Takket Lindeman på vegne av musikk-Norge

”På vegne av det mangfoldige, rike musikkklivet i Norge takker jeg Ludvig Mathias Lindeman for hans banebrytende arbeid for å legge et solid og helhetlig grunnlag for musikklivet i Norge.” Det sa Einar Solbu på en minnemarkering ved Lindemans grav i dag.

 

28. november er det 200 år siden Ludvig Mathias Lindeman ble født, og rundt 30 personer hadde møtt fram til kransenedleggelsen ved Ludvig Mathias og Aminda Brynie Lindemans grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.  Et småkaldt, men vakkert novembervær sørget for en fin ramme rundt markeringen, der det også var kunstneriske innslag.

Øyonn Groven Myhren sang en folketone fra Lindemans samling, og en korgruppe fra Norges musikkhøgskole sang Lindemans salme ”Kjærlighet er lysets kilde” i hans egen korsats.

Styreleder i Lindemans Legat, Einar Solbu, holdt en liten tale ved minnehøytideligheten og la ned en krans ved graven.

Her er Solbus tale i sin helhet:

” Da Anna Severine Hickman Lindeman for 200 år siden i dag nedkom med hennes og Ole Andreas Lindemans syvende barn, som etter hvert fikk navnet Ludvig Mathias, visste verken de glade foreldre eller noen andre at den nyfødte skulle bli en av de viktigste aktørene i norsk musikkliv i sitt århundre. De kunne knapt tenke seg at han skulle bli husket 200 år senere, langt mindre feiret i hele landet som den store pioneren og strategen som forsto at et rikt og mangfoldig musikkliv i den nye nasjonen Norge måtte bygges både på felleseuropeiske tradisjoner og på egne lokale og nasjonale tradisjoner — tradisjoner som, tross manglende selvstendighet i flere hundre år, fortsatt var levende i store deler av landet.

Da Ludvig Mathias’ sønnesønn, Trygve Lindeman, var gammel og forsto at han ikke hadde så lenge igjen å leve, ba han meg ta ansvar for at musikktradisjonen som var bygget gjennom flere generasjoner av medlemmer av hans slekt, ble tatt vare på og videreført. Han hadde da allerede gitt de fysiske delene av tradisjonen, Musikkonservatoriet i Oslo, til stiftelsen Lindemans Legat.

Det er med stor grad av ydmykhet jeg derfor står her i dag, på vegne av alle dem som gjennom mange slektsledd har nytt godt av det store arbeidet Lindeman-slekten har gjort for musikken og kulturen i landet vårt. Den i slekten som nok fikk spille den mest synlige, enn si hørbare rollen, var Ludvig Mathias hvis 200de fødselsdag samler oss i dag. Han la grunnlaget for det vi kan kalle allsang, fellessang i skole, hjem og kirke. Han har gitt oss melodier som ble et viktig felleseie for store deler av den norske befolkning i flere generasjoner. Han løftet fram og gjorde vår rike og særegne folkemusikk tilgjengelig for allmenheten. Hans store folkemusikksamling synliggjør noen av de viktigste røttene for dagens norske musikk-kultur, og ligger der som en uuttømmelig kiste som komponister og musikere har hentet og fortsatt henter skatter fra.

Han bidro til å overbevise landets politikere om at kulturelt arbeid er avhengig av støtte, både i form av forståelse og i form av penger. Han innså behovet for en norsk utdanning av musikere, i første rekke organister, og opprettet en skole som gjennom flere generasjoners og personers innsats har utviklet seg til dagens Norges musikkhøgskole. Han satte helt nye standarder for orgelspill og –improvisasjon. Han viste, ikke minst gjennom sine orgelverker, at også vår kultur og vår musikk, her i den europeiske utkant, også er et resultat av tidligere tiders musikkutvikling på det europeiske kontinent.

Jeg tillater meg, på vegne av det mangfoldige, rike musikkliv vi har i Norge i dag, å takke Ludvig Mathias Lindeman for hans banebrytende arbeid for å legge et solid og helhetlig grunnlag for musikklivet i det nye og frie Norge; for at han hadde så klare mål, for at han ikke gav opp til tross for mye motgang og elendige arbeidsforhold; og for at han sørget for å gi sin kunnskap og erfaring videre til nye generasjoner. For, i motsetning til mange, også i hans samtid, forsto han, og tok han følgende av det som det kanskje er viktigere enn noe annet å erkjenne: et åndsliv i et samfunn er avhengig av at det stadig er noen som bygger, som ikke gir opp, og som ikke tror målene er nådd når de legger inn årene, men gir oppdraget videre til neste generasjon.”

 

Publisert av knut 28. november 2012.

Det er stengt for kommentarer.