Ludvig Mathias Lindeman som orgelkonsulent

Av Hans Jacob Tronshaug

Da Ludvig Mathias Lindeman vokste opp i Trondheim, fantes det ingen profesjonelle orgelbyggere i Norge, og det norske orgellandskapet var temmelig sammensatt. I noen kirker var det høykvalitetsorgler, mens andre manglet instrumenter. I en del kirker i områdene rundt Mjøsa ble det satt inn orgler bygget av norske amatører på 1700-tallet. Noen av dem var gode, men mange var av tvilsom kvalitet.

Orgelbyggeri i Norge

I en brevveksling mellom Ole Andreas Lindeman og sønnen Jacob Andreas, som fra 1827 studerte teologi ved universitetet i Kristiania, kommer det fram at de begge var misfornøyd med at det ikke fantes en eneste profesjonell orgelbygger i landet. Jacob Andreas Lindeman var i denne tiden fast organistvikar i Vor Frelsers kirke i Kristiania (nå Oslo domkirke).

Orgelfasaden i Oslo domkirke

Orgelet i Oslo domkirke (Vår Frelsers kirke), opprinnelig bygd av Lambert Daniel Carstens i 1725–27. Bildet viser dagens orgel, men farger og dekorasjoner var ikke stort annerledes da Ludvig Mathias Lindeman ble kjent med orgelet tidlig i 1830-årene. Orgelet fikk endret fargesammensetning under ombygningen 1836–37 (Albrechtsen & Christensen), og på ny etter at kirkerommet ble omskapt fra barokkrom til nygotisk rom 1848–50. Ryde & Berg bygde nytt orgel bak fasaden i 1998, og den fikk tilbake sin opprinnelige fargesetting. Foto: Oslo domkirke

I brevene til faren diskuterer Jacob Andreas den elendige tilstanden til orgelet i Vor Frelser, et orgel som stammet fra siste halvdel av 1720-årene. Det var blitt reparert mange ganger av mer eller mindre kvalifiserte bygdeorgelbyggere som Christian Ingelstad og Bremer Hals. Da orgelet skulle restaureres og ombygges på 1830-tallet, hadde Jacob Andreas fått den danske orgelbyggeren Peter Adolph Albrechtsen til å slå seg ned i Norge sammen med sin kompanjong, Niels Christensen. Albrechtsen og Christensen bygget således opp det første profesjonelle orgelbyggeri i landet siden Gottfried Heinrich Gloger gjorde det samme på 1740-tallet.

Restaurering av orgelet i Vor Frelsers kirke

Arbeidet i Vor Frelser ble påbegynt høsten 1836. På denne tiden var Jacob Andreas fast ansatt som organist mens han ventet på et ledig prestekall. Ludvig Mathias Lindeman var i 1833 kommet til Kristiania for å studere teologi og vikarierte ofte for sin bror som organist. Selv om Jacob Andreas hadde det formelle faglige ansvaret for restaureringsarbeidene, var det den mer orgelkyndige Ludvig Mathias som fulgte arbeidet og som til slutt ga det sin godkjenning.

Hvor fikk Lindeman orgelkompetansen fra?

I ferdigattesten fra 1837, der Ludvig Mathias Lindeman skrev at ombyggingen av Vor Frelser-orgelet var godkjent, benyttet han anledningen til å gjøre oppmerksom på sine egne kvalifikasjoner som orgelsakkyndig. Han hadde helt siden elleveårsalderen fått opplæring i orgelspill av faren og hadde studert flere «fortrinlige Værker» og gjennom det skaffet seg de nødvendige kunnskapene i orgelbyggfaget. Det er usikkert om han med det mente orgler, orgelteoretiske verk eller begge deler.

I farens bibliotek fantes det flere teoretiske standardverker, for eksempel Andreas Werckmeisters Erweiterte und Verbesserte Orgelprobe, en utgave fra1754 bearbeidet av Johann Michael Teubner. Ole Andreas Lindeman eide også Justin Heinrich Knechts fullstendige orgelskole med et tillegg om orgeldisposisjoner og riktig bruk av orgelregistrene. Både saksbehandlingen og oppstillingen av flere av ferdigstillingsattestene til Lindeman viser at han senere som orgelkonsulent var påvirket av den metoden Andreas Werckmeister beskriver i sin bok om den utvidete og forbedrede orgelprøve.

