Organistskolen som ble høgskole

Kan man trekke en uavbrutt linje fra Organistskolen som Ludvig Mathias Lindeman og hans sønn Peter opprettet i 1883 og fram til dagens NMH – Norges musikkhøgskole?

Definitivt, mener både Eirik Birkeland og Harald Herresthal.

I forbindelse med 200-årsjubileet for L.M. Lindemans fødsel har vi samlet rektor Eirik Birkeland og musikkhistoriker og tidligere rektor Harald Herresthal til en samtale om Lindemennenes betydning for musikkutdanningen i Norge. Går det en uavbrutt linje fra organistskolen som Ludvig Mathias Lindeman og hans sønn Peter etablerte i 1883 og fram til dagens musikkhøgskole, hvilken betydning fikk denne utdanningen, hvorfor tok det så lang tid å få etablert en profesjonell musikerutdanning i Norge, og hvor står musikkutdanningen i Norge i dag? Dessuten forteller Birkeland og Herresthal om jubileet og om hvordan det blir markert ved musikkhøgskolen.

Men først, altså, perioden fra 1883 og fram til i dag.

”Jeg opplever at det går en uavbrutt linje”, sier Eirik Birkeland. ”Det var jo først tre generasjoner Lindemenn. Dernest kom generasjonen som bemannet det som fra 1973 ble Norges Musikkhøgskole. Og slik NMH står i dag, opplever jeg nesten at vi er den femte generasjon Lindemenn, – og kvinner.  Mange av oss er selv utdannet på høgskolen.  Samtidig har vi kolleger i huset som i sin tid har undervist på det gamle konservatoriet i Nordahl Bruns gate.

”Og jeg hører til dem”, legger Herresthal til. Han begynte å undervise i musikkhistorie i 1965, mens han ennå var student.  Så var han i full stilling fra 1967.

Dette var den spede begynnelsen.

Herresthal: Ønsket om en offentlig musikkskole går helt tilbake til 1814. Det startet med Lars Roverud, musikkpedagogen og musikkhandleren i Kristiania. Allerede i 1815 tok han til orde for at vi måtte få en offentlig musikkskole. Her er det mange begavede ungdommer som vil bli musikere og vi må legge forholdene til rette for dem, sa Roverud.  Men det ble aldri noe av i hans tid. Det var kun enkeltpersoner som underviste. Den første som startet en organistskole, var den tyske musikeren Ferdinand Vogel som bodde i Bergen. Han brevvekslet med Lindeman, og Lindeman var nysgjerrig på hva slags undervisning Vogel drev. Men Vogels orgelskole var som de andre private musikkskolene et enkeltmannsforetak.

FÅ MULIGHETER

Mulighetene for at norske talenter som ville bli musikere kunne få kvalifisert undervisning var begrenset. Statens studie- og reisestipend for kunstnere og vitenskapsmenn ga muligheter for videreutdanning i utlandet. Halfdan Kjerulf var den første musiker som fikk dette stipendet i 1850, og i de følgende årene fikk en eller to musikere stipend hvert tredje år. Da musikerne Carl Arnold og Ludvig Mathias Lindeman satt i bedømmelseskomiteen, gjorde man flere ganger kirkedepartementet oppmerksom på at effekten av et utenlandsstudium ville blitt mye større, dersom de som fikk stipendet først hadde studert ved en musikkskole i hjemlandet.  Ett av komiteens mål var å legge grunnlaget for et profesjonelt symfoniorkester i hovedstaden. Derfor ga de hvert tredje år stipend, først til en fiolinist, så en cellist og så flere strykere for på den måten å bygge opp en profesjonell strykekvartett som kunne danne kjernen i orkesteret.

Dette tok selvsagt alt for lang tid og er etter min mening et karakteristisk trekk hvordan Norge nesten helt frem til i dag har praktisert sin kulturpolitikk på musikkens område. For å anskueliggjøre det, har jeg pleid å sammenligne Norge med Finland. I Norge sendte man en musiker hvert tredje år til musikkonservatoriet i Leipzig. Når finnene bestemte seg for å danne et profesjonelt orkester i Helsingfors, sendte de et helt orkester til Leipzig!

