- Vi har ikke dårlig tid

Komponisten Asbjørn Schaathun er opptatt av at livet skal gå sakte. Årets Lindemanprisvinner mener at det som er viktig både bør og skal ta tid.

I et intervju som han ga for en tid siden, sa Schaathun følgende:

-Jeg har slått meg til ro med at det er mye jeg ikke får gjort. Det har gitt meg en annen holdning overfor andre mennesker og for min egen musikk enn det jeg hadde tidligere.

-Jeg liker å tenke over ting, og jeg liker gjennomtenkte stykker. Jeg har aldri skrevet mye. Jeg får rett og slett ikke tenning av å skrive mye musikk. Musikk er viktig, men ikke så viktig, sier han.

Bestemte seg tidlig

47-åringen med oppvekst i Ski bestemte seg svært tidlig for å bli komponist.

-Jeg bestemte meg faktisk da jeg var 10 år gammel. Det var ingen musikere i min familie, men både jeg og min tre år eldre søster begynte å spille piano. Jeg var allerede som barn ekstremt tiltrukket av musikk. Jeg kunne sitte i timevis og lytte: klassisk, Beatles. Alt som låt. Så da jeg begynte å spille piano, hadde jeg allerede en klar forestilling om at det var noe jeg kunne – hvis jeg bestemte meg for det, forteller Schaathun.

Han fikk en pianolærer. Men lurte fælt på om alle tonene var brukt opp. Det førte til at han nesten med en gang laget en liten vals på 15 sekunder. Samt noen liksomkarakterstykker. Da kom tanken; jeg skal bli komponist!

Ganske tidlig – i tenårene – begynte Schaathun å skrive relativt avansert musikk. Men det traff ham – som han selv formulerer det – midt i fleisen da han ble eldre.

-Da jeg hadde passert 30, og ikke hadde holdt på med noe annet enn å skrive musikk, fikk jeg en slags krise. Hva er dette? Er det bare dette jeg kan? Det gikk noen år. Jeg sluttet ikke å skrive, men det var en tung periode.

Han hadde blant annet en diskusjon med sitt forlag. Kan man distansere seg fra det man har gjort i ungdomstida? Skal man gjøre det?

Ville ha med alt

-Jeg gjorde det ikke. Da det nylig skulle utgis en oversikt over det jeg hadde gjort sa jeg fra til forlaget: vi må ha med hele story’en, og så stå for det”.

Schaathuns ”story” kunne altså ha vært mer omfangsrik. Men så går han heller ikke rundt hele tiden og tenker på at han må komponere, må skrive.

-Tvert imot er det viktig, av og til å vende ansiktet bort fra det man holder på med. Jeg tror faktisk man kan bli en bedre komponist av å gjøre nettopp det.

”Splittsyn” er det uttrykket han bruker. -Hvis man mener at det man holder på med er det eneste saliggjørende for alle mennesker til enhver tid, er man inne på en farlig vei. Det finnes faktisk mye annet som også er viktig, sier han.

For ham handler det blant annet om å lytte til andres musikk. Og det handler om å lese. Han kaller seg en biografileser av Guds nåde.

Nysgjerrig

-Jeg er oppriktig nysgjerrig på hva andre mennesker har tenkt. Hvis du ser i bokhylla mi, vil du oppdage at det står mange biografier der. Og de handler ikke nødvendigvis om musikere eller komponister.

-Men hvordan påvirker disse biografiene deg som komponist?

-Hvis jeg ikke hadde vært musikalsk begavet, hvis jeg ikke hadde fått de ørene jeg har, så hadde jeg vært psykolog eller psykiater. Det handler egentlig om det å se verden gjennom andres briller. Hvordan kan mennesker tenke så forskjellig? Det tror jeg påvirker meg musikalsk sett på den måten at det leder til forståelse for andre uttrykk.

På spørsmål om det er verker som er direkte inspirert av bøker han har lest, trekker Schaathun spontant fram ett.

-Ja, og det er et stykke jeg er veldig glad i og som jeg laget da jeg var svært ung. ”Stilleben”, et trist lite stykke for piano og cello. Det var direkte inspirert av en roman om Vincent van Gogh. Noe av stemningen i den romanen, en slags sensibilitet, ble med i musikkstykket uten at jeg var klar over det den gangen. Og – jeg liker det ennå.