Interiøret i Vor Frue kirke med Johann Daniel Buschs orgelprospekt fra 1771

I likhet med mange byer i Norge fikk de kondisjonerte i Trondheim bygge private losjer langs veggene i byens hovedkirker. Bildet fra interiøret i Vor Frue kirke viser Johann Daniel Buschs orgelprospekt fra 1771 som dominerer kirkerommets vestende. Orgelet ble bygget om av Albrechtsen & Christensen i 1839–40 og av Claus Jensen 1866–67. Interiøret så slik ut i så å si hele Lindemans levetid. Fotografi av E. Olsen før ombyggingen i 1881 da kirkens interiør ble totalt endret. (Riksantikvarens arkiv, A324, Vår Frue kirke, Trondheim)

I Trondheim fantes det dessuten flere orgler som Ludvig Mathias kunne høre på og undersøke. Lindeman-familien hadde god kontakt med Johan Christian Tellefsen, som var organist i Nidarosdomen. Ludvig Mathias kan derfor ha hatt gode muligheter til å høre og undersøke Wagner-orgelet, som allerede den gangen ble regnet for å være et av Norges beste orgler.

Ludvig Mathias hadde fra 12-årsalderen vikariert som organist for sin far i Vor Frue kirke, hvor det fantes et orgel av Johann Daniel Busch fra 1771. Dette instrumentet kjente Ludvig Mathias og brødrene hans i detalj. Selv om det var middelmådig sammenlignet med Wagner-orgelet, hadde det en klassisk oppbygging som kan ha hatt betydning for Ludvig Mathias Lindemans orgelsyn.

Orgelkonsulent med autoritet
I 1840 fikk Ludvig Mathias Lindeman fast ansettelse som organist i Vor Frelsers kirke og ble etter hvert en autoritet både som organist og orgelsakkyndig. Det var på denne tiden et stort behov for å bygge nye eller restaurere gamle orgler. For å få råd i slike orgelsaker var det naturlig å henvende seg til landets fremste kirkemusiker.

Til å begynne med anbefalte Lindeman orgelbygger Albrechtsen, som lenge hadde det eneste profesjonelle orgelbyggeriet i Norge. De samarbeidet blant annet om orglene i Strømsø og Bragernes kirker i Drammen, Slottskapellet i Oslo og Immanuelskirken i Halden. Lindeman ble også rådspurt da Nykirken i Bergen skulle ha nytt orgel. Han fikk riktignok aldri konsulentansvar i dette prosjektet, men ga råd om sammensetning av orgelets stemmer og fordelingen av grunnstemmer, rørstemmer og alikvoter. De etterlatte papirene viser at Lindeman hadde svært god kjennskap til historiske og nyere orgeldisposisjoner. Det ser man av de orgeldisposisjoner han brukte som utgangspunkt for sine råd i orgelsaken.

Høye krav

Ludvig Mathias Lindeman hadde sterke meninger og hadde ikke lett for å akseptere andre synspunkter. Det ser vi tydelig av hans virksomhet som orgelkonsulent. I 1850 ble han engasjert av Kongsberg Formannskap i forbindelse med restaureringsplanene for Gloger-orgelet fra 1765 i Kongsberg kirke. Lindeman valgte å satse på Paul Christian Brantzeg, en ung orgelbygger som hadde fått grunnutdanningen sin i Albrechtsens verksted. Deretter hadde han tilbragt fem år i utlandet for å perfeksjonere seg.

Lindeman hadde regnet ut at restaureringen ville ta syv måneder og hadde med det som utgangspunkt beregnet summen orgelbyggeren måtte ha. Brantzeg brukte imidlertid bare tre måneder. Da Lindeman fikk se og høre orgelet, ble han svært skuffet. I sin attest listet han opp manglene orgelet hadde hatt før restaureringen, og hvordan tilstanden var etter at Brantzeg hadde fullført arbeidet. Lindeman konkluderte med at Brantzeg hadde påtatt seg et arbeid han ikke var kvalifisert for. Det førte til en konflikt mellom konsulent og orgelbygger som ble ført i offentligheten gjennom en bitter og langvarig avispolemikk i Morgenbladet vinteren 1850–51. Etter dette fikk Brantzeg ikke nye oppdrag når Lindeman var orgelkonsulent.