Hva var årsaken til at det gikk så sakte?

Herresthal: Staten ville ikke engasjere seg. De mente musikk og musikkutdanning var et privat anliggende.  Derfor ble alle forsøk på å opprette en statlig musikkutdanning avvist.  Søren Jaabæk som ble kalt Neibæk, ville ikke øke statens utgifter. Den som til slutt sørget for at Lindeman fikk statstilskudd til et musikkonservatorium var Johan Sverdrup, venstremannen som ble statsminister. Det var han som klarte å overbevise Stortinget om at man skulle gi penger til L.M. og sønnen Peter Lindemans organistskole som fra 1885 ble et musikkonservatorium.  Ett av argumentene var at det ble bygget mange nye kirker med orgler som burde betjenes av profesjonelle musikere. Et annet viktig argument var at det fantes mange musikktalenter i de lavere lag av befolkningen som ikke hadde økonomi til å utvikle sine ferdigheter. Ved å gi dem utdanning kunne man stoppe importen av utenlandske musikere som ikke bidro til et nasjonalpreget musikkliv.

Birkeland: Det var en stortingskomité som behandlet søknaden fra Lindeman om støtte. Der, og blant et flertall på Stortinget var en negativt innstilt. Men så fikk altså Johan Sverdrup vendt stortingsflertallet til faktisk å bevilge den første støtten. Den var på 1000 kroner.  Mindretallet hevdet fra talerstolen at i lengden ville dette koste den norske stat dyrt. Og det fikk de jo rett i…

Herresthal: Motviljen mot å yte penger til organistskolen holdt seg. Da Ludvig Mathias døde i 1887, søkte Peter om fortsatt statsstøtte. Motstanderne forsøkte å forhindre det ved å hevde at støtten var knyttet til personen Ludvig Mathias Lindeman og for den innsats han hadde gjort for landet. Igjen ble Sverdrup redningsmannen. Uten statsstøtten er det ikke sikkert at Peter Lindeman hadde kunnet fortsette.

Birkeland: Kongen selv dukket tidlig opp på elevaftener, og han bidro også med økonomisk støtte. Også kong Haakon 7 var interessert i det som skjedde ved konservatoriet og ble dets høye beskytter fra 1906 og fram til krigen.

ENKEL START

Hva slags organistutdanning var det snakk om den første tiden?  En enkel, og en mer omfattende?

Herresthal: Til å begynne med var den enkel uansett.  Det er først ut på 1900-tallet at organistutdanningen fikk en mer omfattende fagkrets. Det hadde sammenheng med at organisten ikke bare skulle være en ren orgelspiller, men være en profesjonell musiker for hele det lokalmiljøet han skulle virke i.

L.M. Lindeman (no-nb_blds_04171)

Sammen med sønnen Peter startet L.M. Lindeman Organistskolen i 1883.

Birkeland: Det som slår en ved Ludvig Mathias Lindemans eget musikerskap, er det helhetlige, det som forener teori og praksis, som kobler folkemusikk og kunstmusikk, som kombinerer skapende og utøvende virksomhet.  På sett og vis inneholder den pågående modernisering av dagens utdanninger, en gjenerobring av helhetstenkningen i forhold til musikerrollen.

Men samtidig som vi er opptatt av et helhetlig musikerskap, er vi som høgskole også opptatt av å tenke helhet og sammenheng. Vi utdanner kunstnere på toppnivå. Samtidig arbeider vi for å styrke musikkopplæringen og musikken og kulturens plass i samfunnet. Vår oppdrag handler altså definitivt om noe mer enn bare å reprodusere oss selv!

Så den store bredden ved musikkhøgskolen i dag er i Lindemans ånd? Kan vi snakke om et verdigrunnlag som Lindeman hadde og som fortsatt gjelder?

