomgå dette materialet.»

Og nå ligger det hele trygt forvart i Riksarkivets hvelv. Det betyr vel at det er svært vanskelig, for ikke å si umulig, for publikum å kunne få tilgang til det!

«Tvert imot! Riksarkivet ønsker at arkivene våre skal brukes, og det gjelder også materialet fra Musikkonservatoriet i Oslo. Dette arkivet har ingen restriksjoner, men er fritt tilgjengelig for alle på lesesalen.»

Har du et ønske knyttet til dette materialet?

«Jeg har to ønsker. For det første at det må bli flittig brukt. For det andre ønsker jeg at det som tydeligvis mangler for at arkivet skal være komplett, må bli funnet og overlatt til en arkivinstitusjon, gjerne til Riksarkivet», avslutter Nina Hveem Carlsen.

Slik får du tilgang til materialet

Nina Hveem Carlsen gir følgende råd om du vil se nærmere på materialet som nå ligger i Riksarkivet:

For det første er det lurt å bestemme seg så presist som mulig for hva man vil se på. Katalogen over materialet ligger på nettet og finnes HER

Det beste er å bestille opp på lesesalen vår det materialet man ønsker å se på, til et gitt tidspunkt. Det gjør man på nettet via katalogen. En veiledning finner man HER

Det er også mulig bare å møte frem på Riksarkivet, uten å bestille på forhånd. Da må man riktignok være innstilt på å vente mens det materialet man vil se på, blir hentet fra magasinet til lesesalen. Man kan ta med seg kamera eller mobiltelefon og fotografere de sidene som er av spesiell interesse. Det er også mulig å få tatt kopier, men det vil koste litt.

Riksarkivet ligger like ved Sognsvann stasjon på T-banen i Oslo og er åpent alle hverdager og første lørdag i måneden bortsett fra om sommeren. Nøyaktige åpningstider ligger på Riksarkivets hjemmeside HER