Etter en ombygging av Vor Frelsers kirke i Kristiania var det i 1850 behov  for en rengjøring av orgelet. På Lindemans anbefaling ble det skrevet kontrakt med den danske orgelbyggeren Fredrik Hoffmann Ramus, som i tillegg til rengjøringen skulle skifte ut enkelte stemmer. Lindeman var heller ikke fornøyd med dette arbeidet. Ramus fikk derfor ingen nye oppdrag i Norge. Albrechtsen synes også å ha falt i unåde hos Lindeman.
To år tidligere hadde Lindeman anbefalt den tyske orgelbyggeren Balthasar Götzel til å bygge et orgel for den nye kirken i Grimstad. Instrumentet ble dyrt og lite vellykket. Derfor fikk heller ikke Götzel flere oppdrag.

Grunnen til at Lindeman anbefalte utenlandske firmaer, har nok vært at han var kommet på kant med de få orgelbyggerne som fantes i Norge. Da han i 1850-årene skulle være med på å vurdere et orgel Paul Christian Brantzeg hadde levert til Vestre Aker kirke, nektet Lindeman å godkjenne instrumentet. Han var riktignok den eneste av fem kommisjonsmedlemmer som satte foten ned, men hans uttalelser hadde så stor tyngde at det ble oppnevnt en gruppe nye sakkyndige. Den ble ledet av orgelbygger Claus Jensen som kom til at det hadde vært enkelt å utbedre manglene Lindeman hadde påpekt ved Brantzegs orgel. Etter en kirkerettssak ble Brantzeg likevel dømt til å tilbakebetale kjøpesummen og fjerne orgelet, og året etter leverte Eriksen & Svendsen orgel til kirken med Lindeman som konsulent.

Orgelbyggere som oppfylte Lindemans krav

Østre Aker kirkes orgel fra 1860

Orgelet i Østre Aker kirke, levert av Eriksen & Svendsen 1860. Etter at orgelet Paul Christian Brantzeg bygde til Vestre Aker kirke i 1855 var blitt tatt ut, leverte Eriksen & Svendsen et søsterinstrument til denne kirken i 1861. Lindeman var konsulent for dem begge. Foto: forfatteren

I 1856 slo Amund Eriksen seg ned i Kristiania som orgelbygger. Han hadde akkurat som Claus Jensen startet sin karriere hos Albrechtsen og fikk umiddelbart ansvar for vedlikeholdet av orgelet i Vor Frelser. I de neste 20 årene var Eriksen Lindemans favoritt når han skulle anbefale en orgelbygger.

Eriksen var opptatt av å følge med på orgelutviklingen i Europa og finansierte et års opphold for sin orgelbyggerelev, Nils Svendsen, hos Aristide Cavaillé-Coll i Paris. Svendsen kom tilbake med mange nye ideer som første gang ble realisert i det 19-stemmers orgelet firmaet leverte til Tønsberg kirke. Instrumentet ble utstyrt med overblåsende fløyter, franske rørstemmer og koppelsystemer slik de forekommer i Cavaillé-Colls orgler fra den tiden. Da firmaet ville bygge et tilsvarende instrument i Moss kirke i 1857, var de overblåsende fløytene det eneste nye Lindeman ville akseptere som orgelets konsulent.

Eriksen & Svendsen bygde 17 orgler i løpet av en seksårsperiode, og firmaet valgte å oppfylle alle de krav Lindeman stilte til et orgelbyggeri. Firmaet produserte raskt og holdt akseptabel kvalitet. I 1863 forsøkte Svendsen å etablere seg på egen hånd. Selv om han var en bedre håndverker og intonatør enn Eriksen, fikk han ikke så mange oppdrag som han ønsket, blant annet fordi han aldri ble anbefalt av Lindeman. Etter tre år valgte han å emigrere til USA.

Amund Eriksen fikk flere prestisjeoppdrag med Lindeman som konsulent, blant dem nye orgler til Østre og Vestre Aker kirker, Moss kirke og Stavanger domkirke.

Trefoldighetskirkens orgel fra 1858

Trefoldighetskirkens orgel fra 1858, bygd av Claus Jensen. Etter krav fra Ludvig Mathias Lindeman ble orgelet trukket fram på galleriet av Amund Eriksen i 1866. Bildet er tatt av Ole Rasmus Krag i 1953, få år før orgelet ble ombygd og fikk tilført et ryggpositiv. Bildet gjengitt med tillatelse fra Det norske orgelselskap.