Samtidig mener Schaathun at musikk ikke kan fortelle historier. Heller ikke kan musikk moralisere eller belære, være ”for” eller ”imot”.

-Men musikk kan som litteratur uttrykke erfaringer, menneskelige erfaringer i vid forstand, gjennom å stille stadig nye spørsmål som krever stadig nye svar, sier Schaathun, og legger til:

-Å kunne formulere et spørsmål innen musikk, handler om det som er essensen innen komposisjon – nemlig variasjon. Altså hvordan gjøre de samme tingene på en ny måte hele tiden. Det er egentlig det å stille spørsmål. Stille spørsmål ved noen fundamentale forutsetninger innen musikken. Og så kan man diskutere hvor langt man skal gå.

Ikke radikal

Schaathun mener selv han ikke går så veldig langt.

-Det er fordi jeg av natur ikke er radikal, selv om jeg har jobbet med moderne uttrykksmidler. Men det er ikke det som primært interesserer meg. Jeg er verdikonservativ, i den forstand at jeg er veldig opptatt av all den musikken som konstituerer vår lange, snirklete musikalske tradisjon.

-Hva skiller deg fra andre av dagens samtidskomponister”?

-Det er det vanskelig for meg å si. Men hvis du starter med dem på samme alder – komponister som Rolf Wallin. Cecilie Ore, Nils Henrik Asheim, Åse Hedstrøm – det vi gjorde var å spørre hvordan det var mulig å diskutere modernismen i Norge. Den hadde jo aldri vært her. Den virkelig sentrale, kyndige, kompetente modernismen, uttrykt av folk som Boulez, Stockhausen, Behr. Alle med store ideer, og som de faktisk gjennomførte. Men som ingen hadde hørt her hjemme.

Dels på denne bakgrunn var det at Musikkhøgskolens samtidsensemble ble etablert, og senere Oslo Sinfonietta. For å importere, for å spille denne musikken.

-Men for egen del? Da jeg hadde en portrettkonsert før jul, så var det nok dette som også gikk igjen i repertoarvalget – det var her hjertet mitt lå. I modernismen. Men nå handler dette plutselig også om en form for verdikonservatisme.

Schaathun mener samtidsmusikken ofte handler om helt andre uttrykk enn det han er interessert i.

-For meg dreier det som om essensen av ting. Hva er musikk? Mange anvender moteord som tverrfaglighet og mangfold. Men ofte er det bare en kamuflasje for noe gammelt, som kommer i ny innpakning. Et eksempel: la oss si at jeg skriver en ny strykekvartett. Så er det en festivalsjef som vil si at : ”nei, strykerne kan ikke bare framføre den på et podium. De må gå ned sørveggen på Oslo rådhus i vinsjer, mens de spiller. Og så må det kjøres det lasershow samtidig……”

Kommunikasjon

-Det er ikke noe for meg. Dette forandrer ikke noe på selve den musikalske substansen; fordi jeg faktisk er opptatt av hvordan musikalske spørsmål skal utformes. Og av kommunikasjonen med publikum. Jeg mener at om et menneske henvender seg seriøst til et annet, ja så kommer det man vil formidle gjennom til dem som vil høre.

-Så kan man selvfølgelig gå inn i en kulturpolitisk debatt om hvem som skal betale for det. Men så lenge jeg får lov til å spille med KORK, og så lenge noen gir meg en pris, så kan man i hvert fall ikke beskylde meg for at INGEN vil høre det jeg lager.

Tonalitet kontra atonalitet er uttrykk som ofte trekkes fram når det er snakk om moderne komponister.

Schaathun sier han befinner seg et sted midt imellom.

-Hvis du skal bruke uttrykkene i en folkelig sammenheng, ja. Men jeg jobber også veldig mye med å etablere nye former for tonalitet. Det er viktig for meg. Jeg koketterer ellers ofte med at jeg i bunn og grunn er musiker. Jeg begynte som pianist på Musikkhøgskolen, og kan ikke si det på noen annen måte enn at med dette som grunnstein har jeg gått via utøvelse til å være oppriktig interessert i komposisjonsfaget. Og ikke minst i hvordan dette skal bringes videre.