Herresthal: Det kan du si, hvis du også tenker på den brede organistutdanningen som man fikk etter hvert. Den gjorde jo at organistene ikke nødvendigvis bare var organister. Mangelen på heltidsstillinger for kirkemusikere gjorde at organistene med sin brede utdannelse kunne leve av å være musikere ved å påta seg andre oppgaver i musikklivet. Siden 1970-tallet har det i store deler av musikklivet vært en spesialisering. Nå er man, som Birkeland antyder, på vei tilbake, nettopp for å gjenvinne bredden.

Birkeland: Sammen med direktør i Norsk kulturskoleråd hadde jeg i august i et møte med statsråd Kristin Halvorsen. Der argumenterte vi for en styrking av forutdanning for dagens høyskoleutdanning. Vi framholdt i møtet at da musikkkonservatoriene omkring 1970 gikk over fra å være privateide institusjoner til å bli offentlige, høyere utdanningsinstitusjoner, ble beklageligvis den omfattende opplæringen av unge elever som inntil da hadde vært knyttet til konservatoriene nesten utradert. Den eneste institusjonen som videreførte praksisen med et gjennomgående løp fra tidlig alder, var Barratt Due Musikkinstitutt. I dag ønsker vi som høgskole å få økte ressurser til å styrke denne virksomheten.

NYFORTOLKE OG LEVENDEGJØRE

Hvordan tror dere Lindeman ville ha reagert på folkemusikkutdanninga ved NMH i dag?

Herresthal: Lindeman var nok mest opptatt av å utdanne profesjonelle musikere til de musikkstillinger som den gang fantes, men med sin sans for å utbre kunnskap om folkemusikken ville han nok satt pris på at videreføringen av konservatoriet har utvidet fagkretsen til også å gjelde folkemusikken.

Birkeland: Jeg har lyst til å si noe om tradisjonen og forvaltningen av denne. For NMHs del handler dette først og fremst om å nyfortolke og levendegjøre tradisjonen ut fra vårt ståsted her og nå. Dernest handler det om vår nyskapende virksomhet. Dette er en bærende søyle som har vært inne i porteføljen fra et tidlig tidspunkt, først gjennom Ludvig Mathias Lindemans egen virksomhet, etter hvert også gjennom utdanningen.

Herresthal: Absolutt. Det var en selvfølge at musikkstudentene fikk en bred teoretisk ballast. Og det har noe med Lindemans egen bakgrunn å gjøre. Hans far, Ole Andreas Lindeman, var en av Norges mest musikklærde. I det lindemanske hjem gikk utøving og musikkteori hånd i hånd fra barnsben av.

Så det handler ikke kun om å være utøver?

Birkeland: Musikkhøgskolen står sterkt i dag fordi forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid har hatt en større plass hos oss enn ved de fleste andre institusjoner vi kan sammenligne oss med. Hos oss er FoU-arbeidet en integrert del av de faglige ansattes virksomhet, og ikke noe som befinner seg på utsiden.

Som en ung nasjon har vi en tradisjon som ikke tynger mye. Det har gjort det lettere å være mer utviklingsorienterte enn i store institusjoner på kontinentet som har tyngre bører å bære. Det gjør også at vi har kunnet bidra i internasjonal sammenheng i de siste tiårene, ikke minst i forhold til utdanningskvalitet og gjennom en livskraftig FoU-virksomhet.

UNDERVURDERT

Herresthal: Det er alltid en fare for at en institusjon blir mer konservativ med årene. Da Einar Solbu ved musikkhøgskolens oppstart på begynnelsen av 70-tallet stod i spissen for studieplanutviklingen, var målsettingen at studietilbudene hele tiden skulle være fleksible og tilpasset virkeligheten og samfunnsutviklingen. Jeg tror for øvrig at Peter Lindeman var svært nyskapende, og at hans innsats har vært undervurdert. Han spilte en sentral rolle i musikklivet, han dannet fagforening for organistene, utvidet fagkretsen ved skolen og økte kvaliteten på undervisningen. Han var også redaktør for Norsk Toneblad, der han blant annet orienterte leserne om hva som skjedde ute i Europa. Etter 2. verdenskrig ble skolen mer konserverende. Man klarte ikke å henge med i alt det nye som strømmet på. Da for eksempel Arne Nordheim kom hit på 50-tallet for å lære seg å spille orgel så følte han seg helt låst i det han oppfattet som et svært konservativt miljø.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Norges musikkhøgskole - slik den fremstår i dag