Også Claus Jensen fikk flere store oppdrag. I 1858 leverte han orgel til Trefoldighetskirken i Kristiania. Lindeman fikk oppsynet med orgelets plassering og kritiserte arkitektens krav om at instrumentet skulle stå helt innerst på orgelgalleriet. Han var imidlertid godt fornøyd med orgelet og samarbeidet med Jensen om tre andre orgler. I forbindelse med at Jensen prosjekterte orgelet til den nye Bragernes kirke i 1869, hevdet Lindeman at Claus Jensen var den beste og mest nøyaktige orgelbyggeren i Norge, selv om man måtte vente på orglene fra ham.

Mange nye kirker skulle ha orgler i siste halvdel av 1800-tallet, og utover i 1870-årene var etterspørselen så stor at det også ble plass til utenlandske orgelfirmaer. I tillegg til de norske orgelbyggerne samarbeidet Lindeman med de tyske firmaene E.F. Walcker og Albert Hollenbach. Ved flere anledninger anbefalte Lindeman også orgler fra det østerrikske firmaet Rieger & Søhne.

Nye orgler til Kristianias hovedkirke og Kristiansand domkirke

Kristiansand domkirkes orgel fra 1885

Orgelet August Nilsen leverte til Kristiansand domkirke i 1885. Dette var det neststørste orgelet firmaet leverte i Nilsens levetid, og det holdt høy kvalitet. Ludvig Mathias Lindeman var konsulent. (Riksantikvarens arkiv, A150, Kristiansand domkirke)

I 1876 etablerte August Nilsen seg som orgelbygger i Norge. Han hadde fått grunnopplæringen i Brantzegs verksted, men hadde ved hjelp av et statsstipend lært moderne orgelbygging i Tyskland. Lindeman innledet nesten umiddelbart samarbeid med ham, og de største orglene firmaet leverte, var et resultat av samarbeidet mellom de to. Det gjelder blant andre orglene til Uranienborg og Vor Frelsers kirke i Kristiania og Kristiansand domkirke.

Opprinnelig hadde Lindeman håpet å få det svenske orgelfirmaet Åkerman & Lund til å bygge nytt orgel i Vor Frelsers kirke. Bakgrunnen var at Lindeman gjennom korrespondansen med organist Gustav Mankel og sin erfaring med svenske orgler var blitt overbevist om at Åkerman & Lund kunne levere det beste orgelet til Kristianias hovedkirke. Lederen for orgelbyggeriet, Carl Johan Lund, mente imidlertid at en norsk orgelbygger burde få oppdraget og ble isteden medlem av bedømmelseskomiteen.

Komiteen anbefalte en åpen anbudsrunde, og under vurderingen forsøkte Lindeman å utelukke Nilsen, fordi han etter hans mening ikke hadde oppfylt kravene som var stilt i anbudsinnbydelsen. Av den grunn gikk Lindeman sterkt inn for det danske firmaet Marcussen & Søn, men det endte med at Nilsen fikk oppdraget. Både August Nilsen og Ludvig Mathias Lindeman døde før orgelet var ferdig, og sluttresultatet i 1888 ble ikke så vellykket som man hadde håpet på. Etter bare 40 år ble orgelet skiftet ut.

Lindemans orgelsyn dominerte orgelbyggingen

Ludvig Mathias Lindeman var involvert i et 50-talls orgelsaker, enten som fullt ut faglig ansvarlig for hele prosjektet sammen med orgelbyggeren, eller som kontrollant. Lindeman hadde en sterk faglig integritet som ble styrt av et klangideal som baserte seg på tysk orgeltradisjon. Dette har uten tvil spilt en viktig rolle når han valgte samarbeid med orgelbyggere. Når han har ment at enkelte orgelbyggere ikke ville eller kunne oppfylle de kravene han stilte til klang og kvalitet, kan hans personlige forhold til enkelte orgelbyggere ha påvirket avgjørelsene hans. Med den sentrale rollen Lindeman fikk som rådgiver i orgelsaker, ble det i stor grad hans orgelsyn som dominerte orgelbyggingen i Norge i annen halvdel av 1800-tallet.

—-
Hans Jacob Tronshaug er Fil. Dr. i musikkvitenskap med norsk orgelhistorie som spesialfelt.  Han er kantor i Tynset og lektor ved Nord-Østerdal videregående skole. Tronshaug har vært orgelsakkyndig i et stort antall orgelsaker over hele landet, og har skrevet en rekke artikler og flere bøker om norsk og nordisk orgelhistorie.

Det er stengt for kommentarer.