Schaathun er lite opptatt av improvisasjon.

-Det er ikke fordi jeg ikke verdsetter musikere som improviserer. Men jeg er nok mest opptatt av partiturer. Fine partiturer, som inneholder mye pasjon og presisjon. Det sistnevnte har sine ulemper. For da må jo musikerne virkelig arbeide seg igjennom dem før de kan begynne å nyte musikken.

Intrikate partiturer

Han vedgår – som det blir sagt – at hans partiturer er intrikate og dels vanskelig å framføre.

-Det er de. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at jeg er en slags partiturfetisjist. Det jeg gjør er ordentlig. Jeg vil vite at når en musiker tar fram partituret, så skal det være gjennomarbeidet.

Svært tidlig i sin komponistkarriere begynte Schaathun å bruke computere. Hans første var en Amstrad 64k-maskin, og det var i London i 1984. Til å begynne med skrev han også sine egne programmer.

-Men det viktigste aspektet med computeren er at jeg ikke – slik en del andre gjør – bruker den til å orkestrere. Jeg bruker den som kladdebok til å utvikle strukturer, ideer og former. Og det er en utrolig intelligent kladdebok. Men til slutt skriver jeg ned alt for hånd. En langsom og omstendelig prosess, men viktig for meg.

Schaathun har, sier han, alltid holdt seg på utsiden av den elektroniske musikken. Men samtidig har han ”stjålet” mange av dens arbeidsmetoder.

-Jeg er ikke så opptatt av den elektroniske biten, fordi jeg liker så godt å jobbe med musikere”, sier han og vender et øyeblikk tilbake til dette med improvisasjon:

-Jeg mener at det sentrale i improvisasjon er øyeblikket. Det er øyeblikket man søker. Det mener jeg i prinsippet er det stikk motsatte av komposisjon. En komponist søker ikke øyeblikket, en komponist søker formen, først og fremst. Da må man planlegge. Og det kan man bare gjøre på papir.

Å være seg selv

Til de nye generasjonene med komponister, hva er det vikigste Schaathun kan si til dem?

-At de først og fremst må holde på det å være seg selv. Og at de ikke alltid skal forsøke å formulere alle sine tanker i musikk. I hvert fall ikke i ett og samme musikkstykke! Og skulle de stå fast, få skrivesperre; ta ei skikkelig rotbløyte!.

-Men ellers handler det om: Punkt 1: Du kan ikke gjøre noe med andres talent. Punkt 2: Følg ditt eget tempo, og Punkt 3: Livet er ikke så kort”.

Schaathun er naturligvis glad for Lindemanprisen.

-En ting er pengene. Men prisen er også en bekreftelse på at det går an å holde på med noe så langsomt som det jeg gjør. Og at det fremdeles er noen som gidder å ta tak i det. Det er ikke alt som skal gå fort. Hvor lang tid tar det å bli en god komponist? 30 år? Det bør det være lov til, sier Schaathun, som synes det er deilig å få litt betalt for all tvilen.

-Jeg hadde for eksempel en fin komposisjonsperiode før jul i fjor, hvor ting fløt lett. Men fy søren hvor tungt det har vært de gangene hvor det ikke har vært slik..”.

Han skal ikke bruke prispengene til å betale skatt…

-Jeg har jo holdt på med datamaskiner i mange år, men har aldri vært noen utstyrsfreak. Så for en gangs skyld skal jeg kjøpe helt ny maskin og riktig stor skjerm.

-Og så kan det vel hende at det også blir en liten arbeidsreise. Det er flere steder jeg kunne tenkt meg å dra til, men jeg er jo fryktelig glad i Paris, da. Franskmenn kan være snobbete, men de har en inspirerende tanketradisjon som jeg er veldig svak for.

-Jeg er opptatt av å ta pauser, og i perioder fokusere på helt andre ting. Da kommer man styrket tilbake som komponist, mener Asbjørn Schaathun.

For mer informasjon om Asbjørn Schaathun, se her

Pressemelding fra Lindemans legat, se her

Pressebilder

Det er stengt for kommentarer.