Revolusjonen i overgangen fra musikkonservatorium til musikkhøyskole var kanskje mest synlig i teori- og komposisjonsundervisningen. Man behøvde ikke lenger å starte med øvelser i Palestrina- og Bachstil. Målet var å nå raskere frem til det 20.århundres stiluttrykk og at studenten ikke skulle miste sin kreativitet ved for mye av stilkopiering.

Birkeland: I forhold til dette, så er jazzens innmarsj på høgskolen interessant. I dag er det nærmere 90 jazzmusikere på huset.  Det som er kjennetegnende for vår jazzutdanning, er den åpne tilnærmingen. At en har etablert en utdanning uten en etablert kanon der en har dyrket fram holdninger som åpner for individualitet og nyskapning. Jazzutdanningen har i stigende grad virket som et korrektiv overfor den klassiske utdanningen og er i dag en viktig bidragsyter i utviklingen på høgskolen.

Kan man også si at jazzutdanningen er i Lindemans ånd?

Herresthal: Jazz var selvsagt et ukjent begrep på Lindemans tid. Men han var jo ikke fremmed for underholdningsmusikk. Da han i 1836 forsøkte å gi ut en av de store orgelvariasjonene sine og annonserte etter abonnenter, fikk han ingen respons. Til gjengjeld fikk han utgitt noen valser. Lekkert gjort i tidens stil. Innenfor religiøs sang laget han en tydelig skille mellom det som ble funnet verdig til å synges på gudstjenesten og i kirkerommet og det som kunne brukes i skole og hjem.

Lindeman var en mester i improvisasjon, og slik sett kan vi godt si at jazzutdanningen viderefører tradisjonen. Improvisasjoner med barokkens generalbass som utgangspunkt er vel ikke så langt unna det som er basis for jazzimprovisasjon.

VIKTIG KUNNSKAP

Hva vet dagens studenter ved NMH om Lindeman? Vet de for eksempel, når de er i Lindemansalen, hvorfor salen heter nettopp det?

Birkeland: Det vet de nok. Det nevnes forholdsvis jevnlig. Men en skal nok være påpasselig med å ta dem inn i tradisjonen, ikke bare Ludvig Mathias, Peter og Trygve, men også den nære fortiden. Den blir ofte en hvit sone som heller ikke historiebøkene har nådd å fange.

Men er det viktig for dagens studenter å vite noe om Lindeman?

Birkeland: Lindeman er en viktig del av allmennkunnskapen for alle våre studenter. 200 av dagens 600 studenter ved NMH er jo utenlandske. Også de bør vite noe om Lindeman.

Herresthal: Vi prøver jo nå med en hel ukes jubileumsmarkering ved NMH.  Og i den forbindelse var det en av studentene som kom til meg i forbindelse et orkesterprogram for masterstudenter. Denne studenten var veldig opptatt av å kunne formidle norsk historie, norsk musikkhistorie. For – mange av utenlandsstudentene som kommer hit kjenner ikke den norske musikktradisjonen.  Så, ja, vi har nok behov for å være bevisste på at vi overfor de nye som kommer får formidlet den tradisjonen vi bygger vår utdanning på.

Domkantor Terje Kvam antyder i et intervju krise for organistutdanningen, og at han og Kåre Nordstoga nærmest er å regne som en utdøende rase? Hva er situasjonen for organistutdanninga og hvordan er tilsiget?

Herresthal: Da tror jeg Terje Kvam følger litt for dårlig med i det som skjer mange steder i Norge, men der er riktig at rekrutteringen har vært dårlig. Men det gjelder ikke bare i Norge, men hele Europa. I Sverige ble det for eksempel i fjor tatt opp ekstremt få studenter, mens musikkhøgskolen faktisk har 40 studenter i år. Mens de andre konservatoriene har vært i ferd med delvis å legge ned organistutdanningen, har vi forsøkt å ta utgangspunkt i det som er dagens virkelighet: at mange med annen musikkutdanning ansettes som organister, blant dem mange utenlandske med høy generell musikkompetanse. Vi har derfor satset stort på etterutdanning i kirkemusikalske fag. Det har samtidig ført til en rekruttering til bachelor- og masterstudiet. Samtidig prøver vi å stimulere en del av dem som driver med orgelundervisning for barn. I gamle dager hadde ”alle” et harmonium hjemme, et instrument mange skolelærere lærte å spille på. Mens man tidligere kunne få det første møtet med et orgel hjemme, er avstanden til orgelgalleriet alt for stor i dag. Vi mangler en naturlig rekruttering og må vi gjøre litt mer for å få det til. Og det er et par orgelskoler for barn i Norge. Det begynner nå å gi resultater. I år har vi fire orgelelever på talentskolen. De kommer fra en slik orgelskole.

Så det er ingen krise?

Herresthal: Klart det er krise. Det er i dag umulig å dekke behovet for kirkemusikere, men problemet er sammensatt.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Harald Herresthal og Eirik Birkeland

Birkeland: Utfordringene i forhold til kirkemusikerutdanningen har også vel også med den alminnelige verdsliggjøringen av samfunnet å gjøre. Det er jo et spørsmål om ikke kirkemusikerutdanningen i dag bør åpnes for andre sjangre.

Aldri før har så mange mennesker lyttet til musikk. Men dette skjer altså ikke først og fremst i konsertsalene eller i kirkerommet.  En grunnleggende utfordring for oss er å nå ut med musikken vår, med høykvalitetsmusikk på nye arenaer og gjennom nye kanaler.

VISE BREDDEN

Hvilke valg var det naturlig å gjøre for musikkhøgskolen i forbindelse med jubileet?

Herresthal: Det er jo naturlig at vi feirer vår grunnlegger. Tanken er å få fram den bredden som han representerte. Så i jubileumsprogrammet for musikkhøgskolen har folkemusikken fått en ganske stor plass, vi har egne arrangement for kirkemusikk, og for sang og klaver, altså de verkene som han komponerte for disse instrumentene.  Vi har også et felles seminar med MF og TF, og for kantorene i Oslo. Og så er det flere av oss som reiser rundt og forteller om Lindeman for dem som ønsker å høre. Hovedtyngden ligger på en uke i månedsskiftet november/desember.  I denne uka vil også utdelingen av årets Lindemanpriser finne sted.

Birkeland: Jeg synes det er et omfattende program. Det representerer en helhet, det fanger spennet i Lindemans virksomhet og er et speilbilde av det han har gjort.

Slik feires Lindeman på musikkhøgskolen. Les Mer

Men over nyttår legges han i en skuff?

Birkeland: Lindeman skal være med oss i årene framover. Mye av hans musikk lever jo i beste velgående. Og som tidligere nevnt, så var jo Ludvig Mathias selv en framtredende representant for ”det helhetlige musikerskapet” som vi i dag etterstrever. Jeg tror Lindeman ville vært fornøyd hvis han hadde sett hvordan dagens musikkhøgskole – med det lindemanske konservatorium som fundament – er blitt toneangivende i forhold til utdanningskvalitet i europeisk sammenheng.

 

Eirik Birkeland (1953) er rektor ved Norges Musikkhøgskole. Han er utdannet fagottist.

Harrald Herresthal (1944) er professor i kirkemusikk ved Norges musikkhøgskole og har i de senere år utgitt en rekke bøker om norsk musikk.

 

Publisert av knut 28. november 2012.

Det er stengt for kommentarer.